jeg ville gråte, men prøvde å holde meg sterk og ikke gråte, ville å snakke om noe annet, men jeg kunne ikke tenke på noe annet - og hvordan kunne jeg da begynne å snakke om noe annet - og jeg var helt sikker på at hun visste akkurat hva jeg følte, at hun skjønte at jeg prøvde å være sterkere enn det jeg egentlig er og jeg ville bare snu meg og gå, men det bare passet ikke helt.
Du vet når en person i en bok blir fortalt noe kjipt og forfatteren sier at personen kjente et "stikk i hjerte"... Hvorfor kan de ikke bare skrive det som det er? Hvorfor velger man å forkorterte følelsene og definere det med få og korte ord, når følelsene våre fortjener alle ordene de kan få?
jeg forstår hva du mener, og du har helt sikkert rett på din måte, og jeg kan bare snakke for meg selv, men når jeg skriver at jeg får stikk i hjertet eller klump i magen, så mener jeg det faktisk helt, helt bokstavelig
ReplyDelete