Tuesday, October 23, 2012

jeg har enda en kur til deg, en kur mot ensomhet

(skrevet ferdig kl 02.13, 23.okt.2012, jeg er jævlig trøtt, men du fortalte meg en gang at "akkurat nå i dette øyeblikket, teller dette også", så jeg skal vise at det er sant og publisere første utkast.)

vi skal gå gjennom prenzl berg en grå oktoberdag, og før det snakker jeg med pappa.

jeg sier jeg kanskje kommer om to uker, men at jeg kanskje ikke har penger og han sier han betaler for billettene og jeg sier at jeg ikke vil at han skal gjøre det og han sier ingenting.
jeg sier at jeg savner ham: pappa, min aller aller beste venn, og han sier han savner meg og vi legger på. jeg legger fra meg samtalen og møter henne, hun som har sittet i en park og sydd på en lapp på jakka si i dette grå været - det er høst i denne byen nå, det er langt uti oktober men det er først nå det er ordentlig høst - gult over alt og det er fint og litt trist, fargene er fine, men de forteller at snart kommer vinteren - det er litt kjipt men det er det høsten ender opp med å gjøre noen ganger; minner meg alltid om vinteren. men jeg tror ikke jeg blir deppa i år, trodde jeg søren meg at jeg aldri skulle si, jeg trodde faen ikke på en virkelighet uten snøtung sort depresjon, men jeg tror på det nå: ekke noe vits liksom, skal uansett kanskje til nepal, har ingen grunn til å ha det kjipt.

herregud, jeg har aldri følt meg så selvsikker, har aldri respektert meg selv mer og har aldri følt meg så jævlig lite ensom: er det ikke rart, jeg er borte fra mange av de menneskene som er mest glad i meg - mamma, pappa, hun i køben og hun i guatemala og hun i oslo o.s.v. o.s.v., men de her i denne byen er også like glad i meg tror jeg, handler uansett ikke om det, handler kanskje om at jeg er litt mer glad i meg enn jeg var før også.
nei, jeg aner ikke hvorfor jeg ikke føler meg så ensom lenger, kanskje fordi jeg har trua på menneskeheten og på trærne: fuckings vakre fantastiske trær og så himla fuckings mange alleer i en svær by med bygninger over alt - må ikke glemme den kvelden jeg tenkte at jeg aldri ville være ensom igjen så lenge det fantes et tre jeg kan se på

-

uansett, jeg har møtt noen jævlig bra mennesker og hun er en av dem, hun jeg snart skal gå tur med.
jeg synes hun går litt for fort noen ganger, som om hun skyndter seg, men det kan jo også hende at hun bare går fort og jeg går litt saktere, eller så går hun fort fordi hun vil gå fra noe, eller så gjør hun det fordi hun ikke vil se meg i øynene: det er jo tross alt da JEG går så fort: når jeg ikke har lyst til å se noen i øynene.
men jeg kommer meg fint forbi det at hun går fort, jeg bare går fortere jeg også.

jeg er litt trøtt nå, så jeg kan ikke fortelle om møtet med boblemannen, beklageligvis - men boblene kan få en tekst for seg sjæl egentlig, det fortjener de uten tvil. jeg er trøtt og må egentlig lese til en forelesning imorra, så jeg hopper over til å fortelle om det jeg har mest lyst til å huske av alle de interessante tingene som skjedde denne dagen:

og det er jo egentlig litt morsomt, men det er det at det vakreste mennesket jeg kjenner, det mennesket jeg har hatt det mest fint med time etter time - fint på ubegrenset og ubetinget tid: dette mennesket er redd for å være kjedelig eller middelmådig eller hva det nå enn var - jeg husker ikke helt, det var i hvert fall helt himla blåst og på trynet og ikke sant i det hele tatt.
og jeg tenkte: herregud, under hele den tida vi har vært sammen har jeg tenkt at du er perfekt, og så forteller du meg at du ikke tror du er bra nok!!!!!

ville du trodd meg hvis jeg forteller deg at akkurat det er det mest uperfekte jeg noen gang har lagt merke til ved deg? da er du faen meg heldig, hvis du klarer å være så jævlig bra at det eneste kjipe ved deg er at du ikke har nok tro på deg sjæl azz.

sa jeg nettopp at hun er perfekt? nei, jeg sier ikke det veldig ofte om mennesker.
perfekt er et teit ord, jeg veit det - det sier deg sikkert veldig lite så jeg skal prøve å forklare akkurat hvorfor, for jeg tror dette mennesket som er så fantastisk fortjener å få det definert, hun er litt for selvkritisk til å tro på noe sånt, perfekt er jo et veldig stort ord - hun er jo aldeles ikke dum, det ville vært dumt å tro på noen som sier at noe er perfekt - det er veldig patetisk av en som skal være så flink med ord som meg skal bruke et så dumt ord så jeg skal prøve å forklare hva jeg mener med ordet perfekt i denne sammenhengen:

- jeg tror det handler veldig mye om at jeg tror på deg, du er det mennesket jeg har møtt på veldig lenge som jeg faktisk tror på når du snakker om det du snakker om. om det så er om hvorfor man ikke skal betale leie eller hvorfor du har lyst til å bo i vogn.

du sa du føler at du ikke alltid får sagt det du mener, men du har klart å både forklare og overbevise meg. og du tror vel ikke at jeg er dum? jeg håper du ser på meg som en over gjennomsnittet oppegående og smart person, og jeg håper du veit at du har forandret meg og jeg synes det er viktig at du gir det faktum den respekten det faktisk fortjener: tenk så mye bedre du har gjort meg, tenk om jeg ikke hadde møtt deg og hovedbekymringen min hver bidige morgenen hadde vært å rette håret mitt og følt meg som en dass hver gang jeg ikke gjorde det i motsetning til nå hvor jeg oftere og oftere våkner opp hver dag og tenker... "jeg håper vi får gjort noe produktivt i dag".
om det så er å prate om å ta det sykkelhjulet (jeg håper forresten at vi får til det snart) eller å sy noe, lage noe. tenk på det, tenk på det at jeg heller tenker på sånne fine ting istedet for de dustetingene jeg tenkte på for et halvt år sida som uansett aldri gjorde meg noe lykkelig.

og en veldig viktig ting er at selv om jeg synes du er tusen ganger mye bedre og kulere enn de fleste av oss, så har du aldri fått meg til å føle meg dum: aldri aldri aldri. det er også ganske viktig å understreke. kanskje det er fordi du er så ydmyk, både på måten du er på og måten du tenker om deg selv på - kanskje den usikkerheten også er noe av det som gjør deg så jævlig bra.

ja, det er jo helt klart det, du er ikke overlegen og arrogant, herregud elskede deg, du finnes ikke kjip azz! bortsett fra de gangene du ikke har lyst til å prate om ting og jeg ikke vet helt hvordan jeg skal reagere - jeg får på en måte lyst til å gi deg en klem, men jeg veit ikke helt om det er det du trenger. det synes jeg det er litt kjipt, men det handler jo mer om meg selv enn om deg. håper bare det ikke handler om at du ikke stoler nok på meg: i så fall vil jeg fortelle deg at jeg virkelig ikke er farlig, jeg er jævlig glad i deg og vil det beste - og jeg håper du bare ikke har lyst til å snakke om ting fordi du ikke ser noe poeng i å snakke om det. jeg håper du veit at jeg kunne ha sittet og hørt på deg prate i timesvis (kanskje det ikke virker sånn, jeg vet jeg er veldig flink til å avbryte, skal love å bli flinkere til å ikke gjøre det).

ååååå. kjære elskede deg. jeg er så trøtt og jeg må fortsatt lese det jeg må lese, så jeg må sette et lite punktum for denne gang, men jeg håper denne teksten her gjør at du forstår meg litt bedre, forstår hvor jævlig cool og bra jeg synes du er og hvorfor jeg aldri tror jeg kommer til å gå lei av deg - selv om jeg helt sikkert kunne ha skrevet en hel bok om det. kanskje jeg ender opp med å gjøre det en gang, jeg tror det hadde vært en veldig fin bok å skrive.

jævlig glad i deg,
hilsen som liker å lese mummitrollet for deg