kjærligheten er en blomst

det var her det startet.

en søndagsettermiddag i november, oslo, alle butikkene var stengt og kafeer var vi for unge for, jeg hater kebab og vi dro på mc'ern, han hadde ikke penger, men jeg kjøpte en cheeseburgermeny - ja, jeg vet det er harry, men det som virkelig betyr noe er at jeg var klar til å dele maten min med ham allerede da.

*

nervøse smil - "jeg tror jeg liker deg," sa jeg, "men du skal få tid til å tenke".

"mhm. jeg vet ikke jeg heller. det som skjedde sist gang gjorde meg veldig forvirra. jeg tror ikke jeg er interessert. jeg tror jeg bare var forvirra," sa han og jeg kunne ikke si noe, for jeg visste hva han mente, jeg visste at dette ikke var forelskelse, det var bare et prosjekt hvor jeg ville se hvor langt det kunne gå.

"sist gang jeg var forelska," sa jeg - for å understreke at jeg ikke var forelska i ham og for å si at han ikke er den første jeg er glad i - "så ble jeg bare såra. han likte meg ikke, men vi er fortsatt venner. han bor rett borti her. vil du bli med bort til ham? han har en rund seng," sa jeg.

"det begynner å bli kaldt nå, jeg tror vi må finne et sted å være i denne kulda" sa jeg.
"jeg har lillesøsken. de vil ikke la meg være i fred om jeg har med en jente hjem," sa han.
"det var jo synd," sa jeg.

"vi får ta det til sommeren, sa han.

en onsdagskveld i desember, med boblejakker og kakaokopper i hendene, jeg hadde fortsatt hendene mellom bena hans fordi han sa jeg enkelt kunne bli varm på den måten.

og det var der det endte.