Saturday, March 19, 2016

noe hyggelig, til meg selv

det er ikke meninga at alt skal være så trist, sårt og kjipt av alt det jeg skriver.

jeg har det veldig mye hyggelig. mye av livet mitt er faktisk veldig fint. solidarisk. fylt av kjærlighet.

hver tirsdag møter jeg i i torggata som gir meg gratis kaffe. det er fint å se ida smile.

jeg stikker innom den puben i schweigaardsgt hver gang jeg går forbi, bare for å sjekke om e er der, for å kunne sitte og se på han og bare varme meg i tilstedeværelsen hans.

en gang i uka spiser jeg pizza med q. han er det mest normale mennesket jeg kjenner, har jeg skjønt, i hvert fall for meg. dette vennskapet hadde ikke funka hadde det ikke vært for de 3-4 gangene vi har kjefta på hverandre, sagt stygge ting til hverandre, og så kommet tilbake, hver gang - vi skal nok være venner for alltid. han skal kanskje begynne på skole. jeg har lyst til å holde hånda hans gjennom det, og jeg hadde gjort det hvis jeg fikk lov.

i neste uke kommer min aller beste venninne fra fosen tilbake til gamle oslo, hun som ikke orka oslo lenger. hun som sier: "rita, når det er zombieapocalypse må du finne meg, eller noen andre, for du kan ikke klatre - du skal ikke dø".

f kommer tilbake fra sirkusskole. z og jeg skal late som om vi er det gamle ekteparet vi egentlig er (bare for en dag. legeutdanninga dreper folk).

det er sol i oslo nå. snart kan jeg løpe langs elva uten å være redd for å skli. snart kan jeg brukke brennesle. i år skal jeg lage rylliktinktur. med vodka, helst med brandy, men det er ikke sterkt nok. og så lindøya, med blåveisen. jeg vet om et fint sted å sitte der.

skrive ferdig den derre boka. så på tide.

på tirsdag våknet jeg opp i senga, helt nummen - jeg måtte ta meg fri fra jobben i tre dager.

jeg ringer en venn og sier: "du må hjelpe meg. jeg kommer meg ikke opp av senga. livet føles som om serie av voldtekter man bare venter å bli mint på"

og idag, idag har ting roa seg litt ned, selv om jeg gråt igår - det er sikkert bare bra. det er sikkert sunt å gråte over disse tingene her.

uansett. neste uke skal være jævlig hyggelig. det skal bli bra.

Monday, March 14, 2016

om ordet "overgrep"

jeg lurer på hvem som kalte et overgrep for overgrep første gang.

er det noen som bruker det ordet, med stolthet, for at de står opp for seg selv? holder noen ansvarlige for det som skjedde?

"det som skjedde var et overgrep". svar meg, er det noen som klarer å si det om det som egentlig skjedde?

jeg kjenner nesten ingen jenter som ikke har opplevd et såkalt overgrep, men de kaller det jo aldri for det.

heller mer sånn:
"den gangen han maste og jeg ga opp"
"den gangen han gikk litt for langt, jeg prøvde å si fra, men det gikk greit, jeg veit jo hvem han er og jeg tror han skjønner at han gikk for langt".
"da jeg våkna opp og... ja, altså, han gikk jo altfor altfor langt"
"jeg våkna opp dagen etter og følte meg ekkel. han er jo 16 år eldre enn meg. jeg stakk av før han våkna. og så fortsatte han å sende meldinger i flere uker om vi skulle finne på noe, helt til han sikkert gikk lei av alle unnskyldningene mine".

så flinke vi er til å snakke rundt om disse tingene. det er så vanskelig å kalle det for et overgrep. hva betyr det egentlig? hvem fant på det ordet egentlig?

hver eneste gang jeg tar det ordet i bruk kjenner jeg distansen. det er som om jeg prøver å la rettsystemet eie noe som egentlig er i mitt eie. som en slags urettferdig eksamenskarakter, som jeg indignert klager på: "JEG SKAL IKKE HA EN TOER I POLITIKK"-typ. skjønner jo det. dette er ikke mitt å bære. men så bærer jeg det jo. og å bruke dette så veldig tekniske ordet, frarøvet all poesi, , "overgrep" - det er et desperat forsøk på å få overgrepet til å bære seg selv. jeg prøver å puste det ut, la det gå, for hver gang jeg sier dette ordet høyt tenker jeg at jeg slipper det løs, fra meg selv - men det kommer seg rett inn igjen, på innpust. jeg angrer hver gang jeg sier det, med engang. det var ikke det det var. det var noe annet. det var vondt. vanskelig. mest av alt komplisert.

Sunday, March 13, 2016

litt kvalmende

den vakreste kjærlighetshistorien jeg har hørt fikk jeg fortalt av ei russisk venninne i en europeisk hovedstad hvor jeg en gang studerte. hun protesterte på at hun ikke er russisk, men jødisk, jeg skjønner fortsatt ikke de greiene der.

hun hadde bodd i litauen med kjæresten sin. hun hadde epilepsi, en svulst i hjernen og en del psykiske problemer. hun hadde blitt voldtatt av en fremmed mann som liten jente under en familieferie. jeg syns synd på henne. hun var ganske deppa. jeg skjønte hvorfor hun hadde det kjipt. noen ganger tenker jeg at livet mitt hadde vært lettere hvis jeg aldri hadde møtt henne, for jeg kjente meg så altfor godt igjen, og det må være påtått, for det var mye som ikke var likt.

hun var også bulemisk. hun fortalte meg at hun og kjæresten pleide å stikke på sjappa og velge ut ting som de skulle spy ut sammen. det virker så romantisk. det er min favoritthistorie. om dette paret som spyr sammen. står i det. sammen. over doskåla. det er så fryktelig fint. gjorde de det på tur? kan hende det blir litt lite plass over doen hvis man skal være to. så de på hverandre spy? eller holdt det å stå utenfor å høre på? fikk de prestasjonsangst hvis de følte det ikke hørtes voldsomt nok ut? dette er ting jeg gjerne skulle visst mer om.

det minner meg om noe en sveitsisk jente jeg en gang gikk ut med sa: "det er så mange mennesker på denne jorda, det er helt utenkelig at det ikke skal være en annen gal person der ute som matcher din egen galskap". det har vist seg å være helt sant. det har ikke vært noe galskap der ute jeg ikke har vært i stand til å takle. bortsett fra min egen. den kan være litt vanskelig å bære. jeg har lært en øvelse hvor man legger tanker i bokser, men jeg er så fryktelig utålmodig og slike øvelser funker ikke så godt på meg. beklageligvis. derfor skriver jeg. jeg sliter fort ut tastaturene på laptoppene mine, for jeg må jo skrive før jeg rekker å tenke over hva det er jeg prøver å si. for jeg er så utålmodig. det er meg da. jeg tror det bare er midlertidig.

jeg må snakke med en psykolog om dette med å objektifisere forså å analysere seg selv

altså, hadde jeg vært en karakter i en bok hadde jeg tenkt dette om meg selv:

"hun er jo tross alt litt modig. hun prøver jo. finne meninga i det meningsløse. lærer seg ting på trass. blir glad i trærne. på trass. det må da være verdt noe".


Sunday, March 6, 2016

jeg kan ikke bli passet på lenger.

"det går bra nå," sier felix. "det er ferdig. han kommer ikke tilbake," sier han.
"hva mener du?"
"nei, vi vet hva som skjedde. jeg snakka med ly".
"det hadde du ingen rett til å gjøre."
"men det er over nå"
"det er det ikke du som bestemmer"
"men han kommer ikke igjen. du kan bli her, du er trygg her".

hvis noen hadde sagt det her til meg hadde jeg begynt å grine så mye, jeg hadde løpt ut og falt og slått meg, løpt helt til det ikke gikk an å løpe mer, til jeg hadde blitt sliten - så hadde jeg dratt hjem og latt som om det skulle gå bra likevel, at han ikke kommer tilbake, at det er hyggelig at mamma endelig skjønte greia, at hun liksom blir bedre eller noe sånt, jeg burde satt pris på felix eller noe sånt som hørte om det ekle og som tok grep, men egentlig - egentlig ville jeg bare vært bitter, vært irritert, hatt angst, blitt slem - jeg har ikke bedt om noe av dette, verken begynnelsen eller slutten.