idag fant jeg meg selv i å ønske å ha skrevet ned hva det var jeg tenkte, planla og så for meg da jeg slutta på universitet i 2013. da var jeg deprimert. jeg kan ikke tro at jeg ikke hadde en plan. jeg er så glad i planer. hva skulle jeg etter det? hva var det jeg så for meg da? alt det jeg har gjort de siste årene føles så tilfeldige nå. jeg skulle ønske at jeg var flinkere til å skrive en dagbok, en som er dårlig skrevet, med bare lister.

jeg kan skjønne at jeg var så langt nede vinteren 2013 at jeg ikke lagde en femårsplan. men hvorfor gjorde jeg det ikke et år senere når det gikk bedre?

jeg har lagd en nå. kommer jeg til å fullføre den? vil det funke for meg denne gangen? hva har de siste årene å si for meg? har de styrka meg, har de ødelagt meg? kan jeg fortsatt bli hun jeg ville bli da jeg var 12?

hun som leser boka mi sier at jeg har forandra meg. jeg reagerer annerledes på tilbakemeldinger. jeg vet akkurat hva hun snakker om. jeg klarte ikke å si det til henne tidligere idag, men forskjellen på den gangen og nå, var at den gangen hadde jeg så mye usagt. hver gang hun ga meg en kommentar, fikk jeg ikke utrykt takknemligheten over at hun tok seg tida til å gjøre dette, og samtidig si: "men jeg har en plan for dette, jeg er også enig i at den ikke er ferdig, men jeg vet AKKURAT hvordan jeg skal gjøre den ferdig, og det du sier passer ikke helt inn, men først må jeg bare bli FERDIG, så kan vi snakke".

men nå er jeg ferdig. boka er ferdig. og jeg er så jævlig ferdig sjæl.

jeg tissa ut en nyrestein på torsdag, og merka at livet er ganske smertefult. det var litt synd med den nyresteinen, for jeg hadde akkurat begynt å bli venn med den. den fikk meg til å ringe en venn da jeg måtte legges inn på sykehuset. tenk at jeg klarte å ringe en venn! alle sier at de er der for deg, til du ringer dem og de ikke har tid, eller de må finne ut av når de har tid, eller de ikke kan snakke med deg akkurat nå fordi de har andre ting å gjøre. jeg har tydeligvis så sjeldent et problem som får mine venner til å kaste fra seg alt de holder på med og komme og møte meg. følge meg til politiet. følge meg til advokaten. lage mat til meg. betale regningene mine. si til sjefen min at jeg ikke er frisk nok til å jobbe. rydde i kjøleskapet mitt. kutte opp brød og fryse det ned. minne meg på å legge yoghurten tilbake i kjøleskapet.

det er selvfølgelig helt greit at ingen kommer for å gjøre disse tingene for meg. det er forskjellen på å være et barn og voksen, men jeg var ikke flink til å be om disse tingene da jeg var et barn heller.

jeg er ganske ferdig. jeg vil ikke lenger ha tilbakemeldinger. jeg vil ikke ha noen svar. jeg gidder ikke å høre på svarene. jeg vil ikke høre at jeg er sterk. jeg ønsker ikke lenger lete etter anerkjennelse - at jeg er en sånn person det er verdt å være venn med, verdt å stille opp for. jeg er ganske ferdig. jeg kjenner meg ikke igjen i nå-et, jeg er ikke like full av følelser som jeg har pleid å være. det har sikkert noe med at hjernen min snart er ferdig utvikla. jeg er roligere. jeg ser fremtida.

de tingene som har gjort meg glad de siste ukene er:
- mengden av smykker familien min eier
- at jeg har en samling med frimerker fra DDR
- familien min er stor og gigantisk og de kommer ALLTID til å være glad i meg
- at søskenbarna mine har det bra, at meg og tremenningene mine og deres tremenninger innehar nok kunnskap, ferdigheter og erfaring til å kunne bygge vår egen fantastiske by - hvis vi vil
- at mamma er friskere
- at jeg skal studere noe som vil gjøre meg mer selvsikker og til den boss ass selvstendige bitchen jeg trenger å være
- at det lille mennesket jeg elsker som bor i detroit har det trygt og bra
- at jeg har fått meg en kul sommerjobb
- at jeg har fått besøkt O på sykehjemmet og kjøpt dagbladet til han
- at jeg mest sannsynlig, sammen med 3 andre jenter, gjør det vanskeligere for en overgriper til å forgripe seg på andre igjen

på en måte kjennes det ut som om dette var det jeg venta på. at det skulle komme enda en storm, men at jeg ikke lot meg rive av den. jeg har kutta så ufattelig mange bånd de siste ukene, jeg har kunnet smile til mennesker jeg ikke lenger respekterer, ikke lenger ser en fremtid med, uten å være bitter. uten å forvente noe fra dem. jeg innser at jeg har vært så vant til å forvente noe av menneskene rundt meg. solidaritet. at de skal stille opp. at de skal bry seg. men jeg trenger det ikke lenger. jeg tror jeg har det fint med denne nye oppnåelsen. dette er nemlig noe jeg har oppnådd. å bli roligere.

jeg skriver dette fordi jeg vil lese det om noen år. jeg håper det gir mening da.

nå er det bare å sprike med bena og vente

ikke dra på fest. du kommer til å bli voldtatt. de aller fleste av vennene dine kommer ikke til å skjønne noen ting, og de som skjønner det har du ikke lyst til å prate med.

steng deg inne. aldri snakk med noen igjen. skaff deg en jobb hvor du får mange arbeidsoppgaver, og hvor ingen spør deg hvordan du har det.

eller:

ta deg en varm dusj. kom deg over det. det har ikke alltid føltes sånn, det trenger ikke være sånn altfor lenge heller. det går over, for det må gå over. ikke si det til noen, for det kommer ingenting godt ut av å ha sagt det til noen. det er ikke farlig lenger. det har allerede gått over. skjerp deg. du bør kunne dette nå. denne runden har du allerede gått. ingen skylder deg noen ting. det er ingenting de kan eller skal gi deg. ta deg enda en varm dusj. kom deg over det. det har ikke alltid vært sånn, det trenger ikke være sånn her så mye lenger heller.

jeg hadde helt glemt
hvor HESLIG, STYGG OG JÆVLIG

jeg syns den byen her er. hvor jævlig jeg syns hele dette landet er. hvorfor flytta jeg tilbake? jeg venta i 19 år på å kunne stikke herfra, jeg trodde jeg bare kom tilbake for å tjene noen raske penger, men hvordan i all verden kunne jeg ende opp med å bli?

og viktigst av alt, er det noen som husker alle de gode grunnene for å dra? jeg har blitt skikkelig glad i en elv her, og jeg klarer ikke å dra fra henne nå. det tar tid å bygge opp et sånt forhold som det vi har. det er ikke noe jeg bare kan dra fra og finne et annet sted.

fins ingen fred

slik ser begynnelsen på en krig ut. jeg tror foreldrene mine var minst like uforberedte som det jeg er nå, men jeg kommer til å gjøre akkurat det samme som de gjorde. holde ut til det ikke går lenger.

det motsatte av krig er ikke... fred. eller, jeg vet ikke hvordan freden ser ut. jeg tror ikke på den freden som har vært i dette landet som fred, det har vært en slags ferie, en slags dvale, og den kommer ikke til å vare lenge.

jeg leste for noen på et sykehjem som snakket om krigen, hvordan de plutselig ble nødt til å gjemme seg på hellerud. hellerud? ja, nei, det så ikke ut sånn som det ser ut der nå, sa hun.

og vi glemmer det. at drabantbyene i denne byen egentlig var tvangsinnkvartering av fattige mennesker som bodde i ruiner og brakker i skogen etter krigen. groruddalen har ALDRI vært bra. det har aldri vært fred.

hold deg til det du holder på med, en full mann på en pub sa det til meg en dag når jeg snakket om hvor forvirra jeg var over verden, arbeidet mitt i kontekst av verdenssituasjonen. det er ikke et tilfredstillende svar, men deler av menneskets sjelelige og legemske død har vel alltid startet med å lure på hvorfor man lever.

lykke til.