nei, det betyr ingenting ville jeg svare - jeg lever dag for dag

"tenk om vi allerede har opplevd den lykkeligste stunden i vårt liv, at vi aldri vil oppleve noe som topper det og alt vi har i vente er sjukdommer og skuffelser?"

du finnes og du setter hendene dine rundt magen min når jeg tar oppvasken

du finnes og du pusser tennene dine etter at du har spist kjøtt, fordi du skjønner hvor ekkelt det er å kysse noen som har spist kjøtt når du selv ikke spiser det.

du finnes og du kommer ikke til å spørre meg om alle de dumme tingene jeg gjorde før jeg møtte deg eller hvorfor de gamle kompisene mine noen ganger snakker om hvor sur jeg pleide å bli over alle de små tinga før - du bare lar det være - og jeg kommer bare til å fortelle deg en gang hvorfor du ikke får lov til å møte foreldrene mine og sånn er det med den saken.

til gjengjeld lar jeg være å ringe deg hver gang du ikke er sammen med meg.
og jeg lover å ikke spørre deg altfor mye om den gangen tanta di prøvde å ta livet av seg den jula du var 10, og jeg lover å aldri nevne den gang jeg tilfeldigvis fant to pornofilmer i kofferten til faren din mer enn bare en gang.

og så kan jeg gå med på å la være å kysse deg på t-banen fordi du synes det er kleint. jeg klarer meg med å holde hender hvis det virkelig bare er det du vil.

(c) nan goldin

i failed to understand politics

det går fint, man kan ikke klare alt - selv karakterkortet kommer med feil.

neste gang

neste gang, neste gang lover jeg at jeg ikke skal suge deg før du slikker meg,

selv om underlivet mitt begynner å skjelve allerede når du tar på meg,
og det er tryggere å få deg til å lukke øynene og ta over kontrollen selv,

er det på tide å være en stor jente og føle seg fortjent til alt det du gjør deg fortjent til

hannah

savner å ligge i en park som om dagen er en lekeplass, men er mørkelagt og skummel om kveldene, savner å sitte på en hard bakke og legge meg med hodet ned på asfalten og pælme i meg resten av vinen og prøve å ikke le imens jeg ser hun andre som sitter ved siden av meg le seg ihjel av noe morsomt jeg sa for et minutt sida, og det føles som om det var i går - virkelig, jeg kan fortsatt huske billydene og hundebjeffinga i nabolaget vårt og jeg savner deg og det blir helt fantastisk å se deg igjen om noen uker

terri

han: "why did you get fingered in home economics?"
hun: "because that's where he wanted to do it"
han: "but why dirty zack?"
hun: "because he wanted to. and it feels good to be wanted."

alt blir litt annerledes når du har sagt det høyt

pappa prøvde å ta livet av seg da han var like gammel som det jeg er nå

&

når jeg sitter på bussen hjem pleier jeg å tenke på alle de tingene jeg kan si til deg

sorry.

og så satt vi der og lo og alt var så fint. for seks måneder sida hadde jeg satt munnen min nær øret hans og sagt "så fint har vi ikke hatt det siden oktober ifjor," selv om jeg vet at han hadde hatet å høre det hadde jeg sagt det bare fordi jeg ville hatt et behov for å si det, men i går hadde jeg ikke det. igår satt jeg der og lo med ham og sa ikke alle de tingene jeg har ønsket å si til ham så utrolig lenge.

"det har vært så mange ganger jeg har tenkt at jeg ønsker å aldri se deg igjen, men så har jeg ikke sagt det for jeg tror ikke du har skjønt hvor mye du ødela meg"


"jeg vet ikke hvem av oss som er dummest, du som vet det aldri blir bra nok og fortsetter å være med meg, eller jeg som lar oss holde på sånn når jeg skjelver hver gang jeg kommer hjem og tenker over det vil har gjort"


"jeg skulle ønske du visste hvor ekkel du har fått meg til å føle"

men jeg sier ikke de tingene til ham, disse perfekt konstruerte setningene, jeg bare ler og tenker at jeg ikke har et behov for at han skal forstå lenger. han vil aldri få vite at jeg holdt jeg meg unna ham i flere uker. bare for å få en pause, bare for å ikke lenger være sint og føle meg hjelpeløs. at jeg ikke lenger ville være sammen rundt alle de andre menneskene som ikke forstår eller bryr seg nok til å forstå.
han vil aldri få vite alle de tingene jeg gjorde med ham i tankene. og for seks måneder sida hadde jeg sagt noe, jeg hadde sagt noe for å prøve å få ham til å forstå, og det veit han - og det var kanskje det han ikke likte. at jeg snakket hele tida, at jeg sa så mye hele tida. men jeg har slutta med det nå, jeg har ikke gitt det opp for ham, men jeg innså plutselig at snakkinga var noe jeg gjorde for alle andre enn meg uansett og jeg kom fram til at jeg ikke trenger å fortelle noen alt det jeg tenker, spesielt ikke de som såret meg.

så i går merket jeg at vi hadde det fint igjen, kjempefint, og det hadde vært så synd og ødelegge det en gang til når forholdet vårt bare har vært en serie med gjentakelser de siste åtte månedene - et mønster, og jeg vet at om jeg hadde blitt med deg hjem så hadde vi ødelagt det igjen, jeg er helt sikker på at du hadde sagt noe dumt jeg hadde tatt meg nær av og du hadde sagt at jeg maser, og så hadde du vært irritert på meg de tre neste ukene. og nå er snart alt ferdig og da hadde tatt lang tid før vi hadde snakket sammen igjen, kanskje til og med aldri, så jeg er veldig glad for at vi hadde det fint i går.

selv om du aldri vil skjønne hvorfor jeg er som jeg er og gjør ting som ikke helt gir mening for deg, så er det mest fordi jeg har mye heller lyst til å ha en ordentlig samtale med deg enn å ha sex en kveld og føle meg ekkel resten av halvåret.

og jeg har aldri avvist noen før, men neste gang, selv om det er jeg som legger hånda mi på låret ditt før du stryker meg på ryggen neste gang, så håper jeg du ikke vil ha sex med meg for jeg blir nødt til å si nei og jeg finnes ikke avvisende.

Livet er avlyst.

La oss sove videre
til neste
eon.

Snart blir solen
en supernova,
samme faen.

- Tor Ulven

til alle som forguder woodstock

"Forty years ago this weekend, I was at the Woodstock concert, and now I am getting alarmed about all the retrospectives. They’re beginning to make me feel like Frank Buckles, the 108-year-old last surviving veteran of World War I. Although I will never come up with a line as good as Frank’s secret to a long life. (“When you start to die, don’t.”)

(...)

The Woodstock-mania must drive young people crazy since it is yet another reminder that the baby-boom generation is never going to stop talking about the stuff it did, and that when they are old themselves there will probably still be some 108-year-old telling them how everybody slept in the mud but that it was worth it because Janis Joplin sounded so awesome and the people were all mellow.

Current younger generation, I know you would be equally good-natured if you found yourself stranded in the middle of nowhere, cut off from the world with 400,000 other people and a bunch of bands. But it will never happen because although you will have many, many fine adventures of your own, you will never be cut off."

kilde: http://www.nytimes.com/2009/08/15/opinion/15collins.html?ref=woodstockmusicfestivals

"du er bra, sånn helt seriøst"

han reiser seg og plukker opp skjorta han kastet fra seg noen timer tidligere.
"går du allerede?" spør jeg.
han setter seg i senga med ryggen til meg. jeg reiser meg og kysser ham i nakken.
"kan du ikke bli litt til? så kan vi fortsette på det vi startet på i sted" spør jeg og smiler, selv om han ikke kan se at jeg smiler. jeg begynner å stryke ham på ryggen, skriver navnet hans med fingerspissene.
han ser fortsatt rett fram.
jeg kjenner at han sukker.
han snur seg og fester blikket sitt til et punkt bak meg. og så reiser han seg igjen og finner den blå buksa si - han tar den på seg fort, som om han plutselig innså at han fikk dårlig tid.
"sist gang sa du at du skulle bli lenger," sier jeg.
han tar klokka si og fester den rundt håndleddet sitt. knepper den siste knappen på skjorta imens han sier at han har en avtale og ikke kan bli i dag.
"men neste gang," sier han.
"neste gang skal jeg prøve å bli litt lenger".

jeg smiler til ham før jeg legger meg ned igjen. han roper 'ha det' til meg i det han går ut av døra og løper ned trappene.
og så begynner jeg å skrive navnet hans på magen min, prøver å kjenne etter om det er noen forskjell når han gjør det. og når jeg innser at jeg ikke lenger husker hvordan det er, fjerner jeg hånda og lukker øynene mine.

(c) nan goldin

ser ikke lenger noen sammenheng mellom det å puste og stjerneteppet over oss

men det er fortsatt noen ting som gjør meg glad:

- kjøpe bilder fra albumene til døde mennesker for 50 øre
- få gratis øl
- å holde opp døra for noen
- finne mynter på bakken
- plukke plommer som ikke er markspiste
- å få håret flettet av et lite barn
- våkne opp med noen rundt seg (selv om dette skjer veldig sjeldent)
- å lese bøker du leste for lenge sida og tenkte at det er nå du forstår hva de handlet om i utgangspunktet
- å gå i en bokhandel og bla litt i bøkene
- at noen kjøper is til meg uten at de spør, men gjør det fordi jeg vil like det
- gi fra seg bussetet til gamle damer

liste

ting jeg ønsket å vite som liten jente, men som ikke gjorde meg noe særlig glad da jeg først fikk svar:

om voksne gråter
hvorfor vi ikke kan ta opp sprøyter vi finner i buskene
hvorfor man ikke kan leke der de voksne ikke kan se oss
hvorfor barn ikke burde se på nyhetene
hva de voksne snakker om når vi ikke får høre på

berlin III: i came through tonight, just like you

berlin.
b-e-r-l-i-n.

b
e
r
l
i
n

noen ganger må jeg bare tenke ordet, jeg må bare spalte ordet ned til bokstaver i tankene mine og si det høyt til meg selv. smake på hver bokstav som former ordet.
b er røft. e er langt og fint. r er markant. l setter tunga i lås bak den nederste rekka av tenner. i får meg til å smile på slutten. n får meg til å stoppe med alt jeg holder på med og sperre opp øynene.

berlin. fra oslo til berlin.
(uten en returbillett)

jeg tenker på de forskjellige t-banelinjene. fargene på de forskjellige linjene. den t-banestasjonen som var så tom, men så lys.
den kvelden vi mista banen, og ventet en halvtime på neste. da jeg tisset på gulvet og ikke syntes synd på han som måtte vaske opp etter meg.

fra friedrichshain til pankow skal jeg ta t-banen hver dag. jeg skal gå til fischladen og drikke øl for under ti kroner. jeg skal lære meg å lage mat. lage pappmasjéfugler jeg skal henge opp i taket. jeg skal skrive postkort jeg ikke orker å sende.
jeg må gjøre noen valg, vil jeg tenke. jeg vil prate med henne, men det holder å skrive et brev jeg aldri kommer til å sende, vil jeg si til meg selv.

og noen dager vil jeg føle meg så alene. da kommer jeg til å gå en lang tur og røyke en halv pakke med pueblo. finne meg en benk og prøve å grine. men så vil jeg huske hvordan jeg ikke klarer å grine når jeg røyker, hvordan det er å faktisk holde noe mellom fingrene, trekke inn og puste ut. går ikke an å tørke tårer imens du røyker.

noen dager vil jeg føle meg så alene at jeg kommer til å stå på trikkesporet og tenke på hvordan kroppen min kan bli kuttet i to hvis jeg står der lenge nok. men så vil jeg komme på at det er ingenting jeg vil mindre enn å male byen med rødmaling på veggene - ikke her i gamle øst-berlin, her skal alt være grått, vil jeg tenke.

jeg vil ta to skritt fram og gå videre, jeg vil ikke vente på trikken som snart kommer. enten går jeg tilbake, eller så går jeg lenger opp og ringer på hos noen. legger meg i senga deres og forteller om den gangen alt gikk til helvete, den dagen som fortsatt flere måneder senere etter at det skjedde holder meg tilbake.

noen dager vil jeg være så ensom. jeg vil være så ensom at jeg ønsker å kaste meg selv ut i kanalen for å kunne føle den bitende kulda i ansiktet i noen sekunder, men jeg vil aldri i verden ønske meg tilbake til dette stedet uansett hvor ensom jeg er.

jeg vil huske alle de gangene jeg satt på bussen hjem igjen og tenkte 'nå må jeg virkelig bort herfra,' så uansett hvor ensom jeg er der vil jeg aldri ønske å komme tilbake til dette stedet fordi det vil være det beste for meg.

til sola

når det føles tomt

blikkene han ga meg var plagg jeg kledde meg på med
og de døde hudcellene mine som satte seg på lakenet hans var til slutt det nærmeste han egentlig kom meg

berlin II

jeg sitter på et kjøkken i berlin.
over meg henger det en stol hun ene i dette kollektivet har hengt opp. da jeg først kom hit trodde jeg det var dekorasjon, at noen hadde malt trestolen blå, hamret inn en spiker og hengt stolen opp.
men jeg ble fortalt at de bare hadde den der fordi kjøkkenet var så lite og de egentlig bare var fire mesteparten av tida, og at stolen tok for mye plass. vi tar den ned når vi får besøk, sier hun.

jeg satt ved vinduet og så ut. bakgården var tom. det var ingen barn der, men det var ikke så rart, klokka var 2 og barna var sikkert på skolen og i barnehagen.
eller så var det kanskje ingen barn som bodde der, det var ikke et sånt borettslag med mange familier.

jeg ruller meg en sigarett og prøver å løfte opp det tunge betongaskebegeret eksen hennes lagde til henne. "det ene askebegeret som aldri blir borte," sier hun. jeg smiler. og så spør hun meg hvordan det går og jeg forteller henne om han som gjorde meg ekkel, jeg forteller henne om alle de jeg ikke lenger klarer å se i øynene. jeg hadde det også sånn, sier hun, men det ordner seg. det ordner seg alltid, sier hun.

jeg sier at jeg har hatt det kjipt i det siste, ingenting alvorlig har skjedd, men jeg har ikke vært meg selv i det siste, sier jeg. men så kom jeg hit.
jeg forteller henne at alle de vonde følelsene ble borte på med en gang jeg kom hit.

men så kommer jeg på hvorfor jeg egentlig har vært redd. jeg har hatt eksistensiell angst, sier jeg. men jeg synes ikke det begrepet yter frustrasjonen rettferdighet.
jeg skal dø en dag, sier jeg, det gjør meg redd å tenke på å ikke få gjort de tingene jeg vil før jeg dør, men jeg blir også redd av å tenke på hvor meningsløst hele livet er.
.
men dag for dag. hvis jeg bor her, sier jeg til henne, da vil jeg klare å leve en dag om gangen. hvis jeg bor her, sier jeg, er det ikke like farlig å dø. jeg blir overrasket over min egen evne til å innrømme at jeg har det bedre nå enn jeg har hatt det i det siste. vanligvis ville jeg følt meg ynkeliggjort når jeg forteller henne alt dette, jeg er redd hun vil dømme meg og tenke at jeg er en av de som ikke klarer å skape sin egen lykke.

hun smiler. hun smiler og ber meg flytte hit, sier at jeg ikke skal tenke på det lenger. jeg skulle ønske du bare flyttet inn hit nå med en gang, sier hun og jeg tror nesten ikke på det hun sier. men da ser jeg ned i betongaskebegeret og jeg ser bevisene, alle de sneipene med nikotingule filtere. og ingefærteen jeg lagde til oss fordi halsene våre var tørre og vonde. først ønsker jeg å si til henne at jeg ikke tror på henne, jeg vil legge hodet på bordet og gråte og si at ingen har noen gang vist meg at de ønsker å ha meg et sted like mye som hun har gjort og at jeg nesten ikke tror på henne. men så svelger jeg en slurk av te-en og tenker at sneipene er bevis på hvor mye vi har fortalt hverandre, hvor mye hun liker å høre på meg like mye som jeg liker å høre på henne, og jeg tenker at tror på henne. jeg sier til meg selv at det ikke finnes en eneste grunn til å ikke tro på det hun sier.

jeg må flytte hit, sier jeg til henne. du har rett, jeg kan ikke lenger bare vurdere det. til høsten flytter jeg hit, sier jeg.
og leve dag for dag, sier jeg.
leve en dag om gangen, sier hun, det er det denne byen handler om.

berlin I

du kjenner pulsen til denne byen
i tærne

fra du går av flyet
og setter deg på toget

og du ser først alle de grå bygningene med knuste vinduer
og så ser du de bygningene som du vet har vært grå tidligere
men som noen har malt over

noen har malt over dem
og det er kanskje det som gjør at du kjenner denne byen fra tærne til fingertuppene

noen i denne byen går rundt og maler de grå husene
noen i denne byen har gått rundt og malt husene

som om det ikke er noe viktigere enn det

for oss
som sitter på toget
og ser ut

og kjenner roen
og pulsen
i tærne
til fingrene
og i hjertet