dag 9

det verste er at du ikke føles ekte lenger. at jeg ikke forstår om du var ekte. dette kommer av at alt gikk for fort, for fint de siste ukene, jeg bestemte meg for en gangs skyld å ikke tenke, bare være, nyte, i stedet for å tenke, tenke over hva jeg følte, og nå som du er borte og jeg har all verdens tid til å tenke, tenker jeg på hvem du er, om du er ekte, om du er virkelig, om du var virkelig, om du skal være virkelig igjen. Dette går forbi mitt behov for bekreftelse, dette handler om noe annet, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke om det er nødvendig at jeg finner ut av det, men dette er det jeg føler og det er ikke OK, og det er ikke greit å måtte vente 17 dager til, 17 flere dager på å glemme deg, 17 flere dager på å finne ut av at du ikke egentlig eksisterer, ikke har eksistert, skal eksistere igjen noensinne. 

dag 8

Han reiser bort i fire uker, etter å ha gjort meg forelska, etter å ha gjort meg lykkelig i sitt selskap, og det hele føles ut som en straff eller en vits. Uten at hele verden skal, eller må, eller bør handle om meg, forstår jeg ikke hva han så for seg da han dro, eller ved å la meg ha det bra alle de gangene han bare åpnet opp døra og lot meg komme inn, slippe til, skitne til en dyr sofa han er glad i, de gangene han lagde mat til oss og ventet til jeg hadde spist ferdig, for jeg er den som spiser sakte, selv om jeg ville spise fort, for hans del, for vår del, fordi det å spise tok vekk tid fra oss, hvor vi heller kunne sitte og se på hverandre.

Dagen før han dro ble jeg lei meg, skikkelig lei meg for at han skulle dra, men han sa han ikke var borte ennå, og jeg følte at jeg ikke fikk lov til å være lei meg, og jeg visste at dette ville skje, at jeg ville bli ensom, alene, forlatt, selv om han ville sagt at han ikke har forlatt meg, men fy faen, er du klar over hvilket liv jeg har levd og hvor til helvete alt har gått, det føles ut som en practical joke å være forelska i deg, at du er forelska i meg, jeg mener herregud, er du klar over at det aller meste i livet mitt har gått sykt dårlig, så ofte, og det var liksom det jeg hadde forventet, at resten av livet skulle bli et mayhem eller helt texas, en katastrofe, og så kom du inn i livet mitt og gjorde meg glad, og så sinnsykt rolig, og så har du tatt det vekk, tatt deg vekk på en fuckings seilbåt og hva faen var det du forventa, annet enn at jeg skulle begynne å hate deg for å ha gjort livet mitt til en fuckings vits – en sånn jente som sitter i oslo venter på en fyr, igjen.

dag 2

jeg våkner opp og kjenner armene dine rundt meg. men du er ikke her. så kommer jeg på at du ligger og sover i en seilbåt. jeg er helt sikker på at du kan høre fuglekvitter og bølgeskvulp fra der du ligger, du har det helt sikkert veldig bra akkurat nå, jeg håper i hvert fall det, at vugginga kjennes som en god klem, at den minner deg om å være i mine armer.

hei 2017

og nå, syns verdens fineste fyr at jeg er den fineste i hans liv, og alt er godt, vi er sånne som krangler med alle rundt oss bortsett fra med hverandre, vil bare gi kysse. han sier han blir salig rundt meg, jeg sier jeg blir rolig av han, det var derfor jeg likte ham, det var derfor jeg ville være rundt ham

han likte meg allerede etter andre forelesning sammen. vi gikk på tretten forelesninger sammen. jeg hadde kanskje ikke gått på mer enn to av dem, hvis det ikke hadde vært for de pausene og t-bane-turene tilbake fra blindern, for helt siden jeg møtte ham har sola skint der hvor han er, og jeg sa det til ham, at sola skinner der hvor han går, og han smilte, han ble ikke klein.

veldig bra

jeg har:

hatt min første eksamen på juss-studiet
han jeg liker liker meg også
han jeg liker liker meg faktisk skikkelig godt
han jeg liker gir de beste kyssene 
romanen jeg har skrevet gis ut denne høsten

henlagt

for et år sida anmeldte jeg en sovevoldtekt, sammen med tre andre jenter som har opplevd å bli voldtatt på forskjellige måter av samme person.

idag fikk jeg beskjed om at saken er henlagt. 

der står det:

'siktede forklarer at han ikke kan huske å ha hatt seksuell omgang med fornærmede på det aktuelle tidspunkt.'

jeg orker ikke å snakke med noen om dette idag. men jeg trengte bare å fortelle det til noen andre som kommer til å forstå at det er urettferdig, ikke at den blir henlagt, men at de skal fortelle meg at den blir henlagt fordi han ikke husker at det har skjedd.

nr 2

jeg er en sånn jente som har lyst til å brenne ned hele livet hver gang jeg blir redd.

og det gjør meg redd de gangene jeg tenker at du ikke liker meg.

og jeg blir redd av det inn i hodet mitt som prøver å overbevise meg om at jeg må slutte å være glad i deg, fordi jeg blir altfor altfor redd av å ikke vite hva du tenker.

nr 1

Can't take my eyes off you

Jeg har tatt på deg en gang. Jeg tok deg på skulderen, og du vek unna, og jeg lovte meg selv at jeg aldri skal ta på deg igjen, i hvert fall ikke først, du kan få ta så mye på meg som du vil, hvis du vil det.

Vi går hjem sammen hver dag, og jeg føler vi aldri får fullført samtalene vi har, at vi alltid må gå før vi er ferdige, du vil at vi skal drikke te sammen og vi må gå fordi du skal på jobb, fordi jeg skal på skolen, løse oppgaver, men jeg fullfører samtalene med deg i hodet, på sms, sender deg snaps, sier 'takk for idag', 'god natt, vi sees imorra'.

Jeg likte deg ikke engang for noen måneder siden. 'For en arrogant mann'. 'Ingen menn skal få oppmerksomhet av meg når de ikke vil ha den,' tenkte jeg. Og så plutselig, fra å aldri se hverandre, gikk vi til å se hverandre nesten hver dag.

Jeg får masse sommerfugler i magen av å være rundt deg. Du sender meg masse lange blikk. Jeg blir glad hver gang jeg får lov til å fange de blikkene, jeg er den som snur meg først, når det blir litt for mye. 

Så om kveldene, når jeg legger meg, har jeg følt at du har tatt på meg, og at jeg har tatt på deg, selv om vi ikke har gjort det, men det er noe med de sommerfuglene og de lange blikkene, jeg kjenner dem hele tida.

Men vet du, jeg er så glad for at vi ikke ligger sammen. Jeg blir så nevrotisk av å ligge med noen. Jeg tror de hater meg etterpå. Jeg tror ikke du hater meg, ikke ennå, kanskje snart, kanskje du innser at jeg er koko, at du ikke orker, jeg vet ikke – det er alltid så mye ved meg man kan bli sliten av, har jeg tenkt.

Men jeg er så betatt, og jeg veit du også er det, og til sommeren, når vi er ferdig å skulle se hverandre hver tirsdag, fordi da har vi ikke lenger forelesninger samme, da skal jeg samle sammen nok mot til å be deg ut på date. 

unnskyld

jeg kjenner deg ikke så godt en gang, men jeg er helt sikker på at du er den eneste som kunne ha tatt vekk denne klumpen i magen.