Tuesday, December 1, 2015

det blir ikke bedre

to ting:


1) du kommer til å være ulykkelig.

2) jeg gikk, jogga og spurta langs alnaelva en lørdagsmorgen. sto på brua og så på blokka, den jeg vokste opp i. snart så vannet, en fossende elv, og så mitt snitt i å lete etter befrielsen i mitt eget dødsønske.

og så så jeg tretoppene. det er det vakreste i verden, det mest heldige synet menneskevesenet meg noen sinne kunne fått. så fulgte jeg det ene treet ned langs stubben, plutselig blir mosen så tydelig, treet er dekket av mose, hele skogen er dekket i mose og det er nå jeg begynner å grine - denne skogen spises opp av mosen.

dette livet er så overvelmende, bare overvelmende, jeg burde ha dævva i tsuamien, men det gjorde jeg ikke, hadde aldri vært født hvis det hadde vært fred på jord. jeg er bare enda en forbanna sjel som går langs elva og griner av trærne og av mosen som spiser den opp.






bestevennen min forteller meg at han finner løsninga i religionen. jeg spør ham hvordan himmelen ser ut, han sier at alle spiser sjokolade der og jeg syns det høres ut som et jævla helvete, det likte han ikke å høre. han mener nå at livet er en test, han studerer medisin, og jeg syns det også høres ut som et helvete, sju års utdanning for å spise sjokolade i himmelen? det gir enda mindre mening.

jeg sier jeg er redd. vi kollapser. den elva i brasil. vi kollapser, sier jeg. han ber meg holde kjeft, fokusere, får ikke si sånne dumme ting. han sier han ikke har angst fordi han er realist. "du kanke bare ødelegge fjell på denne måten, vi mennesker har ødelagt jorda i tusen år og den holder i tusen år til."

og jeg tenker på sjokoladen han skal spise i himmelen, jeg er helt sikker på at han kommer seg akkurat dit han vil, men jeg, jeg har bare disse trærne, denne utsikten og jeg skjønner ikke hva vitsen er uten akkurat dette, jeg bare fatter det ikke.

Friday, November 27, 2015

er hun lei seg?

prøver å skrive om en som suger en fyr for første gang i skogen, imens hun tenker på den gangen venninna ble dytta ned i bakken og han ene sa: "alt du trenger en stor nok kuk og hun ikke gjorde en dritt for å stoppe det.

de snakket ikke sammen etter det, bestevenninnen hatet henne etter dette, for at hun så henne bli nedverdiga i bakken på den måten og ikke gjorde noen ting. sa ingenting. hun fikk aldri sagt unnskyld, hun vet ikke om hun hadde klart å si unnskyld for det heller.

alt dette tenker hun på imens hun suger fetteren hennes i skogen mange måneder senere. på henne, på gutta som sa alt hun trengte var en stor nok kuk og lurer på om kuken hun har i munnen nå er stor nok, om det spiller en rolle i det hele tatt.

og så drar hun hjem, alene, jeg lurer på om hun skal grine eller ikke. hva tenker hun på når hun går hjem? er hun lei seg? jeg vet ikke. veit du?

Thursday, November 19, 2015

til formødrene

hadde jeg kunnet reise tilbake i tid, ville jeg fortalt dem at de ikke kan forske, de kan ikke gi oss muligheter, for "idag,"

ville jeg sagt "har vi gratis utdanning noen steder, og noe som heter internett som gjør at så mange mennesker får kunnskap, bare ved hjelp av et tastetrykk," ville jeg sagt, "men vi klarer ikke bruke det".

og de ville sagt: "men det høres helt merkelig ut. det kan jo ikke være ille når flere har muligheten til å utdanne seg, og delta i utviklingen og være opplyste, det høres bare bra ut"

og jeg ville sagt: "vær så snill, disse maskinene, det vil få en så stor makt og vi vet ikke hvordan vi skal bruke dem riktig, et sted begynner det å gå galt og feil mennesker vil besitte maskinene og bruke dem mot andre,"

og de ville sagt: "nei, det er meningen at det skal bli lettere å leve, vi må fortsette å utvikle oss,"

og jeg ville sagt: "vær så snill, dere må bygge hus, plante trær, jakte etter behov og synge med hverandre, for hverandre, skrive dikt og lese dem høyt eller risse den inn i stein eller sand, lage klær som kan bli brukt i generasjoner"

"de titter inn i livene våre, de vet alt om oss og sier det er til vårt eget beste"
"men..."
"og vi har en lovbok, vi har forskjellige lover i verden, og de regulerer oss alle, sier hva som er greit og ikke greit, noen ganger blir vi drept for å ha bestemt over kroppene våre"
"hæ? hva snakker du om?"


og jeg vil trygle og trygle og be, og trygle, og gråte og si at jeg ikke orker, jeg er redd. internettet har gitt meg muligheten til å se døende mennesker, det er mennesker bak maskinene som ødelegger oss, og vi vil ikke ta makte ansvaret dette krever, det ansvaret dere tok så selvsagt, dere som jobbet for å gjøre opplysninga tilgjengelig, bredere, større, dere vet ikke hva vi kommer til å gjøre med kunnskapen deres: bore etter olje, ødelegge blomstene og havet og drepe hverandre for billigere klær et sted i asia, sånn at jeg her oppe i nord kan være glad - nå har jeg strømper i alle farger enn jeg noen sinne har begjært, flere enn jeg noen sinne har ønsket meg, det går hull i dem etter en uke.

                                        Marie Skłodowska Curie.

Tuesday, November 10, 2015

jeg griner og griner og griner, det blir aldri bra, det blir aldri bra nok, dette kjennes ikke godt og ikke engang tanken på mamma gjør meg trygg lenger

Sunday, November 8, 2015

et tips






å tro at du aldri er bra nok driver deg jo også rundt


Sunday, November 1, 2015

bærer av bein I


Her, hvor vannet raver i bølger. Jeg bor like ved. Små bølger som dyttes opp mot vannet og renner tilbake igjen, det kaster seg mot seg selv, hele tida er det store bølger som drar seg oppover og kaster seg mot seg selv, tilbake til seg selv, hvorfor skal det vende tilbake slik. Søsteren min har bedt meg om å ikke være redd. Det finnes måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Jeg vet hun skal passe på meg, hun har sagt at hun skal passe på meg, men de gangene hun løper mot vannet for å plukke oppe noe ved strandkanten blir jeg stående stille der hvor hun slapp meg, hvor hun løp fra meg, jeg lukker øynene for havet.

Ingen av oss kan svømme. Kanskje ikke sånne som oss skal lære seg vannet å kjenne. Naboen vår, han er fisker, han har en båt. Han går ut på vannet hele tida, i en liten jolle ut på det store vannet, og han har aldri dukket under vannet en tur. En gang fortalte jeg ham at jeg var redd. Det er så uregjerlig, dette havet, og han sa jeg måtte roe meg ned, det er måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Han sa båten hans aldri har veltet. At det finnes tider på døgnet hvor det er bedre å være på havet, at fikserne har inngått avtaler med havet som gjør at man kan fiske trygt.

Thursday, October 22, 2015

om de hverdagslige tingene

"gå dit".
"spis".
"kom hit".

"legg deg ned".
"vask klærne".
"vask meg".


hadde jeg bare ikke hatet mektige menn så mye hadde jeg gitt deg all lov til å bestemme over meg. jeg hadde gjort alt du ba meg gjøre. jeg er veldig lei av å være sjef over mitt eget liv nå. ofte tenker jeg det ville vært deilig om du hadde tatt over.




Friday, September 25, 2015

jeg jobber med fjortenåringer nå, og jeg hadde helt glemt hvor jævlig det er når han du er forelska i heller vil prate med bestevenninna di (vel, kanskje hun ikke var en så god venn likevel) og du vil gå aleine og læreren din spør deg hva det er som er galt, kan jeg gjøre noe, har du vondt og alt du sier er: jeg må få lov til å ha et privatliv jeg også!!!!!. ja, jævla drittlærer, jævla drittskole, jævla drittgutten, jævla drittvennene og ingen ser deg, ingen ser deg og det er ingen som kan gi deg det du trenger. 

Wednesday, September 23, 2015

tenk at barnevernet slakta meg i det man kan kalle et karakterdrap
fordi de nektet å tro på at pappa var sjuk og posttraumatisert
men mente det heller var en kulturgreie

en motherfuckings kulturgreie.

at de henla saken min fordi de mente at livet mitt dreide seg om at mamma og pappa var utlendinger som ikke klarte å tilpasse seg et norsk verdisystem

når jeg prøvde å forklare dem at det ikke er det at jeg ikke får lov til ting, det er det at pappa er sjuk i hodet og slår meg og ikke husker det i etterkant

og tenk deg det, mange år senere leser jeg om hvilke rettigheter et barn har i denne velferdstaten, men dette gjaldt ikke for meg i 2011 fordi barnevernet trodde at jeg løy.

Monday, August 31, 2015

oldemor, sluppet ut

jeg ser for meg slekta mi bak dører, som om jeg kan åpne opp dører i et mareritt og slippe laus oldemora mi, hun med det sorte svære håret, at hun kommer glefsende, illsint for at hun har blitt sperret inne, for at jeg ikke henta hu ut og lot henne være her med meg.

jeg er så dum som vil vite hva som skjedde, så jeg slipper henne ut, men egentlig graver jeg henne fram. pappa vil aldri prate om at hun holdt på å drepe svigerdatra flere ganger, min bestemor. at hun holdt på å drukne sin sønn, min bestefar. jeg vet ikke hvordan jeg har fått vite disse tingene. pappa nekter for det, men jeg henter ut oldemora mi ut i marerittene og hun sier hun skal hjelpe meg å forstå alt hvis jeg lar henne gå her, ved siden av meg, hun skal lære meg hvordan man bør oppføre seg, lære meg alle hemmelighetene sine, og jeg vet ikke hvordan jeg våkner opp hver morgen og vet mer om pappa, selv om han aldri forteller meg noe. pappa derimot skal snart ha et sammenbrudd på en flyplass i frankrike. de kommer til å finne ham gående rundt halvnaken, de kommer til å bruke en stund på å identifisere ham. han ble plutselig en gal halvnaken mann på en flyplass, men akkurat nå er han pappa som nettopp ga meg et nytt og bedre mobilabonnement.

jeg fortsetteter å møte denne onde oldemora mi som er et troll og skjønner ikke helt det hu prater om, helt til faren min blir borte og mamma gråter i mange dager, helt til politiet dukker opp på døra vår og sier at de har funnet pappa. han ble funnet halvnaken på en flyplass i tyskland, han mista flyet sitt til rio. dette høres ikke ut som han, sier mamma. det har klikka for han, tenker jeg. jeg veit hvorfor, men jeg kan ikke si det til noen. den kvelden møter jeg oldemora mi igjen og hun smiler lurt og sier at hun visste jeg ville trenge henne. jeg burde kommet tidligere, men det er ikke forsent, jeg har mye å lære om meg selv. jeg vet jeg burde sperre henne inne igjen, men dette kjennes altfor viktig.

Wednesday, August 5, 2015

dagbok

jeg vokste opp på vålerenga og jeg er den eneste mørkhuda blant disse mange hvite vennene mine jeg tilbringer tid med nå. jeg har mista sosiolokten. når jeg jobber på den samme skolen jeg gikk på nå kan jeg nesten ikke tro at det var sånn det starta, jeg starta som en av disse ungdommene jeg også, men jeg drømte meg alltid vekk til bedre liv, til bedre steder, reise mye, ha et eget sted å bo, ha gode venner, være del av et felleskap -

og alle andre må vel ha drømt om noe av det samme? hvorfor var jeg en av de eneste som kom meg hit, hvorfor er det ikke flere som ligner på meg her? hvor mye av dette var tilfeldigheter, hvor mye av dette var ressurser og privilegier, hvor mye av dette var støtten jeg fikk av de rundt meg, hvor mye av dette er selvdisiplinen som jeg setter så sinnsykt høyt, høyere enn meg sjæl, sånn at jeg kan bruke den når jeg makter fint lite, hvor mye av dette var... et ønske om å være bedre enn seg sjæl hele tida?

min gode venn sa: "noen ganger rita, virker det som om du er for god for deg selv. at du er for god for deg selv på en dårlig dag. for god for de tingene du klarer, for de tingene du gjør".

og jeg har tenkt på det hen sa og jeg blir flau over at det stemmer så godt. jeg vil ikke være sint på meg selv hele tida. jeg vil ikke alltid føle at jeg må være flink, men det kjennes ut som et greit valg, et greit fokus, at jeg alltid skal være flink. jeg vet hvordan jeg måler _flink_.

mamma har ikke kreft lenger. søsteren min har det dritkjipt, pappa er sjuk - men de klarer seg. det at jeg ikke er der for dem er mitt lille rebelske oppgjør. å ikke være der for familien er det verste man kan gjøre i den storfamilien jeg ble oppdratt i.

mamma mener at jeg er selvsentrert: jeg har alltid vært selvsentrert, sier hun, alltid vært så selvgod. noen ville kalt det guilttripping, men jeg er ikke alltid så sikker. helt siden jeg var veldig liten har jeg tenkt at jeg skal klare alt jeg kan evne, og jeg har aldri bedt gud om noe som helst, jeg drømmer om det realistiske, jeg rasjonaliserer, og ønsker meg det som finnes, men jeg har også lurt meg selv noen ganger til å tenke at alt bare ordner seg, men da skal du være heldig. og jeg er jo faktisk ganske heldig, så noen ganger stemmer det at det bare ordner seg.


jeg har fått mensen hver fjerde uke de siste månedene. jeg har ingen fucka eggstokker lenger. jeg håper jeg kan bli ferdig med denne fasen av livet mitt som har vart de siste 8 årene. det er ganske dritt å ha en hormonforstyrrelse i tenårene. hvorfor er det ingen som prater om det? jeg skulle ønske flere pratet om det.

Monday, July 27, 2015



hvis du noen sinne skulle få deg liten og meningsløs, kan du tenke på at denne dama ønsket å jobbe som jordmor, og hviske

"REBEL!"

i jentebabyers ører.

emma goldman,
 e are doing it.




Tuesday, June 9, 2015

sukkerfri-heten og en oppfordring

jeg har begynt å gåtrene, det er første gangen jeg liker en eller annen form for mosjon, men faen så har jeg begynt å utvikle tvangstanker rundt det også. er det mulig å skulle leve sunt og ikke ha et usunt forhold til seg selv?

jeg tok han med til den plassen ved elva man kan sitte alene, lot han sove etter å ha lest høyt fra helvete og himmelriket for ham, glad for at han var ferdig med masteren sin. vi feira det med å sove, for han har vært våken i to døgn.

da jeg var lei av å være sliten av solstikkinga reiste jeg meg opp for å se på bladene, holdt dem opp mot lyset og prøvde å se etter fabinacciomønsteret eller hva faen det nå enn heter, jeg er ikke engang helt sikker på hva det er engang, men jeg prøvde nå å finne et eller annet mønster, men tenkte ikke på det så lenge for bladene var sjukt fine å se på, jeg mistet meg selv i dem, så fuck fenomenologi.

huska litt på huskene og så på bjerka foran meg. bak meg fløy almfrøene lufta og dalte ned når vinden sjenka oss litt fred og tenkte at dette var helt fantastisk fantastisk og tok meg selv i å være fornøyd med livet.

satte meg i gresset og ville være naken, hadde på meg for mørke klær og jeg har mørk hud så denne solstikkinga har jo liksom en termoseffekt på meg. satt lenge og lurte på om jeg skulle kle av meg, det kan hende noen går forbi og dette sære landet har jo regler mot alt og det hadde vært sykt kleint å bli konfrontert med nakenheten sin. dere tror kanskje at jeg er antisosial, men jeg det jo alltid når jeg opptrer meg sosialt avvikende. så man kan vel heller kalle meg radikal, tøffe tøffe rebelske meg som bare vil gå med litt mindre klær i parken fordi jeg er varm.

kvinna meg opp til å ta av meg shortsen og det føltes godt, så jeg tok av meg trusa også og tenkte at t-skjorten min kan jo redde oss alle hvis gud forby noen skulle gå forbi og se en halvnaken jente sitte og bare være halvnaken i gresset. men jeg følte meg liksom empowered, ingen skal få fortelle meg hva jeg skal gjøre hvor med kroppen min!!! så jeg tok av meg t-skjorta også, passa på å gjøre det stolt. nå var jeg naken og tenkte at jeg føler meg generelt styggest med klær på, imens en kropp i gresset kan noen ganger få lov til å være bare en kropp i gresset.
snudde meg ved å gli med rumpa i gresset, åpna bena og lot sola smile inn i fitta og kjente en spontant varm iling i kjønnsleppene og åpna og lukka fitta og smilte og tenkte at NÅ har jeg det faen meg godt, dette var hvorfor de fant opp ordet DEJLIGT og de tvangstankene kan bare gå å legge seg for i dag!!! mamma sol har funnet meg idag og redda meg ut av det og denne lykken må jeg jo bare tillate meg sjæl.

Sunday, May 24, 2015

er det bare sånn du alltid har sex eller var det bare meg du ville dytte ned og bite
det er ofte jeg tenker at jeg må skrive det jeg tenker at andre vil lese. faktisk så tenker jeg det ofte. men når jeg først har klart å sette meg ned til å skrive, gjør jeg ingenting annet enn å skrive, og da klarer jeg ikke å skrive det jeg kunne tenkt meg at andre vil like - det går ikke, jeg kan ikke den oppskriften og noen ganger irriterer det meg å ikke kunne skrive det jeg tenker at folk egentlig vil lese, men imens jeg skriver tenker jeg heldigvis ikke på de tingene. kunsten i å skrive ligger kanskje bare i det å skrive, mellom all grublinga, facebookinga og prokastineringa.


Wednesday, May 20, 2015

en rar faktor i livet mitt


misforstå meg rett, jeg er så utrolig takknemlig for alt i livet, men det å skulle holde på med et såpass megalomant prosjekt som det å fullføre en skjønnlitterær bok er ganske selvsentrerende, i hvert fall for meg. noen ganger lurer jeg på om jeg er alene med å både fryde meg og skamme meg over den kreative prosessen, og jeg håper du sier fra hvis du gjør det, jeg er hypp på å ta en kaffe over det.

Jeg kan ikke komme på sist gang jeg leste en bok og tenkte: «deg kjenner jeg meg igjen i. Akkurat den setninga, akkurat det ordet - herregud for en beskrivelse.» Jeg vil ha bøker i sekken som jeg tar opp og viser fram til alle jeg møter, en sånn bok du ber alle om å lese, det er lenge siden jeg har gjort det og ment det i det siste.

Jeg skriver min egen bok nå, og hver gang jeg blar i en bok og leser noen setninger og håper jeg at den ligner på den jeg skriver. Jeg håper at hovedpersonene heter det samme som de jeg skriver om. Jeg håper at de skriver mye om tjernet og skogen og en fantastisk fin lillebror, men de setningene jeg skumleser er aldri mine. De er så annerledes fra det jeg selv holder på med og jeg blir så forvirra av det. Jeg holder en bok i hånda, tenker på min egen bok og jeg ser ingenting som gjør dem like, hva har tekster til felles, nei, jeg blir stressa og må legge den tilbake.

De siste ukene: Mamma har fått kreft. Jeg har flytta to ganger, vært uten fotfeste flere ganger, valgt å bli for full, valgt å ikke drikke lenger, slutta å spise sukker og så bøtta i meg en boks med is. Jeg har laget radioreportasjer, jeg har blitt slått ned i fylla, jeg har blitt DJ, dansa masse på bord og med rumpa på gulvet, jeg har satt grenser og tøyd dem, og jeg har blitt nedverdiga og oppverdiga. Jeg har følt meg alene. Jeg har blitt betrygga. Jeg har blitt styrka, jeg har blitt oppmuntra, jeg har ligget masse i skje og fått noen helt sinnsykt gode klemmer, venner av meg har flytta vekk og noen har kommet tilbake og jeg har vært så stolt, så utrolig stolt av vennene mine for hver gang de har overgått seg selv, for at de er mine forbilder og at jeg aldri tenkte at man skulle få være så heldig og få lov til å leve hverdagen sin med forbildene sine, så takknemlig for at de vrir hodet til siden og nikker mot felleskapet, bevegelsen, revolusjonen, alltid felleskapet, bevegelsen og revolusjonen.

Mamma har kreft og for tre år sida hadde jeg ikke gjort noe annet enn å lese alle bøkene skrevet av barn med foreldre som har kreft. Men nå klarer jeg ikke å plukke opp en bok og lese den ferdig, for den er ikke min, for jeg driver og leter etter svar, jeg går rundt med et håp om at noen har gjort det jeg trenger å gjøre sånn at jeg bare kan herme etter dem, sånn at jeg bare kan analysere og finne oppskriften, teknikken og bare gjøre sånn som de allerede har gjort. Jeg vet ikke hva jeg holder på med og jeg skjønner ikke hvorfor jeg begynte, grunnen til at jeg begynte å skrive var fordi jeg elska bøker, jeg elska hva dem gjorde med meg. Noen ganger kjente jeg på hele kroppen at det var greit å bare skulle lese resten av livet hvis man måtte det, for herregud for en deilig måte å leve på.

Nå har jeg vondt i ryggen, jeg kjenner at den er stiv hele tida, og så skriver jeg en bok som frusterer meg, som jeg ikke vet hva er. Den puster rolig, den handler jo om trærne så selvølgelig puster den. Denne boka påvirker livet mitt sånn til de grader, jeg har blitt en person som er frustrert, frustrert over å skulle skrive bok og frustrert over å måtte kjenne på så jævlig mange følelser for å i det hele tatt skulle skrive sånn som jeg vil skrive, om alle disse følelsene, ja, da er det veldig mye man skal kjenne på hele tida.

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å ta opp en bok og si: «denne må du lese, den er virkelig til å kjenne seg igjen i».

Dette er bare enda en fase i livet, jeg er bare 22 og jeg har så sykt mange flere faser jeg skal gjennom. Mitt sykt store luksusproblem som forblir et problem selv når mamma har kreft, selv når jeg er blakk og venna mine er blakke og vi bare har hverandre forblir boka et problem, og når mamma har kreft for eksempel, skulle jeg heller ønske at jeg hadde lyst til å finne fram en bok om noen som har kreft enn å skrive på boka, enn å jobbe med boka jeg har blitt satt til å skrive, for det er sånt jeg gjør – man er bare det man fullfører.

Thursday, May 14, 2015

Friday, March 27, 2015

det går greit, jeg er virkelig bedre enn deg. du vet ikke om alle de fantastiske tingene jeg er.

jeg har en mamma som er glad i meg og jeg kan skrive setninger om voldtekt som gir deg frysninger.

(fuck deg, mannen!)

Wednesday, February 25, 2015

tryggheta

trygt som i mammas armer etter at hun har dytta deg ned en trapp. trygt etter at hun har dyttet deg ned en trapp og plukker deg opp og setter deg på fanget sitt, trygt når du sier unnskyld, trygt når hun sier at alt er greit og spør om det gjorde vondt, trygt etter at mamma har dyttet deg ned en trapp og du får sitte på fanget og hun stryker deg på ryggen. 

slik ser medavhengigheten ut

første gang jeg solgte sex bestemte jeg meg for å aldri være i et forhold med en mann noen sinne igjen

men når du bestemmer deg for å bli i baren når jeg vil hjem, blir jeg igjen, senere er jeg takknemlig for at du åpner deg og prater og er glad i meg og full, brisen, rusa,
jeg skulle ønske jeg ikke var så dum, så svak, jeg vet jeg er verdt mer, du er en mann og jeg er meg, jeg er for smart, for bra, for sympatisk til å holde på sånn her.

jeg tror jeg er lesbisk helt til jeg møter deg, og jeg vil være med deg fordi du har et rusproblem

Blog Archive