to ting:
1) du kommer til å være ulykkelig.
2) jeg gikk, jogga og spurta langs alnaelva en lørdagsmorgen. sto på brua og så på blokka, den jeg vokste opp i. snart så vannet, en fossende elv, og så mitt snitt i å lete etter befrielsen i mitt eget dødsønske.
og så så jeg tretoppene. det er det vakreste i verden, det mest heldige synet menneskevesenet meg noen sinne kunne fått. så fulgte jeg det ene treet ned langs stubben, plutselig blir mosen så tydelig, treet er dekket av mose, hele skogen er dekket i mose og det er nå jeg begynner å grine - denne skogen spises opp av mosen.
dette livet er så overvelmende, bare overvelmende, jeg burde ha dævva i tsuamien, men det gjorde jeg ikke, hadde aldri vært født hvis det hadde vært fred på jord. jeg er bare enda en forbanna sjel som går langs elva og griner av trærne og av mosen som spiser den opp.
bestevennen min forteller meg at han finner løsninga i religionen. jeg spør ham hvordan himmelen ser ut, han sier at alle spiser sjokolade der og jeg syns det høres ut som et jævla helvete, det likte han ikke å høre. han mener nå at livet er en test, han studerer medisin, og jeg syns det også høres ut som et helvete, sju års utdanning for å spise sjokolade i himmelen? det gir enda mindre mening.
jeg sier jeg er redd. vi kollapser. den elva i brasil. vi kollapser, sier jeg. han ber meg holde kjeft, fokusere, får ikke si sånne dumme ting. han sier han ikke har angst fordi han er realist. "du kanke bare ødelegge fjell på denne måten, vi mennesker har ødelagt jorda i tusen år og den holder i tusen år til."
og jeg tenker på sjokoladen han skal spise i himmelen, jeg er helt sikker på at han kommer seg akkurat dit han vil, men jeg, jeg har bare disse trærne, denne utsikten og jeg skjønner ikke hva vitsen er uten akkurat dette, jeg bare fatter det ikke.
1) du kommer til å være ulykkelig.
2) jeg gikk, jogga og spurta langs alnaelva en lørdagsmorgen. sto på brua og så på blokka, den jeg vokste opp i. snart så vannet, en fossende elv, og så mitt snitt i å lete etter befrielsen i mitt eget dødsønske.
og så så jeg tretoppene. det er det vakreste i verden, det mest heldige synet menneskevesenet meg noen sinne kunne fått. så fulgte jeg det ene treet ned langs stubben, plutselig blir mosen så tydelig, treet er dekket av mose, hele skogen er dekket i mose og det er nå jeg begynner å grine - denne skogen spises opp av mosen.
dette livet er så overvelmende, bare overvelmende, jeg burde ha dævva i tsuamien, men det gjorde jeg ikke, hadde aldri vært født hvis det hadde vært fred på jord. jeg er bare enda en forbanna sjel som går langs elva og griner av trærne og av mosen som spiser den opp.
bestevennen min forteller meg at han finner løsninga i religionen. jeg spør ham hvordan himmelen ser ut, han sier at alle spiser sjokolade der og jeg syns det høres ut som et jævla helvete, det likte han ikke å høre. han mener nå at livet er en test, han studerer medisin, og jeg syns det også høres ut som et helvete, sju års utdanning for å spise sjokolade i himmelen? det gir enda mindre mening.
jeg sier jeg er redd. vi kollapser. den elva i brasil. vi kollapser, sier jeg. han ber meg holde kjeft, fokusere, får ikke si sånne dumme ting. han sier han ikke har angst fordi han er realist. "du kanke bare ødelegge fjell på denne måten, vi mennesker har ødelagt jorda i tusen år og den holder i tusen år til."
og jeg tenker på sjokoladen han skal spise i himmelen, jeg er helt sikker på at han kommer seg akkurat dit han vil, men jeg, jeg har bare disse trærne, denne utsikten og jeg skjønner ikke hva vitsen er uten akkurat dette, jeg bare fatter det ikke.
