oldemor, sluppet ut

jeg ser for meg slekta mi bak dører, som om jeg kan åpne opp dører i et mareritt og slippe laus oldemora mi, hun med det sorte svære håret, at hun kommer glefsende, illsint for at hun har blitt sperret inne, for at jeg ikke henta hu ut og lot henne være her med meg.

jeg er så dum som vil vite hva som skjedde, så jeg slipper henne ut, men egentlig graver jeg henne fram. pappa vil aldri prate om at hun holdt på å drepe svigerdatra flere ganger, min bestemor. at hun holdt på å drukne sin sønn, min bestefar. jeg vet ikke hvordan jeg har fått vite disse tingene. pappa nekter for det, men jeg henter ut oldemora mi ut i marerittene og hun sier hun skal hjelpe meg å forstå alt hvis jeg lar henne gå her, ved siden av meg, hun skal lære meg hvordan man bør oppføre seg, lære meg alle hemmelighetene sine, og jeg vet ikke hvordan jeg våkner opp hver morgen og vet mer om pappa, selv om han aldri forteller meg noe. pappa derimot skal snart ha et sammenbrudd på en flyplass i frankrike. de kommer til å finne ham gående rundt halvnaken, de kommer til å bruke en stund på å identifisere ham. han ble plutselig en gal halvnaken mann på en flyplass, men akkurat nå er han pappa som nettopp ga meg et nytt og bedre mobilabonnement.

jeg fortsetteter å møte denne onde oldemora mi som er et troll og skjønner ikke helt det hu prater om, helt til faren min blir borte og mamma gråter i mange dager, helt til politiet dukker opp på døra vår og sier at de har funnet pappa. han ble funnet halvnaken på en flyplass i tyskland, han mista flyet sitt til rio. dette høres ikke ut som han, sier mamma. det har klikka for han, tenker jeg. jeg veit hvorfor, men jeg kan ikke si det til noen. den kvelden møter jeg oldemora mi igjen og hun smiler lurt og sier at hun visste jeg ville trenge henne. jeg burde kommet tidligere, men det er ikke forsent, jeg har mye å lære om meg selv. jeg vet jeg burde sperre henne inne igjen, men dette kjennes altfor viktig.

dagbok

jeg vokste opp på vålerenga og jeg er den eneste mørkhuda blant disse mange hvite vennene mine jeg tilbringer tid med nå. jeg har mista sosiolokten. når jeg jobber på den samme skolen jeg gikk på nå kan jeg nesten ikke tro at det var sånn det starta, jeg starta som en av disse ungdommene jeg også, men jeg drømte meg alltid vekk til bedre liv, til bedre steder, reise mye, ha et eget sted å bo, ha gode venner, være del av et felleskap -

og alle andre må vel ha drømt om noe av det samme? hvorfor var jeg en av de eneste som kom meg hit, hvorfor er det ikke flere som ligner på meg her? hvor mye av dette var tilfeldigheter, hvor mye av dette var ressurser og privilegier, hvor mye av dette var støtten jeg fikk av de rundt meg, hvor mye av dette er selvdisiplinen som jeg setter så sinnsykt høyt, høyere enn meg sjæl, sånn at jeg kan bruke den når jeg makter fint lite, hvor mye av dette var... et ønske om å være bedre enn seg sjæl hele tida?

min gode venn sa: "noen ganger rita, virker det som om du er for god for deg selv. at du er for god for deg selv på en dårlig dag. for god for de tingene du klarer, for de tingene du gjør".

og jeg har tenkt på det hen sa og jeg blir flau over at det stemmer så godt. jeg vil ikke være sint på meg selv hele tida. jeg vil ikke alltid føle at jeg må være flink, men det kjennes ut som et greit valg, et greit fokus, at jeg alltid skal være flink. jeg vet hvordan jeg måler _flink_.

mamma har ikke kreft lenger. søsteren min har det dritkjipt, pappa er sjuk - men de klarer seg. det at jeg ikke er der for dem er mitt lille rebelske oppgjør. å ikke være der for familien er det verste man kan gjøre i den storfamilien jeg ble oppdratt i.

mamma mener at jeg er selvsentrert: jeg har alltid vært selvsentrert, sier hun, alltid vært så selvgod. noen ville kalt det guilttripping, men jeg er ikke alltid så sikker. helt siden jeg var veldig liten har jeg tenkt at jeg skal klare alt jeg kan evne, og jeg har aldri bedt gud om noe som helst, jeg drømmer om det realistiske, jeg rasjonaliserer, og ønsker meg det som finnes, men jeg har også lurt meg selv noen ganger til å tenke at alt bare ordner seg, men da skal du være heldig. og jeg er jo faktisk ganske heldig, så noen ganger stemmer det at det bare ordner seg.


jeg har fått mensen hver fjerde uke de siste månedene. jeg har ingen fucka eggstokker lenger. jeg håper jeg kan bli ferdig med denne fasen av livet mitt som har vart de siste 8 årene. det er ganske dritt å ha en hormonforstyrrelse i tenårene. hvorfor er det ingen som prater om det? jeg skulle ønske flere pratet om det.