Sunday, May 24, 2015

er det bare sånn du alltid har sex eller var det bare meg du ville dytte ned og bite
det er ofte jeg tenker at jeg må skrive det jeg tenker at andre vil lese. faktisk så tenker jeg det ofte. men når jeg først har klart å sette meg ned til å skrive, gjør jeg ingenting annet enn å skrive, og da klarer jeg ikke å skrive det jeg kunne tenkt meg at andre vil like - det går ikke, jeg kan ikke den oppskriften og noen ganger irriterer det meg å ikke kunne skrive det jeg tenker at folk egentlig vil lese, men imens jeg skriver tenker jeg heldigvis ikke på de tingene. kunsten i å skrive ligger kanskje bare i det å skrive, mellom all grublinga, facebookinga og prokastineringa.


Wednesday, May 20, 2015

en rar faktor i livet mitt


misforstå meg rett, jeg er så utrolig takknemlig for alt i livet, men det å skulle holde på med et såpass megalomant prosjekt som det å fullføre en skjønnlitterær bok er ganske selvsentrerende, i hvert fall for meg. noen ganger lurer jeg på om jeg er alene med å både fryde meg og skamme meg over den kreative prosessen, og jeg håper du sier fra hvis du gjør det, jeg er hypp på å ta en kaffe over det.

Jeg kan ikke komme på sist gang jeg leste en bok og tenkte: «deg kjenner jeg meg igjen i. Akkurat den setninga, akkurat det ordet - herregud for en beskrivelse.» Jeg vil ha bøker i sekken som jeg tar opp og viser fram til alle jeg møter, en sånn bok du ber alle om å lese, det er lenge siden jeg har gjort det og ment det i det siste.

Jeg skriver min egen bok nå, og hver gang jeg blar i en bok og leser noen setninger og håper jeg at den ligner på den jeg skriver. Jeg håper at hovedpersonene heter det samme som de jeg skriver om. Jeg håper at de skriver mye om tjernet og skogen og en fantastisk fin lillebror, men de setningene jeg skumleser er aldri mine. De er så annerledes fra det jeg selv holder på med og jeg blir så forvirra av det. Jeg holder en bok i hånda, tenker på min egen bok og jeg ser ingenting som gjør dem like, hva har tekster til felles, nei, jeg blir stressa og må legge den tilbake.

De siste ukene: Mamma har fått kreft. Jeg har flytta to ganger, vært uten fotfeste flere ganger, valgt å bli for full, valgt å ikke drikke lenger, slutta å spise sukker og så bøtta i meg en boks med is. Jeg har laget radioreportasjer, jeg har blitt slått ned i fylla, jeg har blitt DJ, dansa masse på bord og med rumpa på gulvet, jeg har satt grenser og tøyd dem, og jeg har blitt nedverdiga og oppverdiga. Jeg har følt meg alene. Jeg har blitt betrygga. Jeg har blitt styrka, jeg har blitt oppmuntra, jeg har ligget masse i skje og fått noen helt sinnsykt gode klemmer, venner av meg har flytta vekk og noen har kommet tilbake og jeg har vært så stolt, så utrolig stolt av vennene mine for hver gang de har overgått seg selv, for at de er mine forbilder og at jeg aldri tenkte at man skulle få være så heldig og få lov til å leve hverdagen sin med forbildene sine, så takknemlig for at de vrir hodet til siden og nikker mot felleskapet, bevegelsen, revolusjonen, alltid felleskapet, bevegelsen og revolusjonen.

Mamma har kreft og for tre år sida hadde jeg ikke gjort noe annet enn å lese alle bøkene skrevet av barn med foreldre som har kreft. Men nå klarer jeg ikke å plukke opp en bok og lese den ferdig, for den er ikke min, for jeg driver og leter etter svar, jeg går rundt med et håp om at noen har gjort det jeg trenger å gjøre sånn at jeg bare kan herme etter dem, sånn at jeg bare kan analysere og finne oppskriften, teknikken og bare gjøre sånn som de allerede har gjort. Jeg vet ikke hva jeg holder på med og jeg skjønner ikke hvorfor jeg begynte, grunnen til at jeg begynte å skrive var fordi jeg elska bøker, jeg elska hva dem gjorde med meg. Noen ganger kjente jeg på hele kroppen at det var greit å bare skulle lese resten av livet hvis man måtte det, for herregud for en deilig måte å leve på.

Nå har jeg vondt i ryggen, jeg kjenner at den er stiv hele tida, og så skriver jeg en bok som frusterer meg, som jeg ikke vet hva er. Den puster rolig, den handler jo om trærne så selvølgelig puster den. Denne boka påvirker livet mitt sånn til de grader, jeg har blitt en person som er frustrert, frustrert over å skulle skrive bok og frustrert over å måtte kjenne på så jævlig mange følelser for å i det hele tatt skulle skrive sånn som jeg vil skrive, om alle disse følelsene, ja, da er det veldig mye man skal kjenne på hele tida.

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å ta opp en bok og si: «denne må du lese, den er virkelig til å kjenne seg igjen i».

Dette er bare enda en fase i livet, jeg er bare 22 og jeg har så sykt mange flere faser jeg skal gjennom. Mitt sykt store luksusproblem som forblir et problem selv når mamma har kreft, selv når jeg er blakk og venna mine er blakke og vi bare har hverandre forblir boka et problem, og når mamma har kreft for eksempel, skulle jeg heller ønske at jeg hadde lyst til å finne fram en bok om noen som har kreft enn å skrive på boka, enn å jobbe med boka jeg har blitt satt til å skrive, for det er sånt jeg gjør – man er bare det man fullfører.

Thursday, May 14, 2015