er hun lei seg?

prøver å skrive om en som suger en fyr for første gang i skogen, imens hun tenker på den gangen venninna ble dytta ned i bakken og han ene sa: "alt du trenger en stor nok kuk og hun ikke gjorde en dritt for å stoppe det.

de snakket ikke sammen etter det, bestevenninnen hatet henne etter dette, for at hun så henne bli nedverdiga i bakken på den måten og ikke gjorde noen ting. sa ingenting. hun fikk aldri sagt unnskyld, hun vet ikke om hun hadde klart å si unnskyld for det heller.

alt dette tenker hun på imens hun suger fetteren hennes i skogen mange måneder senere. på henne, på gutta som sa alt hun trengte var en stor nok kuk og lurer på om kuken hun har i munnen nå er stor nok, om det spiller en rolle i det hele tatt.

og så drar hun hjem, alene, jeg lurer på om hun skal grine eller ikke. hva tenker hun på når hun går hjem? er hun lei seg? jeg vet ikke. veit du?

til formødrene

hadde jeg kunnet reise tilbake i tid, ville jeg fortalt dem at de ikke kan forske, de kan ikke gi oss muligheter, for "idag,"

ville jeg sagt "har vi gratis utdanning noen steder, og noe som heter internett som gjør at så mange mennesker får kunnskap, bare ved hjelp av et tastetrykk," ville jeg sagt, "men vi klarer ikke bruke det".

og de ville sagt: "men det høres helt merkelig ut. det kan jo ikke være ille når flere har muligheten til å utdanne seg, og delta i utviklingen og være opplyste, det høres bare bra ut"

og jeg ville sagt: "vær så snill, disse maskinene, det vil få en så stor makt og vi vet ikke hvordan vi skal bruke dem riktig, et sted begynner det å gå galt og feil mennesker vil besitte maskinene og bruke dem mot andre,"

og de ville sagt: "nei, det er meningen at det skal bli lettere å leve, vi må fortsette å utvikle oss,"

og jeg ville sagt: "vær så snill, dere må bygge hus, plante trær, jakte etter behov og synge med hverandre, for hverandre, skrive dikt og lese dem høyt eller risse den inn i stein eller sand, lage klær som kan bli brukt i generasjoner"

"de titter inn i livene våre, de vet alt om oss og sier det er til vårt eget beste"
"men..."
"og vi har en lovbok, vi har forskjellige lover i verden, og de regulerer oss alle, sier hva som er greit og ikke greit, noen ganger blir vi drept for å ha bestemt over kroppene våre"
"hæ? hva snakker du om?"


og jeg vil trygle og trygle og be, og trygle, og gråte og si at jeg ikke orker, jeg er redd. internettet har gitt meg muligheten til å se døende mennesker, det er mennesker bak maskinene som ødelegger oss, og vi vil ikke ta makte ansvaret dette krever, det ansvaret dere tok så selvsagt, dere som jobbet for å gjøre opplysninga tilgjengelig, bredere, større, dere vet ikke hva vi kommer til å gjøre med kunnskapen deres: bore etter olje, ødelegge blomstene og havet og drepe hverandre for billigere klær et sted i asia, sånn at jeg her oppe i nord kan være glad - nå har jeg strømper i alle farger enn jeg noen sinne har begjært, flere enn jeg noen sinne har ønsket meg, det går hull i dem etter en uke.

                                        Marie Skłodowska Curie.

jeg griner og griner og griner, det blir aldri bra, det blir aldri bra nok, dette kjennes ikke godt og ikke engang tanken på mamma gjør meg trygg lenger

et tips

å tro at du aldri er bra nok driver deg jo også rundt

bærer av bein I

Her, hvor vannet raver i bølger. Jeg bor like ved. Små bølger som dyttes opp mot vannet og renner tilbake igjen, det kaster seg mot seg selv, hele tida er det store bølger som drar seg oppover og kaster seg mot seg selv, tilbake til seg selv, hvorfor skal det vende tilbake slik. Søsteren min har bedt meg om å ikke være redd. Det finnes måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Jeg vet hun skal passe på meg, hun har sagt at hun skal passe på meg, men de gangene hun løper mot vannet for å plukke oppe noe ved strandkanten blir jeg stående stille der hvor hun slapp meg, hvor hun løp fra meg, jeg lukker øynene for havet.

Ingen av oss kan svømme. Kanskje ikke sånne som oss skal lære seg vannet å kjenne. Naboen vår, han er fisker, han har en båt. Han går ut på vannet hele tida, i en liten jolle ut på det store vannet, og han har aldri dukket under vannet en tur. En gang fortalte jeg ham at jeg var redd. Det er så uregjerlig, dette havet, og han sa jeg måtte roe meg ned, det er måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Han sa båten hans aldri har veltet. At det finnes tider på døgnet hvor det er bedre å være på havet, at fikserne har inngått avtaler med havet som gjør at man kan fiske trygt.