enda en gammel tekst, CAMILLA SKAL DØ, 2009, tel keido

Hun brenner seg på ovnen. Jeg ser at hun gjør det med vilje. Jeg ser det godt. Jeg har sett henne gjøre det før. Et uskyldig menneske som skader seg, hadde tatt hånda si tilbake og sagt at det gjorde vondt. Kanskje holdt den mot leppene og latt det komme litt spytt på, så det ikke gjør så vondt. Hun er egentlig den typen, den typen som liker oppmerksomhet. Så til vanlig hadde hun bare tatt den til seg og sett på meg med et trist og litt omsorgsøkende blikk, og jeg hadde kysset hånda hennes som hun hadde brent. Men nå holder hun den der i noen sekunder. Jeg teller. 1, 2, 3. Men jeg står bak henne, og jeg later som om jeg ikke ser det. Det har uansett skjedd for mange ganger til at jeg kan ta det opp. Hva skal jeg si? Jeg så du skar deg med vilje, jeg så du gikk på de knuste skårene til vasen med vilje, jeg så du brant deg med vilje. Det har skjedd for mange ganger nå. Jeg vet det, jeg vet godt hva som skjer, men jeg vet ikke hva jeg skal si. «Jeg dekker på bordet i dag, Camilla,» sier jeg bare.

Vi spiser i stillhet nå. Vi spiser som to fanger. Jeg elsker henne ikke lenger, men det er ikke fordi jeg har mistet følelsene for henne. Jeg elsket Camilla, men dette er ikke Camilla. Dette er et monster som påfører seg selv skade og ikke vil snakke om det. Jeg kan ikke spørre. Jeg har aldri vært den typen som spør. Jeg har ikke forandret meg. Det er hun som har forandret seg. Jeg lurer på om hun fortsatt elsker meg.

Kanskje hun gjør det, da. Kanskje hun elsker meg. Hva skal jeg gjøre med det?

«Takk for maten,» sier jeg, prøver å smile. Det er ikke lett. Hun sier ingenting, bare separer ertene fra de andre grønnsakene på tallerkenen sin. «Din tufs,» sier jeg til meg selv. «Hun liker ikke erter».

Jeg husker fortsatt dagen hun fortalte meg det. Det var ikke sol den dagen, men det var varmt, og det er egentlig sånn jeg liker det.

Hvis du trodde at sommerfugler ikke kysser, tar du feil. De kysser deg, de kysser deg ømt og svakt og noe i kroppen din reiser seg og du blir lykkelig. Camilla var en glad kvinne, hun var det du hadde kalt sprudlende. Men kyssene hennes var ikke sånn som resten av henne, de var ømme og svake og fikk noe i kroppen din til å reise seg og du ble lykkelig. Kyssene hennes var som sommerfuglkyss, det merket jeg, fordi jeg fikk både kyss av sommerfuglene og Camilla den dagen, så det var ikke vanskelig å sammenligne.

Noen ganger merker jeg fortsatt det farlig søte glimtet i øynene hennes, men det blir færre av dem for hver dag som går. Du må ikke tro jeg er ond, jeg har jo lyst til å spørre henne hva som er galt, men jeg vil ikke høre det. Hvordan kan jeg høre det? Hun kommer til å gråte, men hva skal det være godt for? Hun er ingenting. Hun kommer til å drepe seg selv. Jeg vet det godt, jeg vet hun kommer til å sette en punktum. Jeg tenker at jeg kanskje burde stoppe det, men jeg har ikke lyst til å se henne gråte. Jeg hadde ikke klart det. Jeg dør jeg også, uansett.

Til Heidi 5

Jeg anstrengte meg veldig for å klare meg på universitetet. Første året var jeg tilsynelatende det andre så på som en fanatisk student, uten tvil hatet av klassekameratene som mente jeg var en ekkel rævkyssende padde.

Jeg studerte, jeg gikk til timene, og jeg studerte litt mer. Jeg levde på svart kaffe og sov med vinduene åpne for å få minst mulig søvn som overhodet mulig. Jeg løp paranoid opp og ned trappene, og studerte enda litt mer. Jeg antok at alle andre gjorde det samme. Hva annet var det å gjøre der?

Ja, det at jeg begynte å bli gal var èn mulighet. Og det viste seg at jeg gjorde dette på en sjokkerende elegant måte, og jeg tror ikke at jeg selv forstod dette. Jeg tenkte at det bare var det at jeg var altfor bekyrma til å sove, altfor bekymra for alt på skolen, altfor bekymra til å svare når noen ringte, til å i det hele tatt snakke med noen, og ikke minst alfor bekymra til å spise.

Jeg liker ikke alt det som holder på å skje. Jeg liker ikke at så mye har forandret seg. Jeg liker ikke det at jeg ikke har noen. Jeg liker ikke alt det som skjer. Jeg liker det bare ikke.

Jeg målte meg, jeg veide meg. Jeg ville holde vekta der den var. Jeg ble redd av å se at jeg begynte å legge på meg, jeg ble redd av å se at jeg trengte større klær. Så jeg sluttet å spise. Liker ikke at alt forandrer seg. Liker det bare ikke.
Men omverdenen truet med å ta over meg, truet med å distrahere meg fra den nye meningen med livet. Hvilken mening? Jeg var ikke helt sikker. Alt jeg vet er at det holdt på å bli tatt over. Det ville ta over meg og omfavne meg ved å legge sine kvelende tentakler over meg.

Jeg kom meg til skolen med taxi. I en taxi kunne jeg feste setebeltet og lene meg tilbake. Jeg skalv når jeg måtte ut av taxien. Gikk alltid ut av mens jeg så meg nervøst rundt. Prøvde å smile.

Jeg så dem jo. Jeg så dem veldig godt. Jeg så dem snakke. Jeg så dem snakke uten å bevege leppene.
«Kanskje hun er tilbakestående?»
«Veitafaen. Noe er galt, men jeg vet ikke hva».
«Jeg kan ikke tro at de slapp henne inn i det hele tatt».
«Hun lager rare lyder. Høres ut som grisesex».
«Og hun stinker drit».
«Jævelig ekkelt!»
«Alt hun trenger er et knull».
«Kjære Gud, spar meg! Jeg skal i hvert fall ikke påta meg den synden!»
«Hvem vil pule henne uansett? Jeg hadde heller knulla broren min».
«Gjør du ikke det allerede?»
«Ha ha ha».
«Vi burde få henne drita».
«Så burde vi dra av henne klærne».
«Vi burde få henne til å skrike».

Herregud, de nærmet seg. De kom for å ta meg. Jeg følte det på meg, jeg følte at de kom, skyndet seg som havets bølger. Hviskende mens de gikk bortover gangen til rommet mitt, stemmene ble bare høyere og høyere. Jeg visste jeg hadde glemt å låse døra, men jeg var altfor redd til å sjekke.

Jeg dro det hvite lakenet over hodet. Alle guttene fra klassen hopet seg opp i en gjeng, mens alle jentene stod bak dem. «Der er 'a, den lille tøsen,» sa en av dem. «Du har ingen anelse om hva som venter deg, vennen. Ikke engang i din villeste fantasi!»

Og de dro lakenet bort og avdekket kroppen min, kroppen min som skalv iført den lavendelfargede nattkjolen.
Munnen min var full av det harde og det stinkende og jeg ble kvalt, jeg ville spy, og jeg kjente det presse, jeg kjente alt det ekle presse seg nedover halsen.

Så var det en annen, det var en annen som dro bena mine fra hverandre, dyttet den inn. Smerten, den brennende men samtidig isende smerten...

«Hun har ei trang fitte,» sa de. «Ingen har vært her før».

Hele kroppen min vrengte seg, det brant, det fløy, det krympet, innhalerte, forsvant, opp og ned og bort. Og det fløt og det skalv.

Hvis jeg bare hadde vært blind. Hadde jeg bare vært blind. Men bildene eksisterer fortsatt. Alle disse menneskene har satt seg fast på netthinnen, satt seg fast som om de skriver på en seng i helvete. Som om de svømmer i blodet mitt.

Men det er verre her. Det er verre i hodet mitt. Du trenger ikke øyne og øre for å være her.

til heidi 4 uferdig!

Vi møtte hverandre på grunnlag av en tilfeldighet. En tilfeldighet i den lange rekken av tilfeldigheter – en liste så lang at det bare hadde vært tåpelig å nevne alle de tilfeldige tilfellene. Men jeg kommer til å fortelle deg om tilfeldigheten som gjorde at han og jeg møttes.

Det var nokså tilfeldig. Jeg tror ikke på skjebnen. Jeg tror ikke at livet mitt er bestemt på forhånd, for det betyr at jeg ikke har noen håp. Jeg liker å tenke at alt er mulig, og skjebnen strider imot åpne muligheter.

Han var iført en rød t-skjorte, han var en av de få guttene med rød t-skjorte. Alle de andres hadde svarte med rød skrift på, mens Martins hadde en rød en med sort skrift på. Sort på rødt.

Jeg er ikke et behagelig menneske, og det tror jeg Martin forstod. Det var nok derfor han ikke kastet så mye som et blikk på meg. I ettertid har han fortalt meg at han alltid bruker tiden sin godt – at han aldri kaster bort tid. Jeg spurte om jeg var bortkasta tid. Han svarte nei.

Men han vil ikke innrømme at han ikke alltid bruker tiden godt, for han vil ikke innrømme at hvis han alltid hadde brukt tiden godt, hadde han aldri møtt meg, for jeg var noe han kom over av ren tilfeldighet – ikke planlagt, ingen skjebne, men av ren tilfeldighet, en tilfeldighet i den lange rekken av tilfeldigheter – men han vil ikke innrømme det fordi han mener han alltid bruker tiden sin fornuftig.

«Hvis vi hadde gjort det...» hvisker han. Vi ligger i senga hans, med klær på og dyna bredd over oss. «Hvis vi hadde gjort det... Hvordan hadde det vært?» Spør han. Jeg biter leppa mi. Jeg vet han ikke kan se ansiktet mitt, så det spiller ingen rolle hva jeg gjør.

Jeg har allerede gjort det før, men jeg vil ikke fortelle det til ham, for han har aldri gjort det før.

Jeg ser på det som en tilfeldighet – det at jeg gjorde det, jeg og han gutten. Eller vent, det var planlagt, vi visste det kom – jeg og gutten. Jeg kaller ham bare for ''gutten'' fordi det høres så tilfeldig ut. Jeg trenger litt tilfeldighet opp i all det organiserte.

Men det var ikke meningen, og jeg vil ikke fortelle det, for Martin tror ikke på tilfeldigheter, for Martin tror på nøye planlegging og tar ikke sjanser. Men på en måte så planla vi det, men det var så tilfeldig at jeg ikke vil snakke om det lenger. Bare enda en tilfeldig tilfeldighet i den lange rekken av tilfeldigheter.

«Hvis vi hadde gjort det... Hvordan hadde det vært?»

«Det hadde vært godt,» sier jeg. «Med deg er allting godt». Han hører ikke det siste, for før jeg får sagt det, sovner han. Med et smil om munnen. Jeg kysser ham på pannen og krysser bena mine under dyna. Jeg sitter i senga med bukse og sokker og alt på, og det føles så ubehagelig og uvant å sitte i en seng i et gutterom med alle klærne på.

Han sovner med et smil om munnen og jeg sitter igjen med tårevåte øyne fordi jeg løy en ikke så tilfeldig løgn – nærmere sagt en planlagt løgn.

Jeg blir så trist på vegne av mine patetiske tanker. Mine patetiske tanker som hverken er tilfeldige eller planlagte, men tanker som jeg bokstavelig talt ber om når jeg velger å være så patetisk som jeg er.

Han fortjener ikke dette her. Han sa han ikke kaster bort tiden. Jeg er ikke et behagelig menneske, men jeg trenger ham. Men han trenger ikke meg, og min største frykt er at han kommer til å finne det ut. Så jeg gjør som han – jeg planlegger skjebnen vår – skjebnen vår som begynner med en tilfeldighet en kveld han er i ført en rød t-skjorte med sort skrift på.

heidi 3 - uferdig

Frøyas tårer

”Jeg har blitt innkalt,” sa Jakob kort. Idet Frøya hørte de ordene ble hun målløs. ”Hæren”. Øynene hennes ble med engang tårevåte og hun fikk fortsatt ikke fram et ord. Hun prøvde å kvele gråten i halsen, for hun visste at om Jakob så henne gråte ville det gjøre det hardere for ham. På en måte håpet hun på at det bare var en dårlig spøk, at han snart skulle begynne å kile henne på magen og spørre henne om hun virkelig trodde på det. Men alvoret i øynene talte for seg.

Jakob løftet henne opp på kjøkkenbenken i et forsøk på at hun fikk støttet seg. Han hvisket navnet hennes flere ganger uti den løse lufta. Han ga henne et blikk som ventet på svar. Og i det Frøya så ham i øynene, klarte hun ikke holde seg lenger. Hun braste ut i gråt, og hodet hennes fant fort fram til hans brystkasse. ”Nei!” ropte hun. Han strøk henne forsiktig på ryggen. ”Du kan ikke… D-du… Du får ikke lov!” stammet hun. Det knuste hans hjerte å se henne sånn. Hun hulket bare mer og mer. Skjorten hans var helt våt av tårene hennes. De salte småbitre tårene.
”Men jeg må”.
Hun så opp på ham. Øynene hennes var helt røde. Jakob tørket bort tårene som trillet nedover kinnet. ”Men Jakob. Du kan ikke. Du kan bare ikke!” begynte hun. ”Jeg elsker deg jo!” Sa hun naivt.
Jakob tenkte tilbake på de gamle dagene, den første dagen de hadde møttes. Det var denne naiviteten som hadde fått ham til å gå etter Frøya i det hele tatt. Jakob kysset henne på pannen. Hun så ned på lårene sine, det var som om hun ikke ville se på ham. Frøya klarte ikke å engang tenke på et liv uten ham.

Jakob holdt henne tett inntil seg. Luktet. Hun følte seg forrådt. ”Aldri, Frøya” hadde han sagt da hun for noen uker siden hadde spurt om han noen gang ville forlate henne. ”Hvordan skal jeg kunne forlate hjertet mitt?”. Frøya hadde kysset ham i glede over å høre de tilfredsstillende ordene. Smilende

”Men du sa jeg var hjertet ditt…” fikk hun fram. Nå felte Jakob noen tårer også. ”Du vil alltid være hjertet mitt,” svarte han. ”Uansett hvor jeg er, eller hvor jeg drar, vil du alltid være hjertet mitt. Så lenge jeg elsker deg og du elsker meg, så lenge det finnes kjærlighet i oss begge, vil du alltid være hjertet mitt,” sa han.
Disse ordene gjorde bare vondt. Frøya ville be ham slutte. Frøya ville be ham gå, be ham gå og aldri komme tilbake igjen. Kanskje smertene ville lindre dra.
Men hun klarte det ikke. Hun ville aldri bedt ham gå. ”Hør på meg, Frøya,” sa Jakob og hold hodet hennes mellom hendene. Blikket hennes festet seg til hans blikk. ”Du vil alltid være min”. Han kysset henne på leppene. Hun trakk seg tilbake.
”Ikke si sånt. Vi vet begge hva som skjer i krig! Du får ikke lov til å dra! Jeg vil aldri, aldri, aldri la deg dra!” skrek hun. Plutselig ble det helt stille i huset. Det var ingenting som bevegde på seg. Frøya så på ham med tårevåte blikk. Han klemte henne hardt, denne gangen hardere enn noen gang. Han klemte henne så hardt at det gjorde vondt. Frøya la de kalde hendene hennes på kinnet hans, dyttet ham litt bakover så hun fikk sett ham i øynene. De vakre øynene hans glitret på grunn av tårene. Og selv om de hadde kjent hverandre siden de var små barn, hadde Jakob aldri blitt vant til de mørkegrønne øynene hennes. De vakre mørkegrønne øynene hennes som alltid skinte av glede. Det gjorde ham vondt å se dem knust.

til heidi 2

”Fortell meg, datter. Hvorfor vil du ikke ta mot denne makeløse olivenkvisten som blir rukket til deg?” Amita så på faren. ”Jeg vil fullføre utdanningen min her, far,” begynte Amita omsider. ”Dessuten er det så dyrt å studere i India…” Faren snudde seg raskt fra TV-en og så på henne. ”Du kan bo hos min bror,” sa han nonchalant. ”Penger er ingen hindring”.
”Men…,” begynte Amita. Faren avbrøt henne: ”Hvorfor nekter du å dra? Hva har du å leve for her?” De siste ordene utløste et lite stønn hos Amita, som om hun var sjokkert over å høre disse kalde ordene som kom ut av hennes egen fars munn. Amita svarte ikke. ”Svar meg, datter. Hvorfor vil du ikke dra?” Amita satte seg ned på sofaen. Faren fulgte henne med blikket. ”Hva er det du antyder?” Var det eneste hun fikk fram. ”Du vet godt hva jeg snakker om,” sa han, mens ansiktsutrykket endret fra å være en smule skjødesløs til å bli alvorlig. ”Noen har sett deg”, sa han.
Først da skjønte hun at faren visste, faren visste om hemmeligheten. Først da skjønte hun hva hun stod over. Hun fortsatte å leke uskyldig. ”Si meg, Amita. Har ikke jeg, din mor og dine søsken alltid behandlet deg med kjærlighet og omtanke? Er det slik du velger å vise din takknemlighet? Ved å drive hor!” Ropte han. Han dro av seg lærbeltet han hadde på, og strammet den om hånda. ”Fortell meg, så lar jeg deg gå,” sa han strengt. Amita svarte ikke. ”Fortell meg!”

Amita gråt. ”Si meg, far. Hvor lenge skal dette pågå?” Spurte hun seg selv. Det hvite linlakenet under henne var iført små sorte flekker grunnet den rennende maskaraen. Lyset var slått av, gardinene dratt for. Alt hun lengtet etter var Tobias. Tanken på ham var det eneste som fikk henne til å føle seg mindre sørgmodig. ”Hvor lenge skal du spille vredens spill med meg, far?”

Som et nyfødt barn er alle veier tilgjengelige. I det sekundet den nakne kroppen din berører jordens varme flate, holdes alle valg åpne. Ingen vil stanse deg. Det er når du er eldre disse veiene sperres. Det er når du er eldre disse valgene stanses.

”Ikke gråt,” sa Tobias. Hvilke enkle ord, men hvilken trøst dette var for henne. Hun stanset å gråte. ”Hvorfor lar du deg selv gå gjennom dette, Amita?” Hvisket han henne i øret mens han omfavnet henne. Han kysset henne varsomt på kinnet, som om hun var noe som kunne knuses når som helst. Amita klarte ikke tenke helt klart, hjernen hennes var omtåket. Hun trakk seg tilbake og tenkte i noen sekunder. Hun hadde dratt med engang faren gikk ut av huset, og moren lot henne gjøre det, for hun visste ingenting. Hadde hun visst det hadde alt Amita hadde fått lov til å se resten av livet vært to vegger og en lukket dør. Hun tenkte at denne gangen kanskje var den siste gangen hun fikk se Tobias. Tobias var fortsatt litt befippet over at hun hadde trukket seg unna ham, det var ikke likt henne. ”Jeg tror ikke jeg kommer til å få se deg mer,” sa hun rett ut. Med tårevåte, men skinnende øyne. Septembervinden blåste dem i nakken og det kullsorte håret til Amita hadde begynt å bli krusete av det fuktige været. De mørkeblå øynene til Tobias strålte av sola som voktet over dem med sine varme stråler. Vanligvis hadde Tobias sagt noe beroligende og fått henne til å smile igjen. Men denne gangen klarte han det ikke.

I det siste hadde det blitt tilsynelatende alvorligere. Merkene var rødere for hver gang, og ansiktet hennes var mer melankolsk for hver gang. Hva annet skulle han gjøre enn å trøste henne? Han kysset henne, holdt rundt henne. ”Jeg elsker deg,” prøvde han seg, håpet at det hjalp. ”Jeg elsker deg, jeg elsker deg”. Disse ordene gjorde intet annet enn å utløse flere hulk fra Amita. Hun klarte ikke engang svare, skjønt hun elsket ham like mye som han elsket henne. ”Hvorfor kan du ikke bli med meg?” Spurte han henne. ”Hva har du å gå tilbake til, Amita?” Hun svarte ikke, hun lot ham snakke. ”Hver gang har du gått tilbake, og hver gang har du blitt sendt såret tilbake. Hvorfor begår du den samme feilen om og om igjen?”

Hvilket ansvar han tok på seg idet han spurte henne. Men kunne han la henne bli et større vrak enn det hun var nå? Hun hadde gått fra en skinnende rubin til å bli en bedervet ruin. ”Det gjør meg så umåtelig vondt”, hvisket han mens han presset leppene sine sympatisk mot hennes. Stemmen hans var så yndig og himmelsk, som vakker poesi. Poesi du må lete lenge etter, som du senere vil huske resten av livet.

Det momentet i livet hvor veier blir sperret, hva er et menneske dømt til å gjøre? Skal du ta en annen vei, uten å se tilbake på det du akkurat mistet? Skal du ta bort hinderet og overbevise verden at intet kan stanse deg?

”Han kalte meg hore, Tobias,” utbrøt hun plutselig. Han tok et skritt tilbake, og sluttet å kjærtegne henne. ”Du har nok selv forstått at du ikke kan lenger. Så om ikke for meg, gjør det for deg!” sa han. Parken de stod i var nå mørkelagt og klokka var mye. De tynne høstjakkene deres holdt ikke godt på varmen, men Tobias hadde holdt henne varm ved å holde rundt henne. ”Ja,” svarte hun kort. Han så spørrende på henne, han var ikke helt overbevist. Amita hadde aldri vært lett å overtale. ”Jeg vil ikke tilbake”.

Hva hadde hun å tape uansett? En stivsikker far som alltid aktet å ha rett. En mor som støttet mannen sin fullt og helt. En søster som aldri var villig til å erkjenne henne. En bror som hadde vært villig til å drepe for ærens skyld. Hun hadde ikke meningsløse grunner til å tro at de ikke ville spare henne.

De bestemte seg for å gjøre det dagen etter. Han skulle vente på henne med bilen sin rett før sola stod opp. Hun skulle snike seg ut før alle i huset hennes stod opp. Men skulle hun ikke ta farvel med familien sin? Var virkelig Amita så uskjønnsom og snau som faren hadde framstilt henne? Skulle hun arkebusere et sytten års forhold på denne måten? Det var bare noen få timer igjen til Amita skulle møte Tobias, men hun hadde fortsatt muligheten til å velge noe annet. I sytten år hadde de behandlet henne som et vaklende krek, som om hun ikke var et individ med egne meninger. En stjerne i det fjerne, en stjerne hun kunne velge å hente ned. Tobias var stjerna, og det virket bare tarvelig å velge noe annet.

Klokken viste syv på fire, og Amita jobbet på spreng for å få de siste klærne opp i kofferten. Hun var varsom med å være høylytt i tilfelle det vekket opp de andre i huset. Før hun visste ordet av det, hørte hun små skritt utenfor. Hun kom på at utenforstående kunne legge merke til at lyset var på rommet hennes var på, og sikkert lurte på hvorfor. Men før hun rakk å slå av lyset og legge seg i senga, hadde personen åpnet opp døra. Det var faren. Han så på henne. Det tok ikke lang tid før han skjønte hva som var på gang, og ga henne med ett et febrilsk blikk.
Amita visste ikke hva hun skulle ta seg til. Det endte med at hun bare holdt munnen åpen og ikke fikk et eneste ord ut. Faren kom mot henne og fikk en rolig mine. ”Min datter, hva er det du prøver på?” Amita ble en smule beroliget av tonen i farens utsagn. Det var som om han forstod hvorfor hun måtte gjøre det hun skulle. ”Jeg er nødt, far”. Hun studerte øynene til faren, de gikk fra rolig til elegisk. Det var som om han forbannet den dagen hun ble født, selv om han elsket henne alt på jord. Hun sa ei noe, og det samme gjorde ikke faren. Begge var tause, helt til faren våget å si noe. ”Kom ikke tilbake”.

En endeløs vei. Hva er det du går for, når alt du gjør er å gå? Når du har utrettet alt som utrettes kan, eller når du ikke vil utrette noe som helst? Når alle valg er tatt, eller alle veier er sperret? En endeløs vei, et endeløst mareritt.

Norsktentamen, 03.04.09
Rita Nivethini Paramalingam 10B2, Jordal Skole
Sjanger: novelle

til heidi

Det beste er når noen slår til deg mens alt i livet er på sitt verste. Alt er et indre uro mens verden går rundt og rundt og ingenting egentlig spiller noen rolle lengere. Du lærer noe om smerte når noen slår til deg mens du allerede kjemper.

Da går du fra å tenke på alt til å bare tenke på en ting. Da gjør det bare vondt et sted og det er så jævelig vondt når du slipper å tenke.