latency

alt sammen er latent. spiseforstyrrelsen har nok alltid vært i meg, sånt skjer jo ikke bare av seg selv eller ved å se dårlig reklame, nei, dette er noe som finnes i kroppen, i hodet -

sånn er jeg nervøs, jeg er nevrotisk med maten, jeg vil ha noe samtidig som jeg ikke vil ha det, jeg vil ikke være sjuk og ei jævla dåre, men samtidig så kan jeg ikke spise for det fortjener jeg virkelig virkelig ikke: jeg blir gal av å tenke på at jeg er en dårlig venn - jeg er ikke forståelsesfull nok. jeg blir gal av jeg sa noe jeg ikke egentlig mente, men man har jo bare en sjanse på å si noe og sekundet etter er alt forseint. jeg blir gal av at du forstår at jeg ikke spiser - når du ser det er det forseint og jeg vil være ødelagt resten av dagen, resten av uka, resten av måneden.

men det vil bli bedre. den vil bli borte igjen. den vil legge seg i hodet et sted å sove, den vil ta det med ro og være latent igjen og jeg vil slutte å være nevrotisk - jeg vil forstå hva det er jeg ønsker og hvorfor jeg ikke ønsker det jeg ikke vil ha, og da vil det bli lettere, jeg lover deg at jeg skal leve i hvert fall noen år til.

jeg merker noen sekunder av dagen at jeg har det bra - dette lover jævlig godt. 

jeg skriver fordi jeg er konstant melankolsk over det tapte, over det at du ikke prater med meg lenger, over alle de stedene jeg kunne ha hatt det bedre, over alle de tingene jeg veit om meg sjæl og alle de tingene jeg ikke veit

og jeg er aldri lykkelig i mer enn et sekund, jeg er blå-lilla hele tida, snakker i blues meste parten av tida og dere må alle være så lei av å høre meg prate nå - konstant på søken etter hvor det gikk galt - alltid retrospektiv, alltid alltid alltid retrospektiv

(for fire uker sida hadde jeg lyst til å bade og hoppe i sølepytter og kaste stein på bilene fra brua, nå har jeg bare lyst til å sitte på en benk og gjøre ingenting.)