guilt

The Unconscious Need for Punishment

peace

two days ago, sat on the staircase infront of a huge storage room infront of a private gallery, with a cigarette between my fingers listening to that one insignificant song that makes no sense but has a nice beat, i experienced something strange. i had to sit down in the first place because i was so tired and had gotten so little sleep the night before but i had this immense pain in my knees, it was like if someone had taken a hammer and punched each of my knees one time, equal pain on both knees and it hurt everytime i wasn't walking, but i had to sit down because i was so tired.

i also had to buy a new bag of tobacco, because i had forgotten mine at home and it pissed me off a little bit, also because i was in a very expensive area and all the food was so expensive and i was hungry but i was thinking 'at least smoking makes you lose apetite'.

anyway. i was sitting there with this cigarette in my hand that i had rolled so carefully because i was so tired when two girls came up to me and asked me for directions, two young italian girls and i told them what they needed to know and when they left i took another puff of the cigarette and i breathed it out

and then

i closed my eyes

i closed my eyes and felt how my body was filled with this certain kind of peace i had never ever known of before, i felt orange eventhough it was raining that day - i suddenly felt so disconnected to the rain and to the cars and to the trams and to that cigarette that corrupted my lungs with tar and

and i was afraid of opening my eyes in case i would lose that tranquil state i happened to be in, but i did it anyway - i take stupid risks like that - then i closed my eyes again and that serenity filled up my body again and then i just sat like that for a minute.

it reminded me of what my friend said about yoga once; it's not about doing 'the clown', 'the pissing dog', or 'the tiger', it's about finding that one position where you feel at peace and it doesn't matter what it is, if you find that peace while standing on your hands or when you just put your head onto your shoulder while sitting; it doesn't matter as long as you feel like you are relaxed and at peace.

so yes, i am so happy now, i am so happy i found out that this exists, this peacefulness, i am so happy it actually exists and that i found it; now i can close my eyes and feel nothing - i can close my eyes and feel nothing and relax where ever i am - that being on a bus stand, on a plane or on the top of a hill in thüringerwald.

huskeliste

black plastic bag
tape (duct)
how to glue the thing to the wall - cut it tonight and experiment
how to put the mp3 into the thing (+turn it off and on)

i know you are better than me

will you look at me wierdly if i go into the toilet and stick my finger down my throat, and i puke out all the sweet thing? oh, come on, it's not like i ate something anything spicy, it won't be that painful, it could have been worse, it's just me wanting to stick that finger down the throat and just puking all that shit out, it's not like it has to be in there... why don't you come and join me?

you know we deserve it, well at least i know i deserve it, i am such a horrible person i neeeeeeeeeeeeed to be hurt, i deserve it, i deserve it so much and it's not like it was spicy food, i wouldn't do this if it was spicy, no, that would be too disgusting, i ate something sweet, it's not gonna hurt - what do you mean you think it's crazy?

wow, that must make you a happy person, wow, you think that... you think that we don't need to do those kind of things to ourselves? no need to feel the pain? it's not actually about the pain: it's about doing bad things to yourself, just as you do to all the people and everything else around you every fucking day - you make the world a worse place: BUT YOU DON'T FEEL LIKE THAT? no, i'm happy for you.

i actually am happy for you. i am happy you feel like you're worth more than this. i am happy that you think that all that love and the cupcakes and the glitter and the kisses is something that is... i don't know? what is it?
you feel like you deserve it, is that it?
please tell me what you feel. i honstely don't understand it, but i wish i could. you make it seem like your place is a happier place than mine, i don't even know if i believe in happiness anymore - unless it's summer, i only believe in it when i feel happy. this is me when i'm not happy, so why am i more satisfied now? why do i feel more complete now than i ever do when i am 'happy'? why does this feel more real than in the summer, when you feel happy and loved and nice and tiny and small and beautiful?

my mother

my mother grew up with a huge paddy field facing the back of their house.

wait, now i make it seem as if the house was big, but it wasn't. the house doesn't really matter that much, and it wasn't big but they still had everything they needed.

one mother, one father and 13 children in house and i think they were all sharing rooms. maybe they had two rooms. and they had a kitchen with a little wood stove. my mother learned to cook when she was 6 or something. no-one taught her how to cook - or that's what she tells me - she just learned it. that's why my mother never taught me how to cook either, she said that it's my responsibility to learn it, so i look up recipies online.

but yes, it was a tiny house after our standards, but they had an enormous farm. and a huge paddy field. her mother's dowry was the huge farm with a paddy field. my mother's mother's father was a rich man, he owned an umbrella factory. he married his daughter off to an educated man that worked for an english cream and powder company. i don't know what his title was. but it seems like something fancy but useless. i just know that he was extremely clever and intelligent and educated, and he didn't need to work on the rice field.

they had other people to do that. my mother sometimes tells me that her mother was a beautiful person because she would always give jobs to people who needed it, cook for them and she never cheated them. when we had people working on our house in norway, my mother cooked for the workers too. she would say: "this way they will work better - do not save on anything, be generous to those who are doing something for you - you must never let people go hungry".
i asked her if that didn't seem a little egoistic to her - why did she make it sound so nice and humanitarian when she wasn't solely doing it for the sake of the workers' hungriness, but also for the fact that it would affect their work that they were doing for us in a better way? she said that that doesn't matter when what you are doing is a good deed. we never finished the conversation, but i think she would have emphasised that it was based on good-will rather than a self-interest and i wouldn't have accepted it anyway.

my mother's mother died when my mother was 14. my mother only tells me happy stories from when her mother was alive. how she would laugh, how cute she was or stories of unfairness (from a child's perspective; as when your mother takes your toy from you and gives it to your younger sibling). she always smiles when she tells me those stories. we talk about her mother because she didn't die in the war. it was unfair that she died, but no-one could have prevented it.


i don't want to ask her about the other stories, i usually only ask her about things that were nice in one way or another. how they fled from the war and stuff, i don't ask so much about that. did they hide in bunkers as you see those people in pictures do? those people with ripped t-shirts - mommy, were you one of them? although sometimes my mother makes fun of pictures like that. she'd say: "i remember us laying like that and your youngest uncle started crying because he wanted to poop but he couldn't".

and then she laughs. i wonder if my mother knows that i want to know, but i don't know how to ask.

you know.
it's unfair to me too. i know all about cells and embryos, so i probably wouldn't have been alive if it hadn't been for the war, because then my mother and my father probably never would have met and they would never have had intercouse at the time they did and I would never be here.

nonethelss, my mother would maybe had had a better life without the war and she would have married someone else and they would have had other children - beautiful lucky children that got to grow up milking cows and making cow shit into compost and stuff. and my mother would have taught them the names of all the different types of mangos, because there are so many of them, there are unbelievably many mangoes and my mother knows almost all of them.

but in stead of that, in stead of raising her children in a place she could have called home, she raised us somewhere were she didn't know the names of anything. she must have felt stupid. she couldn't even understand the language, she didn't know much about where she was living; she didn't know much about the trees, the flowers, the fruits and the berries, but she had to raise her children there anyway. and that was unfair to all of us, but it was uttermost unfair to my mother.

sometimes

i lay in bed

alone? - yes, very much alone

knowing

or thinking

or realising

that there is something
i want to talk about

but there aren't really anyone
i'd like to talk to

... weisst du?

Jeg satt på u-bahnen - U6 fra Leopoldplatz til Friedrichstrasse - og plutselig ble jeg kvalm. Jeg hadde på meg den blå lua, den jeg måtte gå opp for å hente igjen fordi jeg klemte han jeg bor med da jeg møtte han nede i gangen og  jeg kjente hvor kalde ørene hans var og han sa: "ja, men det snør, så det er kaldt," og jeg tenkte ja - ja, det snør, jeg trenger en lue.

Men jeg satt der helt alene og ble kvalm og jeg skjønte at det måtte ha noe med snøen å gjøre, at plutselig hadde alle på seg luer og at det var kaldt og jeg ble kvalm, jeg følte meg sjuk i hjertet liksom, eller litt kvalm i hjertet og jeg tenkte: "nå, nå føler du deg ensom, nå føler du deg ensom og det er derfor du sitter her og er kvalm," og jeg tenkte på det at jeg skulle til biblioteket og skrive essay og tenkte "faen, hvordan skal du klare å skrive en essay når du føler deg ensom, du veit hvordan det er, du kommer bare til å sitte der og tenke på hvor kaldt det er idag og hvor ensom du følte deg på u-bahnen og du kommer søren meg ikke til å klare å skrive en dritt".

Og så tenkte jeg: "det er en sånn stygg liten sjappe i stygge Friedrichstrasse hvor de selger disse stygge og dyre makronene, de du aldri kjøper fordi de er så dyre og ikke smaker noe mer enn sukker," og så kom jeg på hvor fine de egentlig er, de har så fine farger, fine fine mange farger, og de er så bittesmå, de er så bittesmå og fargerike og ikke tyske og ikke kalde og "kanskje de gjør deg mindre ensom, du er nødt til å bruke litt penger på å ha det bra idag".

Ich weiss nicht genau, weisst du? Ich weiss nicht wie es ist. Ich weiss eigentlich nix, und ich weiss überhaupt nicht was mit meinem eigene Körper passiert, weisst du?

Naja. Du kannst doch ein Kuchen backen und vielleicht... Ja, vielleicht wird es dann ein bisschen besser. 
Was solltest eigentlich besser sein? Näää, das weiss ich nicht. Aber iss doch deine hübsche Makronen und geh weiter nach Hause, und mach ein Kuchen. Und du will ein bisschen besser fühlen, und das ist ja etwas, weisst du... 
Oder? 

Ja. "Husker du hva du sa til deg sjæl, eller? Dag for dag. Idag er ikke den beste dagen. Den kommer helt sikkert til å bli bedre. Du var bare litt ensom på u-bahnen. Friedrichstrasse er et ensomt sted uansett, det kan ha noe med det å gjøre. Dag for dag, ikke glem det. Du veit du kommer til å komme deg over det, så ikke bruk tid på å være nedfor, sånt er bare ikke verdt det imorra og da er det ikke verdt noe idag heller".

Nei. Ok. Ja.
"Jeg hører hva du sier".
Ja. "Du har rett. Du har jo helt rett. Det kommer til å gå bra."

hvordan det er å studere filosofi

nei jeg veit ikke hva som er hva lenger og hva som betyr noe for meg og hvor jeg skal og hva jeg skal lenger, hvor teite mennesker er, hvor nevrotiske vi alle er, selvmotsigende - idiotiske, teite, fæle, men mest av alt MENINGSLØSE - meningsløse?

"everything has been figured out,
except how to live"
- sartre

til deg som er i oslo

jeg savner deg, men jeg har det bra. har snakket med mange teite mennesker i det siste, og det minner meg alltid på hvorfor jeg liker så jævlig godt å være sammen med deg.

med deg handler det mer om to-lagsvinduer, kullovner, kalde neser om morran og vitenskap om varme klær enn om fotballkamper på tv og presidentvalg og sånt og

uansett

jeg tenker masse på deg
noen ganger
mest av alt på om du har det bra

og jeg håper du har det bra
jeg håper du ikke fryser og at det er varmt der du er eller at du har gjort det varmt der du er

og at folk er hyggelige mot deg, at dama bak kassa på prix smiler til deg og at det er få kontrollører på bussene

og jeg håper du har rikelig med telys, stearinlys, ulltepper, tobakk, fyrstikker

og jeg håper
at kjæresten din kommer på besøk
eller at han allerede er der
eller at han kommer veldig snart

uansett
jeg har snakket med noen kjedelige mennesker de siste dagene og det minte meg på hvorfor jeg liker så godt å være sammen med deg og jeg håper, jeg virkelig håper at du har det bra der du er idag.

Hvordan

         de to gule høst
    -bladene

så ut som to flaksende sommer
    -fuglvinger


som ikke fikk lov til å fly av sted

jeg har enda en kur til deg, en kur mot ensomhet

(skrevet ferdig kl 02.13, 23.okt.2012, jeg er jævlig trøtt, men du fortalte meg en gang at "akkurat nå i dette øyeblikket, teller dette også", så jeg skal vise at det er sant og publisere første utkast.)

vi skal gå gjennom prenzl berg en grå oktoberdag, og før det snakker jeg med pappa.

jeg sier jeg kanskje kommer om to uker, men at jeg kanskje ikke har penger og han sier han betaler for billettene og jeg sier at jeg ikke vil at han skal gjøre det og han sier ingenting.
jeg sier at jeg savner ham: pappa, min aller aller beste venn, og han sier han savner meg og vi legger på. jeg legger fra meg samtalen og møter henne, hun som har sittet i en park og sydd på en lapp på jakka si i dette grå været - det er høst i denne byen nå, det er langt uti oktober men det er først nå det er ordentlig høst - gult over alt og det er fint og litt trist, fargene er fine, men de forteller at snart kommer vinteren - det er litt kjipt men det er det høsten ender opp med å gjøre noen ganger; minner meg alltid om vinteren. men jeg tror ikke jeg blir deppa i år, trodde jeg søren meg at jeg aldri skulle si, jeg trodde faen ikke på en virkelighet uten snøtung sort depresjon, men jeg tror på det nå: ekke noe vits liksom, skal uansett kanskje til nepal, har ingen grunn til å ha det kjipt.

herregud, jeg har aldri følt meg så selvsikker, har aldri respektert meg selv mer og har aldri følt meg så jævlig lite ensom: er det ikke rart, jeg er borte fra mange av de menneskene som er mest glad i meg - mamma, pappa, hun i køben og hun i guatemala og hun i oslo o.s.v. o.s.v., men de her i denne byen er også like glad i meg tror jeg, handler uansett ikke om det, handler kanskje om at jeg er litt mer glad i meg enn jeg var før også.
nei, jeg aner ikke hvorfor jeg ikke føler meg så ensom lenger, kanskje fordi jeg har trua på menneskeheten og på trærne: fuckings vakre fantastiske trær og så himla fuckings mange alleer i en svær by med bygninger over alt - må ikke glemme den kvelden jeg tenkte at jeg aldri ville være ensom igjen så lenge det fantes et tre jeg kan se på

-

uansett, jeg har møtt noen jævlig bra mennesker og hun er en av dem, hun jeg snart skal gå tur med.
jeg synes hun går litt for fort noen ganger, som om hun skyndter seg, men det kan jo også hende at hun bare går fort og jeg går litt saktere, eller så går hun fort fordi hun vil gå fra noe, eller så gjør hun det fordi hun ikke vil se meg i øynene: det er jo tross alt da JEG går så fort: når jeg ikke har lyst til å se noen i øynene.
men jeg kommer meg fint forbi det at hun går fort, jeg bare går fortere jeg også.

jeg er litt trøtt nå, så jeg kan ikke fortelle om møtet med boblemannen, beklageligvis - men boblene kan få en tekst for seg sjæl egentlig, det fortjener de uten tvil. jeg er trøtt og må egentlig lese til en forelesning imorra, så jeg hopper over til å fortelle om det jeg har mest lyst til å huske av alle de interessante tingene som skjedde denne dagen:

og det er jo egentlig litt morsomt, men det er det at det vakreste mennesket jeg kjenner, det mennesket jeg har hatt det mest fint med time etter time - fint på ubegrenset og ubetinget tid: dette mennesket er redd for å være kjedelig eller middelmådig eller hva det nå enn var - jeg husker ikke helt, det var i hvert fall helt himla blåst og på trynet og ikke sant i det hele tatt.
og jeg tenkte: herregud, under hele den tida vi har vært sammen har jeg tenkt at du er perfekt, og så forteller du meg at du ikke tror du er bra nok!!!!!

ville du trodd meg hvis jeg forteller deg at akkurat det er det mest uperfekte jeg noen gang har lagt merke til ved deg? da er du faen meg heldig, hvis du klarer å være så jævlig bra at det eneste kjipe ved deg er at du ikke har nok tro på deg sjæl azz.

sa jeg nettopp at hun er perfekt? nei, jeg sier ikke det veldig ofte om mennesker.
perfekt er et teit ord, jeg veit det - det sier deg sikkert veldig lite så jeg skal prøve å forklare akkurat hvorfor, for jeg tror dette mennesket som er så fantastisk fortjener å få det definert, hun er litt for selvkritisk til å tro på noe sånt, perfekt er jo et veldig stort ord - hun er jo aldeles ikke dum, det ville vært dumt å tro på noen som sier at noe er perfekt - det er veldig patetisk av en som skal være så flink med ord som meg skal bruke et så dumt ord så jeg skal prøve å forklare hva jeg mener med ordet perfekt i denne sammenhengen:

- jeg tror det handler veldig mye om at jeg tror på deg, du er det mennesket jeg har møtt på veldig lenge som jeg faktisk tror på når du snakker om det du snakker om. om det så er om hvorfor man ikke skal betale leie eller hvorfor du har lyst til å bo i vogn.

du sa du føler at du ikke alltid får sagt det du mener, men du har klart å både forklare og overbevise meg. og du tror vel ikke at jeg er dum? jeg håper du ser på meg som en over gjennomsnittet oppegående og smart person, og jeg håper du veit at du har forandret meg og jeg synes det er viktig at du gir det faktum den respekten det faktisk fortjener: tenk så mye bedre du har gjort meg, tenk om jeg ikke hadde møtt deg og hovedbekymringen min hver bidige morgenen hadde vært å rette håret mitt og følt meg som en dass hver gang jeg ikke gjorde det i motsetning til nå hvor jeg oftere og oftere våkner opp hver dag og tenker... "jeg håper vi får gjort noe produktivt i dag".
om det så er å prate om å ta det sykkelhjulet (jeg håper forresten at vi får til det snart) eller å sy noe, lage noe. tenk på det, tenk på det at jeg heller tenker på sånne fine ting istedet for de dustetingene jeg tenkte på for et halvt år sida som uansett aldri gjorde meg noe lykkelig.

og en veldig viktig ting er at selv om jeg synes du er tusen ganger mye bedre og kulere enn de fleste av oss, så har du aldri fått meg til å føle meg dum: aldri aldri aldri. det er også ganske viktig å understreke. kanskje det er fordi du er så ydmyk, både på måten du er på og måten du tenker om deg selv på - kanskje den usikkerheten også er noe av det som gjør deg så jævlig bra.

ja, det er jo helt klart det, du er ikke overlegen og arrogant, herregud elskede deg, du finnes ikke kjip azz! bortsett fra de gangene du ikke har lyst til å prate om ting og jeg ikke vet helt hvordan jeg skal reagere - jeg får på en måte lyst til å gi deg en klem, men jeg veit ikke helt om det er det du trenger. det synes jeg det er litt kjipt, men det handler jo mer om meg selv enn om deg. håper bare det ikke handler om at du ikke stoler nok på meg: i så fall vil jeg fortelle deg at jeg virkelig ikke er farlig, jeg er jævlig glad i deg og vil det beste - og jeg håper du bare ikke har lyst til å snakke om ting fordi du ikke ser noe poeng i å snakke om det. jeg håper du veit at jeg kunne ha sittet og hørt på deg prate i timesvis (kanskje det ikke virker sånn, jeg vet jeg er veldig flink til å avbryte, skal love å bli flinkere til å ikke gjøre det).

ååååå. kjære elskede deg. jeg er så trøtt og jeg må fortsatt lese det jeg må lese, så jeg må sette et lite punktum for denne gang, men jeg håper denne teksten her gjør at du forstår meg litt bedre, forstår hvor jævlig cool og bra jeg synes du er og hvorfor jeg aldri tror jeg kommer til å gå lei av deg - selv om jeg helt sikkert kunne ha skrevet en hel bok om det. kanskje jeg ender opp med å gjøre det en gang, jeg tror det hadde vært en veldig fin bok å skrive.

jævlig glad i deg,
hilsen som liker å lese mummitrollet for deg

i love you
i love you
i think you are pretty

what a beautiful young woman you are
what a beautiful young woman you are

i love you
: nobody would mind

no, this is not wrong
people do this together sometimes
this is all normal

i love you,
i love you but you have to be quiet

your father does not like it when you nag
he is a very busy man
leave him alone
don't annoy your father
he does not like it when you nag

let me do this
let me do this
let me do this with you

nobody will mind

let me do it
nobody will mind
but don't tell anyone

well, i won't remember it in the morning
and they won't believe you anyway

gatelys, torden, gatelys, lyn

idag danset jeg i regnet
idag var det noen som ropte kom
og sa
: take off your shirt

og dette må være første gang noen kan bruke begrepet "før jeg visste ordet av det" og faktisk mene det
for virkelig, før jeg visste
- ordet av det

stod jeg ute
med føttene i en vanndam
og hoppet

og hun plasket vann på meg,
hun jeg minutter tidligere hadde fortalt at jeg ikke vet hvordan noen som helst kan elske hverandre,
hun jeg kledde meg av for:
hun hoppet og plasket vann på meg og
kledde meg på

med det reneste og bruneste vannet
i hele
berlin

rett før jeg begynner å lese naiv. super.

vil sove sånn at jeg ikke er så trøtt imorra, da blir det fest, da tror jeg at jeg drikker så mange shots at jeg blir svimmel og ikke husker noe dagen etter, men jeg må sove nå, men det går da søren ikke an å sove dagen før man skal flytte, dagen før man skal ta et fly til et annet land - sist gang jeg sov før jeg skulle rekke et tidlig fly forsov jeg meg og mistet nesten flyet - jeg klarer ikke sove nå, selv om jeg vil og selv om ikke skal stå opp så tidlig: sommerfuglene i magen vil ikke legge seg og da klarer ikke hjernen og koble av heller tror jeg

jenter

"I'm old enough to bleed, I'm old enough to breed...


I'm old enough to crack a brick in your teeth while you sleep."

fuck deg

og de jævla solvervene og markjordbærene dine
og tekoppene og sommerkjolene og blomstene mora di har plantet i hage

(og faen ta bøkene i hylla di - vi vet alle at du hadde vært smartere om du faktisk hadde lest dem)


bare fuck deg og linsengetøyet ditt og alle druene som gikk med på å lage denne vinen


jeg kom ikke hit for å snakke med deg
ikveld

nei, det betyr ingenting ville jeg svare - jeg lever dag for dag

"tenk om vi allerede har opplevd den lykkeligste stunden i vårt liv, at vi aldri vil oppleve noe som topper det og alt vi har i vente er sjukdommer og skuffelser?"

du finnes og du setter hendene dine rundt magen min når jeg tar oppvasken

du finnes og du pusser tennene dine etter at du har spist kjøtt, fordi du skjønner hvor ekkelt det er å kysse noen som har spist kjøtt når du selv ikke spiser det.

du finnes og du kommer ikke til å spørre meg om alle de dumme tingene jeg gjorde før jeg møtte deg eller hvorfor de gamle kompisene mine noen ganger snakker om hvor sur jeg pleide å bli over alle de små tinga før - du bare lar det være - og jeg kommer bare til å fortelle deg en gang hvorfor du ikke får lov til å møte foreldrene mine og sånn er det med den saken.

til gjengjeld lar jeg være å ringe deg hver gang du ikke er sammen med meg.
og jeg lover å ikke spørre deg altfor mye om den gangen tanta di prøvde å ta livet av seg den jula du var 10, og jeg lover å aldri nevne den gang jeg tilfeldigvis fant to pornofilmer i kofferten til faren din mer enn bare en gang.

og så kan jeg gå med på å la være å kysse deg på t-banen fordi du synes det er kleint. jeg klarer meg med å holde hender hvis det virkelig bare er det du vil.

(c) nan goldin

i failed to understand politics

det går fint, man kan ikke klare alt - selv karakterkortet kommer med feil.

neste gang

neste gang, neste gang lover jeg at jeg ikke skal suge deg før du slikker meg,

selv om underlivet mitt begynner å skjelve allerede når du tar på meg,
og det er tryggere å få deg til å lukke øynene og ta over kontrollen selv,

er det på tide å være en stor jente og føle seg fortjent til alt det du gjør deg fortjent til

hannah

savner å ligge i en park som om dagen er en lekeplass, men er mørkelagt og skummel om kveldene, savner å sitte på en hard bakke og legge meg med hodet ned på asfalten og pælme i meg resten av vinen og prøve å ikke le imens jeg ser hun andre som sitter ved siden av meg le seg ihjel av noe morsomt jeg sa for et minutt sida, og det føles som om det var i går - virkelig, jeg kan fortsatt huske billydene og hundebjeffinga i nabolaget vårt og jeg savner deg og det blir helt fantastisk å se deg igjen om noen uker

terri

han: "why did you get fingered in home economics?"
hun: "because that's where he wanted to do it"
han: "but why dirty zack?"
hun: "because he wanted to. and it feels good to be wanted."

alt blir litt annerledes når du har sagt det høyt

pappa prøvde å ta livet av seg da han var like gammel som det jeg er nå

&

når jeg sitter på bussen hjem pleier jeg å tenke på alle de tingene jeg kan si til deg

sorry.

og så satt vi der og lo og alt var så fint. for seks måneder sida hadde jeg satt munnen min nær øret hans og sagt "så fint har vi ikke hatt det siden oktober ifjor," selv om jeg vet at han hadde hatet å høre det hadde jeg sagt det bare fordi jeg ville hatt et behov for å si det, men i går hadde jeg ikke det. igår satt jeg der og lo med ham og sa ikke alle de tingene jeg har ønsket å si til ham så utrolig lenge.

"det har vært så mange ganger jeg har tenkt at jeg ønsker å aldri se deg igjen, men så har jeg ikke sagt det for jeg tror ikke du har skjønt hvor mye du ødela meg"


"jeg vet ikke hvem av oss som er dummest, du som vet det aldri blir bra nok og fortsetter å være med meg, eller jeg som lar oss holde på sånn når jeg skjelver hver gang jeg kommer hjem og tenker over det vil har gjort"


"jeg skulle ønske du visste hvor ekkel du har fått meg til å føle"

men jeg sier ikke de tingene til ham, disse perfekt konstruerte setningene, jeg bare ler og tenker at jeg ikke har et behov for at han skal forstå lenger. han vil aldri få vite at jeg holdt jeg meg unna ham i flere uker. bare for å få en pause, bare for å ikke lenger være sint og føle meg hjelpeløs. at jeg ikke lenger ville være sammen rundt alle de andre menneskene som ikke forstår eller bryr seg nok til å forstå.
han vil aldri få vite alle de tingene jeg gjorde med ham i tankene. og for seks måneder sida hadde jeg sagt noe, jeg hadde sagt noe for å prøve å få ham til å forstå, og det veit han - og det var kanskje det han ikke likte. at jeg snakket hele tida, at jeg sa så mye hele tida. men jeg har slutta med det nå, jeg har ikke gitt det opp for ham, men jeg innså plutselig at snakkinga var noe jeg gjorde for alle andre enn meg uansett og jeg kom fram til at jeg ikke trenger å fortelle noen alt det jeg tenker, spesielt ikke de som såret meg.

så i går merket jeg at vi hadde det fint igjen, kjempefint, og det hadde vært så synd og ødelegge det en gang til når forholdet vårt bare har vært en serie med gjentakelser de siste åtte månedene - et mønster, og jeg vet at om jeg hadde blitt med deg hjem så hadde vi ødelagt det igjen, jeg er helt sikker på at du hadde sagt noe dumt jeg hadde tatt meg nær av og du hadde sagt at jeg maser, og så hadde du vært irritert på meg de tre neste ukene. og nå er snart alt ferdig og da hadde tatt lang tid før vi hadde snakket sammen igjen, kanskje til og med aldri, så jeg er veldig glad for at vi hadde det fint i går.

selv om du aldri vil skjønne hvorfor jeg er som jeg er og gjør ting som ikke helt gir mening for deg, så er det mest fordi jeg har mye heller lyst til å ha en ordentlig samtale med deg enn å ha sex en kveld og føle meg ekkel resten av halvåret.

og jeg har aldri avvist noen før, men neste gang, selv om det er jeg som legger hånda mi på låret ditt før du stryker meg på ryggen neste gang, så håper jeg du ikke vil ha sex med meg for jeg blir nødt til å si nei og jeg finnes ikke avvisende.

Livet er avlyst.

La oss sove videre
til neste
eon.

Snart blir solen
en supernova,
samme faen.

- Tor Ulven

til alle som forguder woodstock

"Forty years ago this weekend, I was at the Woodstock concert, and now I am getting alarmed about all the retrospectives. They’re beginning to make me feel like Frank Buckles, the 108-year-old last surviving veteran of World War I. Although I will never come up with a line as good as Frank’s secret to a long life. (“When you start to die, don’t.”)

(...)

The Woodstock-mania must drive young people crazy since it is yet another reminder that the baby-boom generation is never going to stop talking about the stuff it did, and that when they are old themselves there will probably still be some 108-year-old telling them how everybody slept in the mud but that it was worth it because Janis Joplin sounded so awesome and the people were all mellow.

Current younger generation, I know you would be equally good-natured if you found yourself stranded in the middle of nowhere, cut off from the world with 400,000 other people and a bunch of bands. But it will never happen because although you will have many, many fine adventures of your own, you will never be cut off."

kilde: http://www.nytimes.com/2009/08/15/opinion/15collins.html?ref=woodstockmusicfestivals

"du er bra, sånn helt seriøst"

han reiser seg og plukker opp skjorta han kastet fra seg noen timer tidligere.
"går du allerede?" spør jeg.
han setter seg i senga med ryggen til meg. jeg reiser meg og kysser ham i nakken.
"kan du ikke bli litt til? så kan vi fortsette på det vi startet på i sted" spør jeg og smiler, selv om han ikke kan se at jeg smiler. jeg begynner å stryke ham på ryggen, skriver navnet hans med fingerspissene.
han ser fortsatt rett fram.
jeg kjenner at han sukker.
han snur seg og fester blikket sitt til et punkt bak meg. og så reiser han seg igjen og finner den blå buksa si - han tar den på seg fort, som om han plutselig innså at han fikk dårlig tid.
"sist gang sa du at du skulle bli lenger," sier jeg.
han tar klokka si og fester den rundt håndleddet sitt. knepper den siste knappen på skjorta imens han sier at han har en avtale og ikke kan bli i dag.
"men neste gang," sier han.
"neste gang skal jeg prøve å bli litt lenger".

jeg smiler til ham før jeg legger meg ned igjen. han roper 'ha det' til meg i det han går ut av døra og løper ned trappene.
og så begynner jeg å skrive navnet hans på magen min, prøver å kjenne etter om det er noen forskjell når han gjør det. og når jeg innser at jeg ikke lenger husker hvordan det er, fjerner jeg hånda og lukker øynene mine.

(c) nan goldin

ser ikke lenger noen sammenheng mellom det å puste og stjerneteppet over oss

men det er fortsatt noen ting som gjør meg glad:

- kjøpe bilder fra albumene til døde mennesker for 50 øre
- få gratis øl
- å holde opp døra for noen
- finne mynter på bakken
- plukke plommer som ikke er markspiste
- å få håret flettet av et lite barn
- våkne opp med noen rundt seg (selv om dette skjer veldig sjeldent)
- å lese bøker du leste for lenge sida og tenkte at det er nå du forstår hva de handlet om i utgangspunktet
- å gå i en bokhandel og bla litt i bøkene
- at noen kjøper is til meg uten at de spør, men gjør det fordi jeg vil like det
- gi fra seg bussetet til gamle damer

liste

ting jeg ønsket å vite som liten jente, men som ikke gjorde meg noe særlig glad da jeg først fikk svar:

om voksne gråter
hvorfor vi ikke kan ta opp sprøyter vi finner i buskene
hvorfor man ikke kan leke der de voksne ikke kan se oss
hvorfor barn ikke burde se på nyhetene
hva de voksne snakker om når vi ikke får høre på

berlin III: i came through tonight, just like you

berlin.
b-e-r-l-i-n.

b
e
r
l
i
n

noen ganger må jeg bare tenke ordet, jeg må bare spalte ordet ned til bokstaver i tankene mine og si det høyt til meg selv. smake på hver bokstav som former ordet.
b er røft. e er langt og fint. r er markant. l setter tunga i lås bak den nederste rekka av tenner. i får meg til å smile på slutten. n får meg til å stoppe med alt jeg holder på med og sperre opp øynene.

berlin. fra oslo til berlin.
(uten en returbillett)

jeg tenker på de forskjellige t-banelinjene. fargene på de forskjellige linjene. den t-banestasjonen som var så tom, men så lys.
den kvelden vi mista banen, og ventet en halvtime på neste. da jeg tisset på gulvet og ikke syntes synd på han som måtte vaske opp etter meg.

fra friedrichshain til pankow skal jeg ta t-banen hver dag. jeg skal gå til fischladen og drikke øl for under ti kroner. jeg skal lære meg å lage mat. lage pappmasjéfugler jeg skal henge opp i taket. jeg skal skrive postkort jeg ikke orker å sende.
jeg må gjøre noen valg, vil jeg tenke. jeg vil prate med henne, men det holder å skrive et brev jeg aldri kommer til å sende, vil jeg si til meg selv.

og noen dager vil jeg føle meg så alene. da kommer jeg til å gå en lang tur og røyke en halv pakke med pueblo. finne meg en benk og prøve å grine. men så vil jeg huske hvordan jeg ikke klarer å grine når jeg røyker, hvordan det er å faktisk holde noe mellom fingrene, trekke inn og puste ut. går ikke an å tørke tårer imens du røyker.

noen dager vil jeg føle meg så alene at jeg kommer til å stå på trikkesporet og tenke på hvordan kroppen min kan bli kuttet i to hvis jeg står der lenge nok. men så vil jeg komme på at det er ingenting jeg vil mindre enn å male byen med rødmaling på veggene - ikke her i gamle øst-berlin, her skal alt være grått, vil jeg tenke.

jeg vil ta to skritt fram og gå videre, jeg vil ikke vente på trikken som snart kommer. enten går jeg tilbake, eller så går jeg lenger opp og ringer på hos noen. legger meg i senga deres og forteller om den gangen alt gikk til helvete, den dagen som fortsatt flere måneder senere etter at det skjedde holder meg tilbake.

noen dager vil jeg være så ensom. jeg vil være så ensom at jeg ønsker å kaste meg selv ut i kanalen for å kunne føle den bitende kulda i ansiktet i noen sekunder, men jeg vil aldri i verden ønske meg tilbake til dette stedet uansett hvor ensom jeg er.

jeg vil huske alle de gangene jeg satt på bussen hjem igjen og tenkte 'nå må jeg virkelig bort herfra,' så uansett hvor ensom jeg er der vil jeg aldri ønske å komme tilbake til dette stedet fordi det vil være det beste for meg.

til sola

når det føles tomt

blikkene han ga meg var plagg jeg kledde meg på med
og de døde hudcellene mine som satte seg på lakenet hans var til slutt det nærmeste han egentlig kom meg

berlin II

jeg sitter på et kjøkken i berlin.
over meg henger det en stol hun ene i dette kollektivet har hengt opp. da jeg først kom hit trodde jeg det var dekorasjon, at noen hadde malt trestolen blå, hamret inn en spiker og hengt stolen opp.
men jeg ble fortalt at de bare hadde den der fordi kjøkkenet var så lite og de egentlig bare var fire mesteparten av tida, og at stolen tok for mye plass. vi tar den ned når vi får besøk, sier hun.

jeg satt ved vinduet og så ut. bakgården var tom. det var ingen barn der, men det var ikke så rart, klokka var 2 og barna var sikkert på skolen og i barnehagen.
eller så var det kanskje ingen barn som bodde der, det var ikke et sånt borettslag med mange familier.

jeg ruller meg en sigarett og prøver å løfte opp det tunge betongaskebegeret eksen hennes lagde til henne. "det ene askebegeret som aldri blir borte," sier hun. jeg smiler. og så spør hun meg hvordan det går og jeg forteller henne om han som gjorde meg ekkel, jeg forteller henne om alle de jeg ikke lenger klarer å se i øynene. jeg hadde det også sånn, sier hun, men det ordner seg. det ordner seg alltid, sier hun.

jeg sier at jeg har hatt det kjipt i det siste, ingenting alvorlig har skjedd, men jeg har ikke vært meg selv i det siste, sier jeg. men så kom jeg hit.
jeg forteller henne at alle de vonde følelsene ble borte på med en gang jeg kom hit.

men så kommer jeg på hvorfor jeg egentlig har vært redd. jeg har hatt eksistensiell angst, sier jeg. men jeg synes ikke det begrepet yter frustrasjonen rettferdighet.
jeg skal dø en dag, sier jeg, det gjør meg redd å tenke på å ikke få gjort de tingene jeg vil før jeg dør, men jeg blir også redd av å tenke på hvor meningsløst hele livet er.
.
men dag for dag. hvis jeg bor her, sier jeg til henne, da vil jeg klare å leve en dag om gangen. hvis jeg bor her, sier jeg, er det ikke like farlig å dø. jeg blir overrasket over min egen evne til å innrømme at jeg har det bedre nå enn jeg har hatt det i det siste. vanligvis ville jeg følt meg ynkeliggjort når jeg forteller henne alt dette, jeg er redd hun vil dømme meg og tenke at jeg er en av de som ikke klarer å skape sin egen lykke.

hun smiler. hun smiler og ber meg flytte hit, sier at jeg ikke skal tenke på det lenger. jeg skulle ønske du bare flyttet inn hit nå med en gang, sier hun og jeg tror nesten ikke på det hun sier. men da ser jeg ned i betongaskebegeret og jeg ser bevisene, alle de sneipene med nikotingule filtere. og ingefærteen jeg lagde til oss fordi halsene våre var tørre og vonde. først ønsker jeg å si til henne at jeg ikke tror på henne, jeg vil legge hodet på bordet og gråte og si at ingen har noen gang vist meg at de ønsker å ha meg et sted like mye som hun har gjort og at jeg nesten ikke tror på henne. men så svelger jeg en slurk av te-en og tenker at sneipene er bevis på hvor mye vi har fortalt hverandre, hvor mye hun liker å høre på meg like mye som jeg liker å høre på henne, og jeg tenker at tror på henne. jeg sier til meg selv at det ikke finnes en eneste grunn til å ikke tro på det hun sier.

jeg må flytte hit, sier jeg til henne. du har rett, jeg kan ikke lenger bare vurdere det. til høsten flytter jeg hit, sier jeg.
og leve dag for dag, sier jeg.
leve en dag om gangen, sier hun, det er det denne byen handler om.

berlin I

du kjenner pulsen til denne byen
i tærne

fra du går av flyet
og setter deg på toget

og du ser først alle de grå bygningene med knuste vinduer
og så ser du de bygningene som du vet har vært grå tidligere
men som noen har malt over

noen har malt over dem
og det er kanskje det som gjør at du kjenner denne byen fra tærne til fingertuppene

noen i denne byen går rundt og maler de grå husene
noen i denne byen har gått rundt og malt husene

som om det ikke er noe viktigere enn det

for oss
som sitter på toget
og ser ut

og kjenner roen
og pulsen
i tærne
til fingrene
og i hjertet

til hun som skal få ekstranøkkelen

jeg trodde det ville bli oss to, oss to i oschlo, oss to et år til i denne byen. de to bestevennene som besøker hverandre og drar hjem sammen selv om vi kunne blitt lenger. vi tar hensyn, liksom. kan ikke be noe mer om det. kan ikke be om noe mer enn at vi tar trikken hjem tidligere fordi vi ikke kan risikere å møte de jentene og de guttene som trampet på hjertene våre og ikke lenger ringer oss.

jeg flytter inn på et rom i en større by hvor du ikke vil bo sammen med meg. du vil ikke lenger bare bo en busstur unna meg. men husker du da jeg sa du vil være den med ekstranøkkelen? jeg lover å fortsatt gi deg ekstranøkkelen. jeg lover å kopiere den og gi den til deg den første gangen du kommer til meg.

jeg lover at du fortsatt kan komme til meg når som helst, være hos meg når jeg ikke er der, ligge i senga mi med en bok og føttene på puta og se gjennom alle eskene jeg har plassert i kroken. når som helst. jeg vil fortsatt ha mange kopper og all verdens tesorter, og du kan få lov til å bruke hvilken som helst kopp.

og så om morgenen kan du sove lengre enn meg, og jeg vil vekke deg opp med speilegg formet i pepperkakeformer og appelsinjuice.

"du kan koke deg et egg uten å spørre hvis du vil, for det er mine egg og du kan få så mange du vil. de er kjøpt for å spises, og det er ingenting det egget trenger å bli brukt mer til enn på at du skal få spise det."

"tåke som hysjer på meg, føler det kommer til å begynne å regne - nå må vi være stille, vi må være stille og la regnet gjøre sitt - noen er sint, noen er sint, derfor er det grått når det regner, så vi må være stille - hører du ikke at tåken hysjer på oss".

støv

jeg ruller håndflaten mot fotsålen flere ganger, støvet faller av - i små streker - støv av lo og hår, og jeg tenker jeg burde støvsuge, men jeg støvsugde jo bare for noen dager sida og jeg skjønner ikke hvor alt dette kommer fra, dette konstante støvet - rotet og maset, det som får meg til å glemme dagene og formiddagene som er den beste tida på dagen, hva er det som kommer inn i livet mitt og gjør meg blind for alt det fine, nei virkelig, hvor kommer dette støvet fra

skulle ønske du ringte

det har gått over en uke nå og du har ikke ringt, vi har ikke sett hverandre og du har ikke ringt. jeg er sikker på at du ikke har tenkt på det, og det er greit - du har vært litt opptatt nå som det er sol og sommer, men jeg skulle ønske du hadde ringt. vi kunne tatt den pilsen og jeg kunne ha delt en pakke camel med deg selv om jeg egentlig ikke røyker lenger, men vi kunne ha sittet der og delt alt, øl, røyk og kjeks med ost, sånn som i fjor - husker du i fjor? da var det også sol og sommer, men det var oss to, og du glemte ikke å ringe - vi var en fin duo i fjor.

jeg trenger deg ikke lenger, det gjør jeg jo ikke. jeg gjorde det før. jeg tenkte at jeg ikke kunne være alene. jeg tenkte at du ville vært den personen jeg hadde tatt tog til istanbul med. men jeg ville jo egentlig aldri til istanbul med deg, jeg ville bare teste om du ville blitt med meg. nei, nå klarer jeg å være alene nå, jeg klarer det fint, men det er litt kjipt når du en gang betydde så mye for meg.

det går jo greit, men det er trist. du har vært opptatt og hatt det fint, men jeg vært alene og hatt god tid til å tenke. skulle ønske du hadde ringt, jeg vet det er lett å glemme, men jeg skulle ønske du ikke glemte meg. skulle ønske du hadde ringt når du sitter i parkene og ler, skulle ønske du husket da vi hørte på "beautiful boy" med ørene på gresset. skulle ønske du hadde husket at jeg også var gøy å være med, jeg skulle ønske du er der for meg nå som jeg ikke lenger vet om jeg er kjedelig eller gøy. jeg skulle ønske du hadde ringt, også kunne vi ha funnet ut av det sammen igjen, funnet ut av det i år også.

til dere alle

unnskyld, men hvis det er en ting jeg ønsker å si til deg nå så er det at du kan ta all den sommergleden din, all det humøret ditt som passer så bra til årstidene: jeg synes du skal ta det og stappe dem et sted sola sjeldent skinner og slutte å late som om det var noe annet enn at livet ditt var jævlig kjedelig i vinter, selv om du visste det ville bli fint med engang sola kom og hva FAEN er egentlig greia di, din lille irriternde dumme tenåringsklisje av et jævla fehode, skulle ønske jeg kunne se deg presset opp mot veggen og gitt et ultimatum, ikke et abstrakt et, et ordentlig et - liv eller død - ikke et sånt jævla pysete et hvor du tenker at du kan være dum og følge etter ham, eller du kan stå igjen og være en sterk og stor jente, men faen meg et ordentlig valg, et stort livsviktig valg, en av disse dritseriøse voksne situasjonene du egentlig skulle vært foruten, ja jeg skulle sett deg, din jævla idiot, jeg skulle likt å se deg vri deg selv i søvne uten å bevege på deg og ikke tenke på noen andre enn deg selv, du vet jo at alt det hjelpearbeidskøddet du holder på med, at det er et stort eksempel på hvor patetisk du er, hvor idiot du er som tror du vil få bra karma eller whatnot av å hjelpe noen svarte små barn og faen ta deg, de klarer seg, det går alltid som det går - skulle bare ønske du døde litt og kom tilbake, skulle ønske du hadde et problem som det ikke gikk an å løse over en kopp med kaffe din jævla rottelort

de sier at øynene er sjelens vindu, og det må jo være sant, for i øynene dine så jeg inn til meg, jeg visste det ikke da, men alt jeg så i deg var egentlig meg. alt det jeg hvisket deg i øret var ting jeg selv skulle ønske du hadde sagt til meg, og alle de berørelsene som var så mye mykere enn dine - jeg skulle ønske du var sånn mot meg, så varsom liksom - jeg skulle ønske du var sånn mot meg, jeg testet det jo ut selv, det var ikke så vanskelig, det var ikke så vanskelig å lyve for deg, du kunne jo bare ha gjort det du også, og hvis det var det du gjorde i utgangspunktet synes jeg du skulle ha spilt med litt til

i noen dager var jeg din og du min, og på de dagene rakk jeg å se meg selv gjennom vinduet, og jeg ønsket å falle sammen i dine hender fordi jeg trodde jeg kunne stole på deg - men jeg så deg jo i øynene, jeg så deg jo i øynene og noe hindret meg fra å begynne å gråte - og jeg trodde det var deg, jeg trodde det var deg og at venninnene mine hadde rett: jeg fortjente noe mer, jeg fortjente mer enn deg, men det var jo aldri det som var greia - jeg så i øynene dine og så meg, og jeg ville ha meg mindre mye mindre enn du ville ha meg og sånt kan man ikke for hva var det læreren din sa til deg under seksualundervisninga første året på ungdomsskolen: du må elske deg selv før du kan bli elsket av en annen, og det er jo helt sant, det er faktisk helt sant og jeg skulle ønske jeg innså det da jeg så meg selv i speilet - unnskyld - jeg skulle ønske jeg så det da jeg så meg selv i øynene dine - sjelens vindu, jeg skulle ønske jeg innså at det var det de mente da de sa at øynene er sjelens vindu, at sjela di blir gjenspeilt og du ser inn til deg selv for det er så viktig, det er så viktig at du kjenner deg selv før du lærer noen andre å kjenne

i must have lost myself somewhere on the way, but luckily i found that out at least

lette hender

hendene dine er så lette, jeg kjenner dem ikke lenger

og husker ikke lenger hvordan de føles
og jeg merker dem ikke lenger
og jeg kjenner dem ikke lenger

gi meg hånda di igjen,
for jeg kjente dem ikke sist gang

hva holder deg fra meg
hva holder deg fra meg

hvorfor er
hendene dine så lette,

hvorfor kjenner jeg dem ikke lenger

Jeg gikk bortover grusveien igjen med hendene foran øynene og gråt så høyt jeg kunne. En jente som griner gjør alltid verden til et styggere sted og jeg følte at verden fortjente det. 

skolebiblioteket/verdens bokdag

samling i gymsalen, 800 blikk mot veggen -
høytlesning (arabisk folkeeventyr)

quiz
quiz på barneskolen -

så mange som er flinkere enn meg i det jeg er flinkest i,
tenkte jeg
og ble redd

faen ta balldagen og aktivitetsdagen og alt det der jeg aldri ville på
jeg leste en bok om dagen og ville være bestevenninne med bibliotekdama

panna di

jeg liker å kysse deg i panna for panna di er så hard og da setter jeg liksom et avtrykk etter meg - i panna eller tinningen, ikke på kinnet hvor kysset bare forsvinner på en måte, men panna, herregud panna di eller tinningen din er stedet å kysse

hey missus. how are you doing? are you ok? just tell me. really. cut the crap. i know you have both good days and bad days, but it doesn't really matter. some people have more good days than bad days, you know. how are you? now tell me, how are you doing? how are you really feeling?

du og jeg

noen ganger tenker jeg hvor dumt det er at du ikke vokste opp i nabolaget mitt, at vi ikke kan mimre om de samme gamle folka og hva vi pleide å gjøre som de var små. alt jeg må forklare alt om familien min, og du om familien din, det sies jo at ingen kjenner deg bedre enn de som kjente deg som barn, jeg skulle ønske vi kjente hverandre ut og inn, fra barnehagen og til nå. jeg tenkte på dette da jeg skrev

hvor har du vært i hele mitt liv?

men det var i oktober da jeg skrev det til deg, og jeg var ikke i fylket ditt, ikke i nabofylket ditt, ikke i landet ditt, jeg satt i stockholm og tenkte på hvor fin du var. det er april, vi er bestevenner, jeg har ikke kjent deg i to år en gang. hva om vi møttes på barneskolen? på ungdomskolen? åttende, niende, tiende klasse? på sommerskolen eller på fotballtrening? hva om vi hadde vært venner, også ikke likt hverandre? vært hverandres strake motsetninger?

jeg tenker, du og jeg, vi måtte leve de barndomsårene og ungdomshelvetesårene hver for oss

for å forstå oss på hverandre
og for å passe inn i hverandres liv


(hilsen ingenvetomdennebloggen)

sounds like berlin

#3

du veit den følelsen når du våkner opp hos venninna di og du kjenner at noen sølte øl i håret ditt kvelden før og buksa di ligger vrengt på gulvet. du slår på lyset, finner jakka di og prøver å ikke bråke for mye -vil ikke at noen skal våkne, vil ikke si ha det til dem - orker ikke å snakke med dem.

du sjekker etter om lommeboka med småmyntene, bibliotekskortet og månedskortet fortsatt er i lomma før du låser deg selv ut, går til bussen og du tenker at gardistene burde fått lov til å smile, "det ville gjort dagen min litt bedre" - gjort det litt bedre når du litt senere sitter og venter på bussen og du har den ekle ånden som hadde vært så mye bedre om du hadde hatt evnen til å huske å pusse tennene når du er drita.

men jeg var ikke bakfull den dagen jeg mistet jomfrudommen, men det føltes fortsatt som å vente bakfull på bussen. to følelser jeg klarte å koble sammen etter å faktisk ha ventet på bussen i skitne klær med rødvinsflekker.

jeg hadde kanskje ikke øl i håret, og jeg hadde faktisk pusset tennene - etter at vi hadde hatt sex for første gang gikk jeg inn på do og vasket hendene, men jeg vasket meg ikke i ansiktet - jeg ville ikke ødelegge mascaraen og pudderrestene. så tok jeg litt tannkrem på fingeren og pusset tennene.

også gikk jeg inn til ham igjen, han som lå under dyna med gitaren over seg. spilte "mad world" av gary jules for meg av en eller annen grunn. jeg satt ved siden av og tenkte at "nå ødelegger han sangen for meg, den fine og skjøre sangen jeg hører på hele tida, han ødelegger den," tenkte jeg og ble sur. (men han ødela den ikke. jeg hører fortsatt på sangen noen ganger, og jeg tenker aldri på ham.)

jeg spurte om et glass vann som jeg fikk. så gikk vi inn i stua og jeg så på babybildene av ham som hang på veggen og sa: "du var jo til å spise opp!" og han smilte.

også stod jeg utenfor døra inn til leiligheten deres igjen, leiligheten til den lille familien på tre, og jeg sa "kanskje vi sees igjen i sommerferien". han kysset meg og jeg synes det var unødvendig - vi er ferdig nå, tenkte jeg.

jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for få leppene hans unna meg, så jeg konsentrerte meg om hvordan han lukta når han var naken og hva han luktet med klær på. da det hadde gått mange nok sekunder, tok jeg et skritt tilbake, smilte og sa ha det.

fire timer senere stod jeg på bussholdeplassen og lurte på om menneskene rundt meg kunne se om jeg var en annen person nå enn den jeg var da jeg stod opp tidligere den dagen. men jeg kjente jo ingenting til forskjellene selv, så jeg antar at de ikke så noe de heller.

det å miste jomfrudommen, det skulle liksom være så stort - i alle filmene gruer de seg jo til å 'do it for the first time'. og mine bestevenninner hadde pult og superparet i parallellklassen hadde til og med hatt sex på skoledassen. men nå skjønner jeg hvorfor mine venner aldri snakket om 'første gang'. når du først har gjort det, vet du hvor lite det er.
det bare er jomfruer og kristne som snakker om jomfrudommen som om det er noe stort.

jeg stod på bussholdeplassen og livet var en film uten bakgrunnsmusikk, for det var ingenting kult eller vakkert i å miste jomfrudommen, men det skjedde -

det å miste jomfrudommen var like stort som å våkne opp skitten hos venninna di og vente på første buss hjem fra byen med tre andre som du ikke aner hvor kommer fra.

14:18

da jeg var fjorten gråt jeg fordi jeg hadde vondt i kroppen (av grunner som ikke kan nevnes).

jeg pleide å grine så mye at puta ble våt og putevaret smakte salt i flere dager senere og er det ikke rart hvordan man blir så vant til de sorte maskaraflekkene at man ikke orker å bry seg om å bytte putevar fordi det ser så ekkelt ut.

14: først gråt jeg og tenkte på hvor mange dager det var til jeg fylte 18, også tenkte jeg på hvor fint det ville være 18 og kanskje ha en kjæreste jeg kan ringe når jeg har det vondt, han vil helt sikkert si at han er glad i meg og at han vil redde meg og at jeg fortjener bedre.

jeg var fjorten. jeg trodde på det å bli voksen og det å flytte hjemmefra, det å fylle 18 og ha gode nok venner.

nå er jeg 18 med gode venner, men jeg tror ikke lenger på det å bli voksen og kjærligheten som venter meg - den gutten som skal holde meg i hånda når jeg griner, han finnes ikke - jeg griner og jeg griner og jeg griner (av grunner som fortsatt ikke kan nevnes)- 1) fordi det gjør vondt i hodet, magen og hjertet 2) fordi jeg husker hva jeg tenkte da jeg var 14 og føler meg plutselig så dum når jeg innser at den patetiske kjærligheten hvor gutten holder deg i hånda, trøster deg, kysser deg i panna og sier du er bra nok ikke eksisterer, ikke faen om den eksisterer og jeg griner så mye at jeg ikke får puste

(det eneste som egentlig betyr noe er at jeg vet at jeg fortjener bedre, tror jeg - alt annet er bare en illusjon du leser om i bøker for tenåringsjenter som har det vondt)

or perhaps it's because he loves me too,

even though his love harms me

and his love harms him

it is still love

and i know

and i know

and i know

i'd rather be lonely and free

than loved and held captive

innsikt//jegerikketeitsomholdertilbake

jeg har gitt den lyserosa kjolen med blomster til søsteren min fordi jeg ikke vil tenke på deg - jeg har byttet sjampomerket fordi du hadde det samme merket i dusjen din og den håndkremen jeg kjøpte den sommeren det var oss, den bruker jeg bare om vinteren

jeg skammer meg over det, men noen ganger håper jeg fortsatt på at du skal komme inn døra på det utestedet jeg sitter på. men jeg har ikke tenkt på hva som skal skje etter det. jeg tenker det kanskje vil gjøre vondt, selv om jeg har møtt deg flere ganger siden sist og jeg har ikke følt noen ting - verken sinne eller glede - men jeg er fortsatt redd for at neste gang skal være den gangen det gjør vondt, kanskje neste gang er den dagen du sier unnskyld og graver i gamle sår - kanskje neste gang er dagen jeg er så full at jeg spør hva i helvete du tenkte med da du gjorde det du gjorde, kanskje neste gang er dagen jeg tør å spørre om du noen gang var glad i meg og finne ut av hva jeg gjorde feil og hvor det gikk galt

jeg tenker på deg noen ganger når jeg ser ting som minner meg om deg, når jeg hører på den sangen vi kysset til eller når jeg kjører forbi schous plass - sånne ting minner meg om deg og jeg bare venter på at du skal dukke opp, og uansett hvor jeg er, om jeg ser en med den samme gange som deg eller en som har det samme håret som du hadde, eller eier et av klesplaggene du hadde - om det så er 3 timer unna hjemmet eller en 13-timersflytur unna i et annet kontinent, vil jeg fortsatt stoppe opp fordi det starter å prikke i hjertet og når jeg har roet meg ned igjen vil hjerte banke fort, men jeg vil klare å gå videre igjen - for jeg skjønner, jeg skjønner at det ikke er deg - du er ikke her lenger og det er ikke sånn at du følger etter meg heller

jeg er over deg, jeg er helt over deg, men jeg er ikke over det at du var så feig og slem og jeg skulle ønske det hadde vært oss to gjennom tykt og tynt og ikke bare det tykke

rart det der

Jeg forstår ikke hvordan din beste venninne kan bli din verste fiende eller hvor rart det er når din verste fiende blir til din beste venn.

Hvordan 'evig' blir til noen få måneder som du hadde gitt alt for å få tilbake. Hvordan man kan la noe man sa man aldri kunne leve uten forsvinne. Hvordan menneskene som en gang hadde gitt alt for å være med deg ikke engang kan vie deg to minutter av livet sitt. Hvordan lukten av et menneske blir igjen selv når det er borte.

Hvor enkelt du kan viske noen ut av livet ditt bare fordi det er enklere enn å ordne opp. Jeg forstår ikke hvordan folk kan love deg noe når vi alle vet hvor vanlig det er for løfter å bli brutt.

du kan få kysse meg når du vil

det tryggeste hadde vært

om du hadde sydd

ansiktet mitt fast

med store sorte løse sting

i putevaret ditt

hm

“being alone never felt right.

sometimes it felt good, but it never felt right.” ― charles bukowski

en jeg elsker

15 år. vått gress, gå i sokkelesten på vått gress. lærerne som tilbereder grillene allerede klokken 3. de muslimske jentene som må hjem med ferja klokken 9. jeg som hadde kranglet med pappa for å kunne dra, lovte å ringe hver dag, men jeg gadd ikke. jeg gidder fortsatt aldri å ringe når jeg har sagt jeg skal gjøre det, selv når jeg vet hvor mye bedre det blir av å bare ta den ene lille samtalen og si at jeg lever. skoletur. jeg skal ikke hjem før om tre dager.

jeg hadde kjærlighetssorg på den måten bare unge piker kan ha kjærlighetssorg. det handlet jo aldri om kjærlighet, kunne bare ikke forskjellen på det å føle seg verdsatt og kjærlighet, men alle andre mente jeg hadde kjærlighetssorg.
jeg lurte på hvorfor jeg ikke gråt, hvorfor jeg ikke gråt hver gang jeg så markus sitte ved siden av oda som hadde ødelagt alt - hvorfor lå jeg bare ikke inne på det rommet jeg delte med fire av vennene mine og låste meg der inne resten av turen, jeg vet jo at vennene mine hadde vært der for meg og snakket dritt om både oda og markus med meg. ser du. jeg hadde egentlig aldri kjærlighetssorg. jeg var bare jævlig flau og trengte å heve meg over det hele, men alt var ødelagt.

han sitter i den andre enden av senga. jeg ligger under dyna og bare øynene og panna mi er synlige.
"er du lei deg"? spør han.
"ja, men nei, det går fint, jeg trenger bare å sove litt," sier jeg.
"laura fortalte meg at du likte meg. men jeg er ikke forelska i deg," sier han og ordene gjør vondt og jeg har lyst å ha ham bort og jeg ber ham gå.
"det har ingenting med deg å gjøre... men jeg... gråter du?" spør han, fordi jeg har øynene lukket. jeg sier at jeg ikke gråter - jeg gråter jo egentlig aldri, jeg er bare drittlei av å ta imot piss nå. jeg vil fortelle ham at dette ikke er noe koselig, at dette ødelegger hele turen og jeg vil fortelle ham at det søren meg finnes viktigere ting i livet å bry seg om enn at han ikke liker meg. "det handler ikke om deg egentlig," sier jeg.
"laura bare overdrev," sier jeg, "jeg har andre ting å tenke på. jeg er ikke forelska i deg, hun bare misforstod," sier jeg.
jeg tør plutselig ikke puste, for jeg er redd han kommer til å gjennomskue meg - at han kommer til å forstå at jeg vet så jævelig lite om hva jeg holder på med, men at jeg bare må late som om jeg har alt klart.

vi sitter der i noen minutter. etter en stund kommer bestevenninna mi inn døra og markus reiser seg og går.
"vi sees senere," sier han. jeg har lyst til å vise verden fingeren. hun geiper etter ham og smeller igjen døra.
jeg legger meg under dyna igjen.
"går det bra?" spør hun.
jeg sier at det går bra.
"jeg skjønner ikke hvordan du kan like ham, han er jo stygg," sier hun. jeg merker at det på en måte hjelper veldig når hun sier sånne ting, men jeg føler også at jeg må forsvare meg selv.
"han er søt," sier jeg. "men det spiller ingen rolle, egentlig".
"jeg hadde det sånn med lotta. jeg var så forelska. og vi flørta litt. også sa hun at jeg var for ung for henne," sier hun.
jeg hører halvhjerta på det hun sier, for jeg er opptatt med å finne ut av hvordan jeg skal komme meg ut av de sympatiske blikkene under middagen etterpå. alle veit jo at jeg dreit meg ut.
men hun fortsetter. "det er egentlig ikke det at hun avviste meg. det er bare det å ha latt et menneske liksom bety så mye for deg, at alle vet at du var keen og det at de får selvtilfredsheten av å drite deg ut på det måten, det er det som gjør vondt," sier hun.
jeg tenker herregud, men sier ingenting.

hun veit det ikke, for jeg sa aldri at det hun sa var helt magisk og at det er en perfekt beskrivelse av alt jeg følte - følelsen av å ha gitt noe og ikke fått noe igjen, men det at den andre kan si at jeg var irritert - jeg blir så skamfull og frustrert bare av tanken.

og hun veit det ikke, hvor jævlig bra det hun sa var og at det er på de ordene jeg senere klarte å skille en ordentlig kjærlighetssorg fra et slag mot egoet, men hun er så jævlig jævlig bra og når jeg tenker meg om var det kanskje under den samtalen jeg tenkte at vi kom til å være venner for resten av livet.

nå bor hun i en by jeg ikke har besøkt henne i ennå, hun lever et annet liv og gjør andre ting, men vi møtes noen ganger i året og gir hverandre klemmer og forteller hverandre alt vi hater og elsker ved livet.

hun vet det kanskje ikke, men jeg ser kjærligheten i alt hun gjør for meg, selv når hun gjør mindre fine ting er det vakkert i mine øyne. hun er en del av kroppen min. hun er det paret med sko som jeg tar på meg og tenker at jeg kan ta over verden med.

'jeg elsker den jenta her og hun betyr jævlig mye for meg, min familie og hun har jævlig mange som er glad i henne. hun har fortalt meg hva du sa, og jeg skjønner ikke hvorfor hun tar deg tilbake. jeg kunne godt ha kuttet av deg kuken din og stappet den ned i halsen din, fordi det du sa var så jævlig patetisk og mannsjåvinistisk, men jeg gjør det ikke bare fordi rita hadde bedt meg om å ikke gjøre det'.

jeg har aldri fortalt henne det, kanskje fordi vi aldri sier takk til hverandre med ord, men jeg har lyst til det nå - jeg vil takke deg for at du er sterkere enn meg de dagene jeg ikke er sterk nok for meg selv - takk for at du holder meg for god for de tingene jeg ikke tør å holde meg selv god for. jeg har ikke sagt det til deg tidligere, men jeg tror dette er det kjærlighet egentlig handler om.

growing old

#2

'tenk så vakre vi er sammen og tenk så vakkert det er at du lar meg være din, takk for at du ga meg en sjanse og takk for at du er litt eldre, takk for at du vil kysse meg og takk for at du vil ta på meg og takk for at du hører på meg, takk for at du sier jeg er pen uten sminke og takk for at du vil dusje med meg, takk for at du lager mat til meg og takk for at du deler den beste frokosten i verden med meg, takk for at du deler alt med meg og

takk for at du smiler før hvert kyss, takk for at du kysser meg hver gang før jeg går ut av rommet, takk for at du ler av det at moren din hørte oss da hun kom hjem fra jobb forrige uke, takk for at du tar meg ømt den dagen du har besøk, takk for at du tenkte på meg hvert minutt den ene helgen vi ikke så hverandre i det hele tatt og tusen tusen takk for at du har lyst på meg.

hver gang jeg kjører forbi bussholdeplassen jeg gikk av på de gangene jeg skulle til deg, lurer jeg på om du vil komme på. du veit, den bussholdeplassen du fulgte meg til når jeg skulle hjem, der jeg ikke kunne kysse deg fordi jeg var for redd for at onkelen min ville se meg. jeg fikk alltid det siste kysset hjemme hos deg, husker du det?

husker du den ene dagen i en eller annen bakgård i oslo, hvor jeg fikk noe i øyet og jeg ba deg blåse og du blåste to ganger før du sa 'noen ganger er du akkurat som et barn'.
det regnet ikke den dagen, men lufta var fuktig og det var tåkete. det føltes liksom som om det kunne begynne å regne når som helst, så vi fant en bakgård med store trebenker og et tak. det føltes som om klokka var fire, men den var bare tolv, og jeg kan ikke si så mye mer om lufta - jeg skulle ønske jeg hadde målt fuktigheten i lufta den dagen - men jeg kjenner den i hvert fall igjen de gangene det er sånn.
de dagene jeg egentlig ikke har lyst til å dra ut fordi det er så stygt vær, men jeg drar ut fordi jeg har planer - jeg tenker ikke på deg før jeg går ut av døra og lufta treffer meg, det er først da jeg tenker på deg, og da er det forsent å snu, så jeg prøver bare å sykle så fort som mulig sånn at jeg slipper å tenke på deg snarest mulig.

og hvordan har det seg egentlig sånn at det alltid har vært fint vær på de styggeste dagene i livet mitt - jeg kunne skrevet en lang liste. men den dagen du sa du var lei for det var jo en av de fineste dagene den uka, kunne du ikke valgt å si det til meg en dag det regnet, en dag som hadde passet bedre til stemninga du ville lage - jeg klarte ikke å fatte det du sa fordi det var så fint vær, skjønner du ikke det.
men det fine været hindret deg ikke i å si du visste jeg var forelska, at du ikke var klar for et nytt forhold og at du ikke ønsket å såre meg, hva faen var det du egentlig tenkte på da du sa det - hvordan gikk jeg fra å være så yndig i dine øyne til at du følte så lite for meg at du kunne fortelle meg at du ikke ville såre meg.

vi var ikke lenger venner etter den dagen, du visste det da du sa det - hvorfor løy du og sa at du ville være venner med meg når du brydde deg mer om dine følelser enn mine - for det er jo det du gjør når du får dårlig samvittighet og hvis du virkelig hadde brydd deg så hadde du blitt. du hadde blitt når du visste hvor mye jeg slet og hvor vondt det gjorde da du dro. jeg mistet den jeg hadde hatt nærmest - er du klar over hvor ekkel jeg følte meg den dagen du sa jeg kunne kysse deg alle steder bortsett fra på munnen.

hadde vi fortsatt vært venner hadde du aldri sagt det du sa, hadde vi fortsatt vært venner hadde du aldri gjort noe sånt mot meg, hadde du brydd deg sånn som du gjorde noen uker tidligere hadde du strøket meg på armen og sagt at det ville gå bra istedet for å fortelle meg at du ikke kunne forelske deg i meg lenger.

to år senere er jeg glad jeg ikke fikk fortalt deg hvor glad jeg var i deg. jeg er ikke glad i alle de små fine tingene vi gjorde sammen, som hvordan du fikk magen min til å kile. eller hvor glad det gjorde meg da jeg klarte å kysse deg på de riktige stedene. eller hvor glad jeg ble den gangen du vekket meg med sjokolade, selv om det var fruktnøtt og jeg hater sjokolade med fruktbiter.

to år senere er jeg heller glad jeg ikke fikk fortalt deg hvor forelsket jeg var i deg. jeg tror det uansett hadde gitt deg enda dårlige samvittighet for måten du kuttet meg ut på. du skulle bare ha ventet litt til, så hadde vi fått det bra - men sånn ble det ikke, sånn blir det ikke, så derfor er jeg glad jeg aldri fikk fortalt deg hva jeg egentlig følte.'

#1

'nei, jeg mener det. det er ikke et snev av poesi i det å runke en gutt i en kinosal som den mest usikre 14-åringen i verden, 14-åringen som ikke hadde spist noe annet enn knekkebrød til frokost og droppet middager i to uker og ikke turte å snakke om noe av det til noen som helst - fordi hun var den eneste som ikke hadde hatt kjæreste tidligere, den eneste som aldri hadde kysset før, den som ikke hadde klart å skyte noen baller i mål og den som ingen ville ha.

jeg var fjorten og tok på en pikk jeg aldri så, med den ene bestevenninna hans til venstre for meg som hvisket meg i øret at 'det der er helt normalt, jeg gjorde det da jeg gikk i sjette' og den andre bestevenninna hans som satt til høyre for ham som jeg egentlig ikke fikk sett fordi jeg ikke turte å snu meg i den retninga i det hele tatt. jeg stirret rett inn i skjermen med johnny depp, orlando bloom og kiera knightley som kjempet mot en eller annen blekksprutmutant under hele filmen, men fikk ikke med meg hva som egentlig skjedde før jeg så filmen igjen to år senere.

jeg kjente det harde og det stive under buksa hans og det ble vått og jeg fortsatte, og jeg sa til meg selv 'nå er du helt ferdig' og lurte på hvordan dette kom til å ende. jeg ville ta bort hånda mi, men jeg visste ikke når man var ferdig og jeg tenkte plutselig på at jeg skulle hjem - tenk om mamma finner ut av alle løgnene og jeg ble redd og glemte pikken i noen minutter.

så kom rulleteksten og jeg stoppet å bevege på hånda. han bevegde endelig litt på underkroppen sin og jeg tok vekk hånda, rulleteksten ble ferdig og han spratt opp for å gå på do og jeg så den siste biten som om det var det jeg hadde betalt 75 kroner for å se.
'ten years later' og orlando bloom og kiera knightley hadde fått en jævla sønn.

noen dager senere fortalte han meg at han skulle ønske jeg hadde blitt med ham på dass så jeg kunne ha kysset ham ned magen og sugd ham, og en uke senere sa han at jeg var feit og 18 måneder senere unnskyldte han seg for oppførelsen sin.'

om å reise

forskjellen på å lære noe, innsikt og selvinnsikt.

å lære noe på en reise: så kan du gjenfortelle det du har lært og du klarer faktisk å sette fingeren på akkurat hva det er. hva er det du kan nå, som du ikke kunne før du dro?

innsikt: du vet litt mer om hvordan verden fungerer, om det så er biologi eller sosiologi så skjønner du litt mer og du ser et tydeligere og større bilde.

selvinnsikt: den store selvinnsikten. "man er aldri den samme etter en reise". men vet du hva du egentlig innså? kanskje ikke. vet bare at jeg ble forandra, jeg har jo lyst til å vite hvorfor men det holder for nå - det holder at jeg vet at jeg har det bedre. kanskje om noen måneder eller år, har jeg klart å lære av det og innser hva som egentlig skjedde.

selvinnsikt trenger du ikke å reise for. du kan finne selvinnsikt i solsenga i din egen lille hage. det funker, liksom. alle mennesker bør sitte igjen med en selvinnsikt til slutt.

du kan også lære noe i ditt eget hjem, du trenger ikke alltid å reise for å lære noe, men det er jo en veldig fin måte å lære nye ting på.

innsikten. innsikten må du nesten reise for. men så er det ikke alle som trenger innsikt. noen nøyer seg med selvinnsikt. de har andre mål i livet.

It doesn’t have to be so complicated. You don’t have to strive to gain insight. It happens gradually.
In the end, it doesn’t really matter where you spent your life as long as you were happy living your life. A curious mind can be tamed anywhere and you can learn something in every corner. We live in a world that contains of small truths in every little thing - even in the monotonous sound of the train wheels that becomes a lullaby after some hours. Of course I could listen to the sound of a train closer to home, but I find it nicer to do it on a journey.

uansett hvor flink jeg er til å snakke er jeg aldri ærlig nok for det gjør alltid litt vondt i magen når jeg skal vise fram noe jeg har skrevet for jeg er så redd for å bli gjennomskua

usikre sinn har så sultne hjerter at de fråtser i seg alt de kommer over men du bør ha lest og hørt nok til at du spyr av å fråtse og du vet vel at da er du tom igjen og plutselig er du tilbake der du starta og så er du enda mer sulten

jeg vet ikke hvorfor vi gjør de tingene vi gjør når vi vet at det er så feil

og jeg vet ikke hvorfor ting ikke går så bra som det bør når du faktisk tenker klart

"du tenker for mye"

du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for myedu tenker for mye du tenker for mye du tenker for myedu tenker for myedu tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for myedu tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye

"men jeg bare føler at vi snakket sammen når du hadde det kjipt og at nå som du har det bra så er det liksom ikke så viktig for deg lenger å snakke med deg," sa jeg

"men du var jo borte i en uke," sa han

"ja, jeg vet, men..."

"ok, men i ferien. jeg spanderer kaffe på løkka, også kan jeg fortelle deg om at jeg er lykkelig og har det bra".

i travel because i like to be on the move all the time and i am so easily bored it scares me and one day i hope i'll meet a person who would like to be constantly moving with me and i hope it'll be a while before we are bored of each other

and we'll travel through dresden in the summer and that will be so good and have i told you i have a friend in north italy we can visit if you want to and lets end up in sri lanka and i'll teach you how to crack open a wood apple and we can go hunting for peacocks and stuff - let's watch the peacocks while they dance - oh my god have you seen how pretty they are don't you think they are pretty and please just hold my hand when we face soldiers that is the only time you need to hold my hand or well maybe also when we are sat under a mango tree and i tell you a story and you can just fall asleep on my lap and i'll never be bored or sad again do you think we'll be bored or sad again?

I believe in language. I believe in the complexity. And the mystery.

"du må inhalere. si eplekake. epleh... kakeh. kom igjen!"

den siggen jeg røyker hjemme i skjul smaker alltid så annerledes

det smaker liksom så nytt, som de første gangene jeg røyka - og jeg stumper røyken på en stein og slipper sneipen mellom to planker, reiser meg opp fra den lille plasthuska og smiler fordi jeg kjenner at jeg mister balansen -

- nikkosjokk liksom, hvor lenge er det ikke siden jeg hadde nikotinsjokk nå, egentlig?

vår

det lukter vår og regn gjennom vinduet mitt, gjennom de tykke oransje gardinene som jeg fikk av en gammel mann vi kjenner

jeg lukter at søsteren min snart kommer til å måtte ta øyedråper mot pollenallergien og at jeg snart kommer opp i eksamen og ser tyske filmer for å kunne pugge til eksamen og at det lukter klor hver søndag for mamma må alltid vaske opp - vi får ikke lov til å dra ut før det lukter klor og vi alle har moppet gulvet

og jeg lukter snart sommeren, husker du den sommeren for akkurat tre år siden, da jeg skrev så mye om hun ene jenta som ble sammen med den ene helt forskrudde gutten og jeg skrev noe om han som elsket musikk, men som for første gang hørte sangen i hjertet da han stoppet opp og snudde seg etter dama han skulle lære seg å elske

søren, det lukter vår og jeg gruer meg allerede til vinteren tror jeg

vi er ikke alle utstyrt med samme evner. jeg har trent opp mine evner til å forstå meg på vanskelige situasjoner, jeg har trent meg selv opp til å stille opp med mye sympati og empati og det å kunne høre på de ekleste og fæleste ting et annet menneske har opplevd.

jeg er ikke pen, jeg er ikke hyggelig, jeg er søren meg ikke kul og flink til så mye, men jeg er et speil. du kan se deg selv i meg. jeg har absorbert alt det vonde jeg noen gang har følt (alt det jeg har hørt, sett eller vært borti selv)- og det vonde er erfaringene som gjør meg til en god venn.

jeg er redd for å si noe feil og gjøre det verre, men jeg ser sammenhengene og jeg synes det er lov å ligge på bunnen og tenke på det vonde som skjedde for ti år siden - drit i de som sier at fortid er fortid - fortid er noen ganger nåtid - og tenker du på det du opplevde da du var fjorten og full, skal du få lov til å tenke på det uten at noen forteller deg at det er galt. alt har en funksjon.

det ordner seg. det blir bedre. ser du det ikke? ser du ikke at det bare blir bedre?

du bor i et av de store rommene i hjertet mitt

'jeg tok en abort på onsdag'

sier hun,

og plutselig går det fra snakk om forhold og sommerfugler i magen

til at jeg blir stille

og hun fortsetter å snakke om hormonene sine

til at jeg sier: 'jeg skulle ønske jeg var der på onsdag og hadde holdt hånda di gjennom det hele'

og så sier hun at ambulansen kom og hentet henne og at det er der hun har det teppet jeg holder i hånda fra - 'men det går bra med meg,' sier hun

og jeg merker at hjertet ikke er der lenger og hodet er helt tom,
men så tenker jeg på det at hun er sammen med kjæresten sin snart - da vil hun vise fram teppet sitt til ham, det teppet som holdt henne varm da jeg ikke kunne holde henne varm, hun vil få kyssene hun fortjener og hun vil alltid være i trygge hender - i mine hender - uansett hvor verden vi måtte befinne oss

Published with Blogger-droid v2.0.4

forskjellene

det handler ikke om å kunne bli kysset av hvem som helst og danse med hvem som helst og ligge med hvem som helst

det handler om å IKKE bli kysset, det å kunne danse alene og ligge med den du har lyst til

når er vi egentlig fri, alle jenter som synes det er greit å bli tatt på rumpa fordi "vi lever i en ny tid nå"

egoistiske kjerringer, takk takk takk, det er ikke nå du skal finne ut hvem som er dine ekte venner

jeg kunne ha laget en liste over alle de gangene du har såret meg og jeg fortsatt uselvisk har stilt opp for deg

nei, det handler ikke om å være en dramaqueen, det handler ikke om å lage problemer ut av ingenting, det handler om å ikke være redd å snakke for rettferdighet. det handler ikke om å være konfliktsky og ikke være redd for konflikter, det handler om å være feig eller modig.

når du har det vondt er det ingen andre ting jeg skulle ha gjort, ingen andre steder jeg skulle ha vært, ingenting annet bedre å gjøre - enn å sitte sammen med deg i en eller annen krok

petersbrg str. 67

jan:

jeg er en snill, men kynisk bitch. idyll og glede er en illusjon og ekte vennskap eksisterer ikke. sommeren varer bare i 5 måneder før det begynner å snø, og det går ikke an å ha det fint om vinteren.

jeg tror ikke på at livet kommer til å gå bra. jeg tror på sporadisk sterke vennskap og 90% ensomhet. jeg tror på blow jobs i heisen uten å se hverandre i øynene i det hele tatt. jeg tror på det å føle meg stygg. jeg tror på mørket. jeg tror på sinne, hat, slag i trynet, hull i hjertet og tortur i hodet.

mars:

jeg danser til klokken seks på morgenen og bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut, bryr meg ikke om at jeg glemte å barbere meg under armene før jeg dro og jeg ser på hun i den sorte genseren som sier "i morra tar jeg med deg på en bedre fest" og jeg sier: "kødder du, dette er det beste jeg har vært på noen sinne". vi er 5 stykker sammen og vi passer på hverandre, og de tre andre som er der de danser de også. jeg forteller kjæresten hennes at nordmenn danser med armene oppe i været og han forteller meg at tyskere føler bassen også prøver vi på det i noen minutter, før jeg drar ut for å finne hun med det veldig korte håret som står ute og tar seg en røyk.

vi går opp trappene og vi smiler, hun med den sorte genseren og kjæresten kommer litt senere og jeg hører sladder om radioen før kjæresten går ned igjen også forteller hun om ekskjæresten sin, den mentale torturen - "han var fantastisk halvparten av tida og helt gal den siste," sier hun og jeg forstår, jeg forstår så jævlig godt hvorfor man blir boende med noen som skader deg og sier de hater deg halvparten av tida, men er bra og fantastiske resten av tida - "jeg har noe av det samme forholdet til pappa," sier jeg, "for man tror på de gode dagene," sier jeg.

to dager senere forteller jeg dem om alt om han som jeg engang var forelska i og ikke ville kysse meg, han som ødela meg og tok bort alt fra meg og jeg kan se det på dem at de synes det er vanskelig, at de virkelig unner meg det fine livet de har nå, også forteller jeg om han jeg engang var venn med men som nå hater meg og de sier jeg fortjener bedre, de skjønner ikke hvorfor folk er så dumme- "du må slutte, ikke gå tilbake, du må ikke gjøre dette - bare hold deg unna ham, det er virkelig ikke verdt det - om jeg så må finne en annen til deg!"

det var nytt for meg, den type glede og det var det som var så fint - for visst faen blir det bedre, jeg skal oppleve mye nytt - jeg har så mye å lære meg og alt vil ordne seg. dette er ikke alt. jeg som har tenkt at jeg har opplevd alt jeg kan oppleve og at livet aldri blir noe særlig bedre enn dette - jeg trengte bare å dra til berlin og se at folk kan være glad i meg uten at jeg prøver å bli likt, jeg trengte bare å forstå at det går an å ha det bra uten å prøve, at de fleste jeg er sammen med til vanlig gjør meg liten, får meg til å holde kjeft og være stille og ikke snakke om det de synes er kjedelig - de vil at jeg skal ha det bra, men ikke bedre enn dem. og det tok meg en tur til berlin å innse at det IKKE trenger å være sånn.

"det har vært ordentlig fint å ha deg her. ikke sånn 'nordmenn på besøk, la oss ta en øl - det har vært kjempefint. kom hit neste år, ikke tvil noe mer på det," og jeg sier "takk"

takk for at du ga meg et håp jeg ikke engang visste at eksisterte.

snart. veldig snart kommer alt til å ordne seg. det kommer til å årne seg. jeg gleder meg til å kunne sitte på et kjøkken og løse problemene våre sammen med et titalls kopper med kaffe og ingefær te og sigaretter og å lage middag til mennesker som jeg vet kommer til å like det uansett hva jeg lager.