til lilow

noen ganger kjenner jeg at det er vanskelig å være uten deg. du er min beste venn, min minste venn, og den beste lekekameraten jeg noen sinne har hatt. og du er den sterkste, den smarteste, den mest magiske personen jeg noen gang har møtt.

jeg håper at du, i motsetning til oss andre, fortsetter å være fantastisk sånn som menneskebarn skal få lov til å være, vidunderlige, ikke bitre sinte slemme, men snille, sjenerøse, flinke til å lyve til de riktigste tidene.

noen ganger savner jeg deg masse. noen ganger kjenner jeg at det er vanskelig at vi skal bo så langt borte fra hverandre.

om å være født ikke-heternormativ

du skjønner at jeg ble født til å være luft, fri, kan ikke holdes på, forsvinner på et blunk, var der egentlig aldri

og så var det noen som lærte meg at jeg skulle bli, og noen som lærte deg at jeg skulle bli og så ble vi alle jævlig redde og lite fornøyde og medavhengige

men igår ble jeg med en fyr hjem som jeg aldri hadde møtt før, jeg visste ikke om han før jeg møtte han og det var deilig som faen, å ikke vite om du egentlig kanskje har noen idiotiske sexistiske tendenser jeg ikke veit om ennå, jeg fikk da faen aldri tid til å tenke så mye annet enn at vi skulle pule

og det er digg, det er digg å kunne være luft, være pusekatt, være her og der og ingensteder og komme og gå som jeg vil