latency

alt sammen er latent. spiseforstyrrelsen har nok alltid vært i meg, sånt skjer jo ikke bare av seg selv eller ved å se dårlig reklame, nei, dette er noe som finnes i kroppen, i hodet -

sånn er jeg nervøs, jeg er nevrotisk med maten, jeg vil ha noe samtidig som jeg ikke vil ha det, jeg vil ikke være sjuk og ei jævla dåre, men samtidig så kan jeg ikke spise for det fortjener jeg virkelig virkelig ikke: jeg blir gal av å tenke på at jeg er en dårlig venn - jeg er ikke forståelsesfull nok. jeg blir gal av jeg sa noe jeg ikke egentlig mente, men man har jo bare en sjanse på å si noe og sekundet etter er alt forseint. jeg blir gal av at du forstår at jeg ikke spiser - når du ser det er det forseint og jeg vil være ødelagt resten av dagen, resten av uka, resten av måneden.

men det vil bli bedre. den vil bli borte igjen. den vil legge seg i hodet et sted å sove, den vil ta det med ro og være latent igjen og jeg vil slutte å være nevrotisk - jeg vil forstå hva det er jeg ønsker og hvorfor jeg ikke ønsker det jeg ikke vil ha, og da vil det bli lettere, jeg lover deg at jeg skal leve i hvert fall noen år til.

jeg merker noen sekunder av dagen at jeg har det bra - dette lover jævlig godt. 

jeg skriver fordi jeg er konstant melankolsk over det tapte, over det at du ikke prater med meg lenger, over alle de stedene jeg kunne ha hatt det bedre, over alle de tingene jeg veit om meg sjæl og alle de tingene jeg ikke veit

og jeg er aldri lykkelig i mer enn et sekund, jeg er blå-lilla hele tida, snakker i blues meste parten av tida og dere må alle være så lei av å høre meg prate nå - konstant på søken etter hvor det gikk galt - alltid retrospektiv, alltid alltid alltid retrospektiv

(for fire uker sida hadde jeg lyst til å bade og hoppe i sølepytter og kaste stein på bilene fra brua, nå har jeg bare lyst til å sitte på en benk og gjøre ingenting.)

(jeg jobber og jeg jobber og jeg tenker og tenker og tenker, men ikke på den riktige måten.)

du veit når vinduet er oppe og det blåser inn og alle papirene dine begynner å fly bort og rundt og rundt i lufta i rommet og du prøver å fange dem før du prøver å lukke vinduet, jeg vet ikke, det smarteste hadde vært å lukke det jævla vinduet men det er ikke sånn jeg pleier å gjøre det - jeg pleier som regel bare å grafse etter disse satans papirene som blåser rundt og rundt og rundt meg

ja, også gjør du det, du fanger papirene, lukker igjen vinduet før det begynner å tordne og pøsregne, og så setter du deg ned igjen og jobber videre (jeg elsker lyden av regn mot vindusruten, det er da jeg jobber aller best).

og idag skjedde dette: papirene begynte å fly og jeg prøvde å ta tak i papirene og samle dem sammen, og noe var helt klart veldig galt, for jeg fikk lyst til å rive dem i stikker med en kniv, disse nesten ferdige tekstene - "jeg har jobbet med dem i snart et halvt tiår, men jeg blir ikke ferdig aldri blir jeg ferdig og jeg har lyst til å drepe deg"

det tok ikke lang tid før jeg sluttet å tenke på papirene, for jeg sluttet nemlig å puste og da ønsket jeg å stikke kniven i låret mitt - og da tenkte jeg ikke at ting blir bedre hvis jeg lukker vinduet sånn at papirene ikke lenger flyr, jeg tenkte ikke at det kanskje kommer til å begynne å regne, det kan hende det regner inn på rommet - jeg fikk ikke puste og jeg ville ta tak i kniven, men det var ingen kniv der, og det var heller ingen flyvende papirer og det var heller ikke noe åpent vindu: sola skinte og jeg lå i senga og bevegde meg fra side til side og så på håndleddene mine, årene mine pulserte (dunk...dunk...dunk...) ganske synlig og det har jeg aldri lagt merke til før og etter å ha kjent på dem og tenkt 'jeg lever, jeg lever', og så tenkt på masse stygge ting, tok jeg tre tabletter og sovna.

nevrokjemi

nåler gjennom øret

one pill of aderall would make this better.

fortunately i have never been in for a proper psychiatric evaluation, or they would have diagnosed me: depressed

and they would have given me a small compact portion of speed

i sniffed that once, and it was ok, but it gave me an

anxiety attack

man, was i sure i would stop breathing if i went to bed, or was i not - i was sure i wouldn't be able to keep myself going unless i actually kept doing so ganz determinated

so that's the kind of shit doctors would give you nowadays

men jeg var på et bra sted hvor de sa noe om å ta det med ro

hver gang man disassioserer

ta det med ro og tenk på det

reminds me of something my professor once said:
"freud believed that every little thing that happens to you is worth an investigation"

litt forseint for det nå,
men ho ba meg om å ta det med ro og tenke på det når jeg har det kjipt

hva minner det deg om? hvorfor ble du lei deg nå? har du følt denne følelsen før?

jeg liker følelsene mine, noen ganger liker jeg at de er så sterke og at de har et så hardt grep om meg - da kjenner jeg at jeg lever,

men noen ganger føler jeg at jeg flyr (og det er en rar ting å føle når man aldri har vært en fugl)

og det er da det kjennes kjipt, når følelsene får meg til å fly blir jeg ganske lei meg

og da kjennes det

slik
prikker det i øret med
nåler når
du prater

kiss me kiss me now, i really need to feel this you need to make this real for me. 

... og dette skjer veldig sjeldent med meg

jeg er desperat etter kjærligheten, tungen, hendene, fingrene, hårete legger og en varm brystkasse

jeg er kjempedesperat etter alt dette og skulle ønske jeg var typen til å sende en mail og finne på en eller annen unnskyldning til å se deg igjen: hei, kan ikke du fortelle meg mer om diplom-arbeidet ditt? nei, faen tenk om jeg må sitte og høre på deg prate om noe så interessant som jeg ikke klarer å høre på fordi jeg heller vil dra hjem med deg og ha armende dine rundt meg and sleep like a baby next to you

mest sannysnlig sees vi aldri igjen, men i tankene har jeg allerede planlagt hvordan de neste ukene hadde sett ut hvis jeg hadde sendt den mailen og du hadde svart: ja, klart det, la oss ta en kaffe. 

elil
mughil
tara
vanam
nila
oda
idayam
alaku
nivedam
anbu
mey
poi
karuppi


i have
all
the
beautiful
words
tangled up inside me. 

+1

jeg går og jeg går og jeg går og jeg går og ser opp på trærne, fordi jeg vet at de skal gjøre meg mindre ensom, så jeg går og jeg går og jeg går og ser innimellom opp på trærne.

"unnskyld for at jeg sa at jeg ville dø. det var veldig teit av meg.
veldig dumt at du tok meg seriøst," ønsker jeg å si til deg.

det jeg egentlig prøvde å si var vel noe sånt som:
plutselig våkner jeg opp og de mest hverdagslige tinga er vanskelige: jeg synes det er vanskelig å snu meg, jeg synes det er vanskelig å gå ned stigen fra senga di, jeg synes det er vanskelig å tenke på mat, jeg synes det er vanskelig å føre gaffel'n med maten til munnen og svelge svelge svelge, jeg synes det er vanskelig å drikke vann, gå på do når jeg må: tisse bæsje prompe - men jeg gjør alle disse tinga fordi jeg må (og ikke fordi jeg vil, men jeg vil jo leve), jeg vil jo ikke dø, men jeg føler meg ganske død og borte fordi plutselig ble alle de lette tinga sjukt vanskelige, alle de tinga som gjør at du lever ble vanskelige og jeg tror jeg sa noe så dumt som at jeg ønsket å dø fordi noen ganger føltes det som om jeg ikke eksisterte og jeg følte meg ganske likegla', men i virkeligheten var det vel egentlig sånn at jeg kjempet veldig hardt for å eksistere.

jeg tenker fortsatt noen ganger at jeg burde ligge i en sykehusseng og la proteinslanger fore meg, men det hadde vært så pinlig etter alt det arbeidet vi gjorde sammen. det er jo ikke forsent å gi opp tror jeg, men akkurat nå føles det ut som om kroppen min kan fortsette litt til å gjøre de riktige tinga for hodet nå som hodet ikke funker som det skal. 

i heard the old the old man say one by one we drop away

mars/april 2013:

da jeg dro til polen i en gruppe og fant ut at jeg ikke liker grupper.
så i bakken for å ikke møte blikkene, prøvde å ikke se på folka som ikke ville ha meg der, folk som ikke ville trodd meg helt om jeg hadde vist dem passet mitt.
så opp på et hus hvor halve huset var okkupert av anarkister og det andre fylt av alkoholikere med små kids som de ikke klarte å ta med til barnehagen sjæl.

da noen (fjortenåringer, datter av prostituert og et annet gatebarn) sang om tagging i warschau og sa at jentene er best, gutta vil aldri være like bra og fikk de grå grå grå stalinveggene til å være fargerike i det minste i noen timer.

da jeg pakket sekken og dro til leipzig og lagde vegansk sushi. da jeg var helt alene med meg selv og fikk bekrefta det jeg har tenkt: folk synes jeg er ok, folk synes jeg er kul å danse med, folk liker at jeg lager mat til dem, folk liker å prate med meg og jeg må bli flinkere til å smile.

da jeg dro til en infoshop og raidet dem for alle fanzinene de hadde og leste om greske anarkister.

da jeg plutselig tok toget til eisenach og satte meg ved en kjekk ire og begynte å prate om voldtekt. (hvis jeg noen gang møter deg igjen vil jeg si: unnskyld for at det eneste jeg fortalte deg om oslo er hvor mørkt og stygt det er der, men det er helt sant). hadde jeg kanskje gått av på samme togstasjon hadde vi sikkert ligget sammen, men jeg ville ikke, jeg turte ikke, jeg hadde ikke lyst.


mars/april 2013 - da jeg innså at kroppen min har sagt nei hver gang jeg har sagt ja og jeg begynte å savne deg igjen, deg som jeg en gang var bittelitt trygg på fordi du gikk med kjoler og hadde spinkle ben og så meg inn i øynene, lagde mat til meg, pratet med meg, - jeg skulle ønske jeg hadde sett deg inn i øynene, laget mat til deg og pratet meg deg jeg også før du gikk lei av at jeg var en ingenting, kropp og ben og mindreverdighetskomplekser - men nå er jeg eldre og større og folk liker meg faktisk og jeg liker meg sjæl gangske godt og jeg hadde turt å være ærlig nå, jeg hadde pekt på hvert eneste arr og fortalt deg hvordan jeg fikk dem, jeg hadde fortalt deg hvorfor jeg er så redd for pikk noen ganger, hvorfor jeg ikke kan bli klemt bakfra - sånne ting. du hadde sikkert blitt lei av meg på et eller annet tidspunkt, men det hadde nok ikke vært min skyld hvis jeg hadde fortalt deg hvorfor jeg egentlig aldri kom de gangene vi lå sammen. 

home

i bought a ticket and got on the train.

i looked out the window, put my head to the wall and felt the monotonous pounding of the train engine and let it sedately vibrate in my ear before i layed down and let it lullaby me into some kind of sleep - i was awake but my eyes were closed but i never properly shut down and i felt ok, i felt very ok sitting on the train.

and then i got there and i got off and i wondered why it didn't feel good to get off and now, now i've bought a lot of tickets and gotten on alot of trains but it still never feels right to get off the trains. 

i think about puking i think about puking i think about puking i think about puking i think about puking i think about puking

there are no trees in this town oh fuck there are no fucking trees in this town

and i think about puking i think about puking i think about puking and i think about puking

i whisper things to myself when i'm alone these days

i know that all the cells in my body are working to make me better but it doesn't really make me feel better. i feel very sorry for them, and i'm sure it isn't a waste of time (i mean, i would have been dead now if it hadn't been for these cells and that would have made at least twenty people really sad)

the last days have been wierd. some weeks ago i started going to the toilet when i didn't really need to shit or piss, and to be honest i didn't really want to go the toilet, but i guess the thing was that i felt like i wanted to be nowhere and toilets are the most socially acceptable nowheres there are.

i would have my anxiety attacks there because i would be thinking 'if you're gonna have it anyway, you better get out of here because this is going to make everyone around the table very confused'. so you know, when i can't listen to the conversation anymore and my brain doesn't want to tune in on anything good, well yes my brain just closes itself off from everything and all the people around me that occasionally tell me that they love me, my head freezes and my heart goes tatak tatak tatak tataktataktatatakakakakakka i have to leave that room. because behaviour like this is very hard for me to explain and it confuses people. that is not what i want to deal with - of all the things i have to deal with these days explaining my way of acting to other people does not feel like a duty right now.

so i lock the door and a second later i sit down because that is what you usually do or something like that. that action is normally not planned, it's just that it's a good way to figure out what is happening or what you want to do with it. sitting down alone as the sad little fuck you are. buhuhu.

that's what i felt like yesterday. i got angry at myself and i couldn't handle it, there was something i had to do to feel better. and i didn't feel bad while doing it, even though i knew that many people would be sad if they knew that i did what i did, but it made me happy and i don't know how to make them understand that so i am not going to try either.

these days, i pinch myself very hard on my tummy and don't let my fingers relax before they can't go on anymore. i would like to see some blood, but i never do.

these days, i whisper things that are on my mind without even meaning to do so when i am alone.

these days, i have stopped fantasising about someone to talk to and tell all my secrets too, because i tried that and i am still not sure what good came out of that.

these days, i wonder why people seem to think i don't see the beauty in life and my surroundings, but i know for sure that i see the beauty clearly and i know that that possibly cannot be what makes me feel this way: the feeling that there is a lack of beauty, and these days i think it's sad that people have this misperception of what is happening to me.

but these days, i don't know how to explain what is happening, so i guess i better let people think whatever they want, because my thoughts are not much use these days. 

no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you no-one is coming for you 

today i learnt that stars don't twinkle - the atmosphere make it look like they do.

(i wonder if that really matters to me)

little cliches to a friend

in every good-bye there is a little 'please sleep next to me tonight'
and in every 'i'm ok, i just need some sleep' there is a little 'i'm really scared of depriving you your happiness'
and in every 'are you ok' there has been a 'pour your fucking heart out to me'

(every night is a good night for being there for you)

jeg skulle ønske alt du sa var sant