hvis intimitet er en slags kontrakt, at hvis han kysser deg betyr det at han synes du er fin, hvis han tar på deg mellom bena imens dere er på kino, må det bety at han er keen på deg...
jenter som blir brukt. jeg liker ikke jenter som sier de har blitt brukt. fordi hvis det virkelig er sånn at du har blitt misbrukt, betyr det at det har vært regler og retningslinjer. sånt må bestemmes på forhånd. var han klar over hvor du stod i saken?
du må avtale ting på forhånd. uansett om det er du eller han som ender opp med å være offeret. er det virkelig en deal? det er en stor forskjell på en deal og 'visste han ikke at han kom til å såre meg?' faen ta deg. gutter er dumme. eller så er de utspekulerte. du trenger ikke engang avtale det med ham, bare vær sikker på hva du selv gjør.
du er ikke et offer. han kan ikke ha slik makt over deg.
jeg blir ikke brukt. jeg gir, men jeg er ikke så svak at jeg lar meg brukes. han kan lyve, han kan vise seg å være en stor drittsekk, men ikke faen om han noen gang får bruke meg.
du får meg ikke. noen ting bare får du ikke av meg.
hvis man følger trikkesporene til 18-trikken fra jernbanetorget til holtet, følger schweigaardsgate fra begynnelse til midten - så ville du kommet deg dit jeg befinner meg ikveld. så når jeg forteller ham hvordan han skal komme seg dit, ber jeg ham bare følge trikkesporene, det er enklere på den måten.
når du kommer til jokeren må du stoppe. hvis du går gata til venstre kommer du til grønnlandsparken og på toppen av bakken ligger politistasjonen. der har jeg aldri vært om kvelden, jeg liker ikke å være der så sent. men hvis du ser til høyre for jokeren, så ser du en liten tunnell. gå dit. det er der 18-trikken kjører. bare gå dit så er du noen skritt nærmere målet.
jeg tenker at vi skal sove i samme seng, men vi skal ikke sove i skje. vi er ikke sånne mennesker med hverandre. dette er ikke-bindende. det er bare sånn det er blitt. jeg tenkte aldri på det imens jeg var sammen med ham, men jeg har tenkt litt på det i det siste.
jeg legger fra meg mobilen og venter, jeg vet han vil finne fram. det er schweigaardsgate. man kan ikke gå feil.
i kveld skal vi sove slik at jeg kan våkne til lyden av trikken som kjører ned til byen. jeg lurer på om jeg skal stå opp tidlig imorgen og høre på trikken - den første trikken. det er sikkert ingen mennesker ute da. jeg tenker jeg kanskje kan gå ut i det jeg skal sove i i, ta på meg vinterskoene og den store jakka hans over den tynne toppen min, han kommer jo ikke til å legge merke til at jeg tar den, han er ikke den typen som våkner opp av lyder tidlig på søndagsmorgenene.
og så vil jeg ta av meg skoene og legge dem ved holdeplassen, jeg skal gå noen meter lenger bort og stå barbeint på trikkesporet. jeg har aldri følt trikken på den måten, og jeg vil vite hvordan det føles å virkelig kjenne trikken. hva tror du egentlig forskjellen blir? tror du jeg vil kjenne jorda under meg riste? tror du jeg vil høre det bedre enn når jeg står og venter på trikken? tror du det vil ta lang tid før jeg klarer å hoppe tilbake igjen fra sporet og opp til fortauet igjen? nei, egentlig trenger du ikke svare. jeg skal finne det ut imorgen tidlig uansett.
vi er alle bygd opp av moleykler og atomer, og ved å se på hva vi er laget av, ser man også hvordan vi er bundet til hverandre.
alle atomer har en kjerne, og kjernen har protoner. i kjernen finnes det nøytroner som jeg ikke helt skjønner hva man trenger til, men som oftest er det visst 1 mer eller mindre nøytron enn det er protoner (isotoper). jeg vet ikke om nøytroner er som folk som jobber for hafslund og roaf (man tenker aldri på dem og vet ikke hvor mye man trenger dem før de er borte), eller om de er som grus under isen - unyttige, men de eksisterer fortsatt.
det er like mange elektroner som det er protoner i kjernen, og rundt atomkjernen har du elektronskall. du finner ut hvor mange elektronskall det er ved å se på periodesystemet. dette gir mening. skulle ønske alt i livet kunne løses ved å sjekke med periodesystemet.
men her kommer det beste, det jeg synes er finest, det at grunnstoffene både gir fra seg og tar imot elektroner. er ikke det kjempefint? de som står til venstre kan gi fra seg, de er som sjenerøse fairtrademennesker som jobber frivillig fordi de blir glade av å tenke på smilende afrikanske barn.
"jeg trenger ikke alle elektronene. du kan få et av meg," sier fairtrade-elektronene og og gir fra seg.
grunnstoffene til høyre tar imot og da har man liksom stabilisert greia, og de til venstre er ikke bitre, de er bare fornøyde, hva skal man med elektroner man ikke nødvendigvis trenger?
edelgassene er jævlige. de hverken gir eller tar. det er eliten, de er komplette. men ingen bryr seg om dem uansett. det er som den rosen i den lille prinsen, den som tror at den er den eneste og vakreste blomsten i hele verden, men i kontekst av universet, betyr ikke rosen noen ting. det gjør ikke edelgassenes arroganse heller.
når atomer av ulike grunnstoffer binder seg til hverandre dannes det kjemiske forbindelser. da blir man forelska.
kjemiske forbindelser kan man merke i lufta. noen ganger.
“Jeg har brukt de fire siste årene på å finne ut at det er vanskelig å forklare, men det er det vanlige. Annengenerasjonsinnvandrer som lever i et hjem hvor to forskjellige verdener blir blandet sammen," sa jeg og ble flau, jeg likte ikke å betegne meg selv på den måten, jeg følte meg ikke som en innvandrer og jeg burde ikke bruke det ordet om meg heller. Han kilte håndflaten min med lukkede øyne og jeg tenkte jeg måtte si noe bedre enn å forklare det sånn, "stereotypisk innvandrerhjem". "Det bryr meg ikke så veldig lenger, jeg har funnet en måte jeg kan gjøre de tingene jeg liker å gjøre, jeg klarer liksom å oppnå tilstrekkelig med lykke. De tingene jeg ikke får gjøre definerer ikke identiteten min, eller, jeg vet jo egentlig ikke hva identiteten min er i det hele tatt, men uansett, jeg føler på en måte at alle tingene i livet mitt balanserer hverandre på et eller annet vis - jeg klarer jo å leve med meg selv,” sa jeg.
Han hadde fortsatt øynene lukket, men han klemte hånda mi. Egentlig var han bare trøtt, altfor trøtt til å høre på og altfor trøtt til å svare. Jeg ventet til jeg følte det var greit å trekke bort hånda – og så dro jeg dynen over ansiktet og lukket øynene jeg også.
(c) nan goldin, my favourite photographer. i'll write about her another day.
"I suppose she was pious because no man would look at her twice."
"I love flowers Id love to have the whole place swimming in roses God of heaven theres nothing like nature the wild mountains then the sea and the waves rushing then the beautiful country with the fields of oats and wheat and all kinds of things"
"He kissed the plump mellow yellow smellow melons of her rump, on each plump melonous hemisphere, in their mellow yellow furrow, with obscure prolonged provocative melonsmellonous osculation."
melonsmellonous - på norsk: melonmelonisk - hadde ingen betydning før joyce konstruerte ordet. MELONMELONISK.
Published with Blogger-droid v2.0.4
Saturday, January 28, 2012
"hvis jeg klarer å gjøre deg min - vil du gjøre slutt på ensomheten?"
du, snille, vi må møtes en gang til og få til en ordentlig avslutning. jeg håper vi en siste gang kan være glade i hverandre, så glade som vi noen gang har vært i hverandre,
jeg bare håper det ennå ikke er forsent, tror du vi får det til om vi virkelig prøver? det må det jo være enklere å gjenkalle følelser enn det er å fremkalle dem?
a - jeg har valgt å være en del alene og har fått tid til å tenke. "jeg har ikke forandret meg, jeg har bare funnet meg selv". stemmer det? før var jeg redd for å bli glemt om jeg ikke møtte opp, nå tenker jeg at det ikke spiller noen rolle.
b - jeg oppdaget beach house for alvor og er helt forelska. jeg hører på denne sangen ganske ofte:
c - jeg misliker katter, men bukowski er interessant og han har et dikt som heter "cats"
d - duetter. jeg drømmer om å synge duetter.
e - eksistensialisme
f - f for faen. (ida sa det ikke kler meg å banne.)
g - guttefrie uker.
h - da jeg innså at jeg faktisk endelig skal flytte om noen mnd.
i - ingenting. de dagene jeg følte at ingenting betydde noe.
j - jeg er en journalist, jeg vil alltid være en journalist
k - klemmer betyr ikke så mye lenger, jeg gjør det som regel bare fordi jeg må
l - nesten skalla og dyre leger uten svar.
m - miranda july og ny mobil
n - nok er aldri nok.
o - jeg var på utdanningsmessa en onsdag for å besøke standen til nansenskolen og westerdals, og læreren på westerdals, som egentlig var en småarrogant kunstner, sa at jeg virker moden for alderen og "vi sees neste år". fuckyeah.
p - pappa. pappa, pappa, pappa. elskede deg, pappa.
(q)
r - R.A.F. baader-meinhoffkomplekset, linksradikalismus, sehr interessant
s - jeg var i sri lanka forrige måned. jeg klarer nesten ikke tenke på det. tenk at jeg for en måned sida satt bakpå en motorsykkel i asia og kjente vind i håret, fikk broren min til å stoppe ved en secondhand-bokbutikk hvor jeg kjøpte en bok av josh grisham fordi jeg hadde så dårlig samvittighet (turte ikke gå ut uten å kjøpe en bok, stakkars butikkmannen - likte ikke at fetteren min måtte stoppe forgjeves)
t - tom. nord-iren jeg møtte i dresden sendte meg en mail og jeg ble forelska i tanken på ham. han var fin og syntes jeg var interessant og skrev ned det jeg sa, men mest av alt var det fantastisk å sitte på en bakkemur fra ettermiddag til 11-tida, da måtte vi løpe for å rekke toget. fra sola som skinte til å nesten ikke se hverandre i mørket, bare når vi tente røyken med lighteren.
u - utstilling sammen med idaj. hvor de hadde masse barnebilder av eldre homofile (altså, folk som senere 'kom ut av skapet'), kult konsept.
v - vinterdepresjon uten like. virkelig. det har vært så mye bedre enn de andre årene. forrige halvår gikk så fort. digg.
w - da jeg bestemte meg for å komme inn på westerdals. jeg må komme inn på westerdals(!!!)
(x)
y - da jeg trykka på masse forskjellige videoer og tilslutt endte opp på denne perlen:
(z )
æ -men til tross for alt, har jeg ikke vært like ærlig som jeg har pleid å være
ø - jeg har ikke drukket mye øl. jeg har ikke vært mye drita, bortsett fra på nyttårsaften. jævlig digg. helt seriøst.
det er mange ganger jeg har stått på kanten av stupet, sett ned en bakke, sett ned på alle tretoppene og tenkt "nå kan jeg hoppe"
og hver gang har jeg lurt på hva som egentlig kom til å skje, om jeg faktisk ville dø - hvor vondt vil det gjøre - kan jeg sammenligne smerten med annen smerte jeg har følt? kan man egentlig måle smerte i det hele tatt, gjør det ikke så vondt som det kan gjøre vondt hver gang man har vondt?
"nå kan jeg hoppe," har jeg tenkt, men så har jeg ikke gjort det - jeg er for redd for steinene på veien ned, for redd for at jeg vil overleve fallet, hvis jeg først hopper vil jeg helst dø, og sjansen for at jeg overlever er ofte like stor som sjansen for å dø og det skremmer meg like mye nå som det skremte meg da jeg var 11
det jeg prøver å si er at jeg blir veldig fornærma når du spør meg om jeg vil henge med deg etter skolen. ikke inviter meg, det er så nedverdigende. vi er gode venner. bare anta at jeg blir med, hvis det av en eller annen grunn ikke passer skal jeg si fra, men ikke inviter meg inni livet ditt, jeg er din heltidsvenninne, skjønner du? jeg er ingen gjest.
når vi står med andre mennesker synes jeg det er greit når du sier et ord som bare vi to forstår, selv om de andre synes vi er teite så synes jeg det er greit så lenge vi to forstår hverandre og ler av det. la meg få vite ting først. jeg vil ikke være en utenforstående. uansett hvor hemmelig det er, bare si det til meg.
jeg er ingen gjest. ikke få meg til å føle meg som en. la meg alltid være velkommen. la meg bo hos deg, for du bor i meg.
ok? fett. nå synes jeg vi kan ta oppvasken sammen. jeg vasker og du tørker. greit.
jeg skjønte det aldri før, hvordan mennesker som har lovet hverandre liv og kjærlighet skiller seg fra hverandre når den ene får uhelbredelig kreft (medisinerpåmedisinerpåmedisiner), hvordan mødre gir opp barna sine etter noen sprøytefunn, hvordan lærere tilslutt gir opp å følge opp fraværet til eleven de virkelig brydde seg om, hvordan alkoholikerpappa går fra å være offer til byrde etter 50 lørdager, eller hvordan man ikke lenger klarer å bry seg om bestevenninna si som har prøvd å ta selvmord fem ganger for mye
livetlivetlivet,dumåtadegsammen
men jeg skjønner det nå, hvordan han som elsket henne over alt på jord og var klar til å gi opp alt for henne nå ikke orker kreften hennes lenger, hva om hun hadde blitt borte da han fortsatt brydde seg så mye, hadde han noen gang kommet seg over henne? men nå er all varmen borte, hvordan skal han forlate henne nå?
men jeg skjønner det nå. jeg skjønner at ting forandrer seg og det som før var ditt verste mareritt kjennes plutselig meningløst, er det ikke ubegripelig at vi går fra å elske og være svake til å ikke bry oss?
en søndagsettermiddag i november, oslo, alle butikkene var stengt og kafeer var vi for unge for, jeg hater kebab og vi dro på mc'ern, han hadde ikke penger, men jeg kjøpte en cheeseburgermeny - ja, jeg vet det er harry, men det som virkelig betyr noe er at jeg var klar til å dele maten min med ham allerede da.
*
nervøse smil - "jeg tror jeg liker deg," sa jeg, "men du skal få tid til å tenke".
"mhm. jeg vet ikke jeg heller. det som skjedde sist gang gjorde meg veldig forvirra. jeg tror ikke jeg er interessert. jeg tror jeg bare var forvirra," sa han og jeg kunne ikke si noe, for jeg visste hva han mente, jeg visste at dette ikke var forelskelse, det var bare et prosjekt hvor jeg ville se hvor langt det kunne gå.
"sist gang jeg var forelska," sa jeg - for å understreke at jeg ikke var forelska i ham og for å si at han ikke er den første jeg er glad i - "så ble jeg bare såra. han likte meg ikke, men vi er fortsatt venner. han bor rett borti her. vil du bli med bort til ham? han har en rund seng," sa jeg.
"det begynner å bli kaldt nå, jeg tror vi må finne et sted å være i denne kulda" sa jeg. "jeg har lillesøsken. de vil ikke la meg være i fred om jeg har med en jente hjem," sa han. "det var jo synd," sa jeg.
"vi får ta det til sommeren, sa han.
en onsdagskveld i desember, med boblejakker og kakaokopper i hendene, jeg hadde fortsatt hendene mellom bena hans fordi han sa jeg enkelt kunne bli varm på den måten.
noen uker senere satt jeg og blumensøsteren min på på stranda og jeg skrev et brev til ham. "jeg savner deg. håper du har det bra. glad vi fikk ordna opp i alt før jeg dro. håper du kommer på besøk. håper du får møte søsteren min, jeg tror du hadde likt henne. stjal et påfuglfjær til deg, håper du liker det. håper du ikke har ekle mareritt lenger. glad i deg. skriv tilbake om du vil".
er du klar over hvor ekkelt det var å alltid lure på hvem du egentlig tenkte på imens du var sammen med meg? jeg skjønte jo at det var så altfor mye vi ikke snakket om - det var altfor mange ganger du var stille. at du ikke skjønte at jeg var en ødelagt 17-åring som ga deg alt jeg kunne og jeg var så jævlig klar for å slippe deg helt inn, visste du noen gang hvor naiv og dum jeg var, hvor mye du egentlig hadde meg?
jeg synes ikke du burde ha sagt alt det om at du var glad i meg og brydde deg om meg, for det er ingen som har fått meg til å føle meg like dum som deg. jeg tenker ikke på deg lenger, bare noen ganger, og det bare når jeg går forbi den skauen hvor jeg hadde en ekkel ettersmak i munnen, men jeg smilte og hjalp deg med å ta på deg buksa di - virkelig, trrodde du virkelig at jeg likte det, for jeg kan egentlig ikke huske å ha følt noe fint på den toppen.
"jeg kan ikke gjøre dette lenger. jeg er ikke forelska i deg.
vi kan ha sex, men du får ikke kysse meg".
jeg vet du ikke prøvde å være slem, men jeg håper du føler deg slem når jeg sier at når jeg trenger å hente fram usikkerhet, tenker jeg på de gangene du så meg i øynene og jeg skjønte hvor langt forbi meg du egentlig så
jeg mistet jomfrudommen i en enkeltseng. tidlig en sommerdag. ganske tidlig på morgenen. gardinene var fortsatt dratt for. "jeg er trøtt," sa jeg. "du kan legge deg i senga mi," sa han. "ja, kanskje," sa jeg og la meg i senga hans og han holdt rundt meg. og så tok han av meg klærne mine. og jeg hjalp ham med det.
jeg tror vi begge var ganske redde, samtidig som vi ikke kunne noe annet enn å stole på hverandre. ville bare få det gjort, komme oss videre, jeg ville gjøre alt som kunnes gjøre når to mennesker er nakne. bli ferdig med det og stikke hjem. rekke bussen 14:44. storebroren hans var på rommet ved siden av. han må jo ha hørt oss, jeg tror nok at han hørte oss, men jeg tror han skjønte at han måtte la oss være i fred.
selv om det føltes som ingenting, så er det noe jeg vil huske resten av livet. du veit. de fine brune store krøllene hans og sånt. da jeg innså at han ikke har en så god selvtillit som jeg trodde han hadde, at han likte sin kropp mindre enn jeg likte min.
"dette er min første gang".
"nei, jeg skjønte det".
"var ikke meningen å lyve".
"det går fint. jeg har jo heller aldri hatt sex før".
jeg husker at vi kysset hverandre rett før jeg skulle snu meg og gå ut ytterdøra, og så sa "vi sees senere" til hverandre, og jeg lurte på om han følte det samme som jeg følte. at jeg helst aldri ville se ham igjen.
jeg stod på bussholdeplassen, "herregud, nå har jeg i det minste gjort det, mistet jomfrudommen før videregående, nå slipper jeg å tenke på det," tenkte jeg også så jeg ned på bakken og der lå det et lilla gitarplekter som jeg la opp i bukselomma mi. og noen måneder senere ga jeg plekteret bort til en kompis som spiller gitar, hva faen skulle jeg meg et lilla plekter jeg fant den dagen jeg mistet jomfrudommen min.
jeg har begynt å følge med i norsktimene. skjønner hva læreren prater om, han har jo egentlig aldri vært dum.
og vi snakker om hun ene dama med diktet om kjærlighet - kan man eie hverandre, du må søren meg lære å gi plass - og jeg rekker opp hånda og sier at 'man trenger ikke skape noe nytt, man har vært to uavhengige individer før og det er viktig at man tenker at man heller skal være seg selv når man er i forholdet, man kan ikke bare bli nye mennesker', for først da er det mulig å eie hverandre, sier dikteren.
jeg har snakket fort og innser at jeg glemte å ta ned hånda og trekker den ned og snur meg mot tavla igjen og læreren går videre og jeg tar meg selv i å tenke hvorfor disse menneskene skal høre på meg i det hele tatt -hvem er jeg, jeg er ikke verdig snakk om kjærlighet - 'kjære, hva vet du om det, hvordan skal du egentlig vite hvordan kjærlighet fungerer?'
jeg snakket med den tyske søsteren min idag og kom fram til at selv om vi er veldig forskjellige, har vi følt mye av det samme i det siste. slik som at sosialisering har vært en byrde - 'orker ikke høre på hvem som er sammen med hvem eller hvem som har slått opp med hvem' - og jeg sier 'i det siste har jeg ikke klart å være hverken glad eller lei meg på samme måte som før' og hun sier 'no, me neither, people just don't interest me in the same way'.
og imens hun forteller om hvordan det har vært når bestevenninna har fått seg en ny kjæreste og at hun plutselig føler seg som en gjest i livet hennes, husker jeg på å fortelle henne at noen timer på toppen av hjertet i oslo fikk meg til å se bort fra den sporadiske meningsløsheten ellers.
og de du ønsket å planlegge livet ditt med har forsvunnet og imens du står med ryggen til og venter på at han skal si hei først blir han borte og du lurer på om han tenkte på det samme før han snudde seg og gikk, om han også egentlig bare ventet på at du skulle si hei først
“Hemmelighetene du har fortalt meg, hemmelighetene du ikke har fortalt meg, men som jeg fortsatt vet, jeg skal holde dem alle hemmelig. Jeg kjenner deg. Jeg elsker deg. Jeg skal holde det hemmelig for å vise at jeg respekterer deg, men jeg vil du skal vite at jeg helst ikke vil sitte her og gjøre ingenting og bare holde det hemmelig. Helst vil jeg at vi skal kunne snakke om det, at du skal snakke med noen som kan dette bedre enn meg, for da kan du få ordentlig hjelp og slipper å falle sammen sånn som du gjorde her om dagen,” sa hun.
"ja, det er jo greit å gå helt opp til nordpolen også finne ut at vi ikke kommer inn"
i dag var det kjempekoselig. jeg har ikke ord på hvor fint jeg hadde det de timene jeg var inne. men ute - ute var det ubønnhørlig. seriøst. jeg skal aldri undervurdere en boblejakke igjen.
jeg sitter på trikken og ser på de to rare damene som vorser med en ringnes hver i hånda, trikken er STAPPFULL fordi trikken er 25 minutter forsinka - sånt blir det folk av - ekkel ringnesånde er søren ikke digg, ringnestaperkjerringer.
vil faen ikke til bondelandet jeg bor på, vil helst bare bo rett over deichmanske, kjøpe inn tonnevis av mat i november og når snøen kommer slipper jeg å gå ut. jeg skal ha masse vin. og folk på besøk. TRENGER FAEN IKKE GÅ UT. orker ikke offentlig transport. seriøst. kjøpe inn mat og vin, slik at man slipper å gå ut når det er kaldt.
i dag var en av disse dagene jeg lurte på hvorfor i helvete man velger å bo i norge. nei. imorra drar jeg ikke ut. dvale. nestendvale.
Friday, January 20, 2012
i dag har jeg lært:
det er ikke penger jeg hater, det er slemme mennesker som har mye penger. ikke den lille kapitalismen som lar mennesker ha det gøy, det går an å gjøre mange fine ting for andre med penger, kapitalismen er ikke bare slem, slemme mennesker er slemme. visste du at det var en dame som stiftet body shop? og at den samme damen startet opp Big Issue (=Oslo/gateavis)? det er jo ganske fascinerende.
jeg trenger jo penger. må bare være bevisst på hva som skjer med dem. går an å være millionær og fortsatt ville betale skatt. ikke sant. må bare huske på det neste gang jeg føler jeg går imot mine egne prinsipper. har jo tross alt tatt en tatovering på venstraarmen, tenkte "måtte jeg for alltid være venstreorientert". det var aldri et ungdomsoppgjør. det gjør oppriktig vondt å kjøpe røyk noen ganger. jeg mener det.
"Jeg fant ut at jeg har råd til en ny jakke for 1500 kr og sko til 1000".
"Drit i det. La oss dra til Stockholm neste helg i stedet".
"Tror du at du kommer til å gå lei av meg og forlate meg?" "Tror du at du kommer til å forlate meg?" "Nei, jeg har ingen planer om det". "Nei, ikke jeg heller".
du veit hvordan jeg er. vimsete. jeg er en person som må være i bevegelse. jeg kan sitte stille, men jeg kan ikke være rolig. jeg er ikke en rolig person. noen ganger prøver jeg å tvinge det på meg, drikke beroligende te og sånt, du veit, ligge på gulvet og prøve å gå inn i seg selv - slikt funker ikke for meg. jeg gjør ting som om tiden hele tida går imot meg. jeg ser for meg at livet er en vei med tiden som en vegg som beveger seg mot deg hele tida. noen mennesker står på det samme stedet i flere år og veggen beveger seg mot dem, men jeg er en slik en som beveger meg mot veggen. møter den nesten på halvveien. ikke bra. men jeg går så fort.
det er ganske viktig for meg at du lar meg være sånn. det er bare en ting du får kritisere meg for, og det er det at jeg snakker for mye. men ikke påpek det mer enn kanskje en gang i måneden. det er ganske sårende det også, det kan hende jeg slutter å prate.
det kan jo hende du er en av disse syke menneskene som er sammen med meg for å kunne kontrollere meg. kanskje du faktisk vil se hvor langt det kan gå. men det tror jeg ærlig talt ikke, jeg er ganske flink til å skille taperne fra de kule. i hvert fall etter at jeg har kommet meg over dem.
spontani -
tet. er viktig. jeg vil aldri vite nok om deg. jeg kjeder meg så fort. skjønner du? selv når jeg ber deg fortelle hemmeligheten dine, vil jeg bare vite nok av dem. jeg vil ikke vite alt på en gang. hvis jeg kjenner deg så godt kan du bli forutsigbar. henger de to tingene sammen, sånn egentlig? kan du overraske meg selv om jeg vet hvem du er? spontanitet. er viktig.
jeg vil ikke alltid vite hva du skal gjøre. overrask meg. bare ha tid til meg når jeg trenger det så vil jeg alltid ha tid til deg når du trenger meg. la oss møtes utenfor ytterdøra og le, tenke "oi, visste ikke at du var ferdig på jobb allerede nå," ta et skritt bakover og marsjere hånd i hånd ned til kinoen. seriøst. la oss gjøre det.
bare la oss gjøre det. la oss ikke kjede oss. la oss bli gamle sammen fordi vi alltid tenkte vi kunne toppe lykken. seriøst. la oss gjøre det.
det gjør meg så redd for jeg tenker på døden hele tida, jeg vil ikke jeg vil ikke, men det er det jeg gjør, uansett hva jeg gjør får jeg plutselig en greie over meg som sier at alt skal ta slutt og ingenting du gjør rita, ingenting vil være verdt noe som helst, for tenk om den dagen verden går under sitter du og tegner en tegning du aldri blir ferdig med og FAEN FAEN FAEN
"alle barn har en skytsengel, våre var bare ikke så flinke. men tror du ikke at hvis vi prøver hardt nok så kan vi være et av disse menneskene som forteller historier om hvor vanskelig barndommen deres var og hvordan de kom seg gjennom det, tror du ikke at vi også en gang vil kunne si 'herregud, man. se på livet mitt nå. er det ikke til å elske?' tror du ikke vi kan være lykkelige en gang vi også?"
Jeg fortalte ham hvor redd jeg var for at livet skulle gå videre, at den fine balansen jeg har i livet mitt en dag skulle slutte å opphøre. Han tok tak i hånda mi og smilte og sa at alt skal gå fint, at jeg skulle slutte å tenke på det. “Det er det som er problemet. Det går helt fantastisk nå, men om noen uker har vi sikkert ingenting å snakke om,” sa jeg.
(huskerduhuskerduhuskerdu at du en gang sa“mennesker prøver å se mønster der det ikke finnes noen mønster"? for jeg husker at du sa det, jeg husker det var rett før det ble altfor kaldt til at vi kunne sitte ute, det var grått på grunn av alle steinene og betongen rundt oss, men det var lyst og vi snakket om noe som virker lite viktig nå, men som da var livsviktig, og jeg husker at du helt plutselig sa en setning som jeg aldri kommer til å glemme, en setning som jeg noen gang føler lyver, imens jeg andre ganger tenker at det er så mye sannhet i det du sa uten å engang vite hvor smart du egentlig er)
"Jeg kan ringe deg når jeg trenger å snakke med noen. Du sender meg en melding når du har fått lønning og vi røyker opp en 20-pakning med lucky strikes på to timer. Jeg vet det ikke kommer til å være sånn for alltid, og jeg er så redd”. Jeg så det var ekkelt å høre på, han sa ingenting. Tok en røyk til, prøvde å le det opp. “Jeg vet det ikke er noe særlig å snakke om, jeg tror jeg bare er nødt til å si det sånn at du skjønner at jeg ikke er dum. Sånn at når vi har sklidd fra hverandre vet du i det minste at jeg en gang skjønte at det kom til å skje. Jeg tror jeg kommer til å ha det bedre med meg selv når du vet at jeg var sterk nok til å forberede meg på det”.
man faller en gang og det å komme seg opp igjen etter fallet blir det største man har gjort noen gang. også faller man igjen, to, tre, fire ganger til, men det blir bedre mellom hver gang, men det er alltid like vanskelig å komme seg opp igjen.
hun ødela deg fordi hun trodde det ville være enkelt for deg. hun trodde du enkelt kunne komme deg opp igjen, du skulle være for smart til å ta deg nær av det hun sa, hun ville bare rope om hjelp og da hun ikke visste hvordan ødela, det deg og da hun faktisk klarte å rope, ropte hun feil.
vi skapte henne, de som ikke så at hun hadde det vondt, de som ikke så akkurat hvor vondt hun hadde det. hun hadde det fælt og tenkte at det ville rettferdiggjøre alt hun gjorde.
det går greit. det kan ikke gå noen annen vei enn greihetens vei, er du ikke enig? det ordner seg alltid til slutt, på et eller annet vis. det må jo det. hvordan klarer vi ellers å leve med oss selv?
jeg vet ikke om du har vært innom dem allerede, men disse bloggene leser jeg for både inspirasjon og som "underholdning". blogger jeg sjekker hver dag:
ingen vet om denne bloggen - ikke bare skriver hun helt fantastisk, men hun har flyten. og den er ikke bare viktig, den er essensiell og flyten gjør det enklere å skille mellom et litterært kunstverk og et litterært verk. jeg tror også at man kjenner seg igjen i tekstene til denne "noen", og om man så ikke kjenner seg igjen i dem NÅ, vil man før eller senere gjøre det. trykk her for et fint innlegg
vetkje - lar meg ta del i hendelser jeg enten har vært med på eller ikke har vært med på. skriver koselig, bloggen gir meg litt insikt i hvem hun er, hvem hun vil være, hvem hun var og hvordan hun har forandret seg. bloggen gjør meg glad. her kan du lese noe om som ikke vet alt
nomade - skriver vakkert om stygge og vanskelige ting. synes det er fascinerende at man ender opp med å se mer opp til personen enn synd på henne. noe av det kuleste jeg har lest
lista er veldig kort.
jeg ser at dere er innom bloggen min og det hadde vært kult å vite hvem dere er, i hvert fall forstå hva som går opp i hodene deres. men jeg vet hvordan det funker - du gir kommentarer og får kommentarer, og jeg er ikke så veldig flink til å kommentere. men så trenger jeg ingen kommentarer selv, jeg vil egentlig bare lese bloggene deres. vær så snill legg igjen inspirasjonskilden deres i form av blogg, eller kanskje bare linken til din egen blogg.
jeg så tittelen "no-one else belongs here more than you" og lånte boka. jeg forelsket meg i den og leste den opp for en kompis (en som jeg fortalte at jeg ikke ville miste ham, men nå er han borte og jeg er overrasket over hvor lite jeg føler) på brygga i lillestrøm imens jeg sa "er den ikke fantastisk? synes du ikke at den er helt forferdelig fin?"
også tok jeg med boka til berlin, leste den 100 ganger til, imens jeg satt på toget fra berlin til eisenach i 5 timer, imens jeg satt ved hagebordet vi brukte som spisebord i pirna fordi vi bodde i en leilighet som egentlig ikke hadde blitt tatt i bruk før vi gjorde det, og jeg leste den imens vi satt i en park i dresden og hørte på rar gitarmusikk fra en kar som satt under et svært kastanjetre.
og den ene dagen jeg hadde en rævdårlig dag fordi jeg hadde vært dum og de jeg trengte å snakke med ikke kunne være der for meg fordi de også var litt lei av mine dumheter, skulket jeg skolen og stakk til deichmanske. søkte opp navnet til forfatteren, fant ut at hun har laget en film. "me and you and everyone we know". stakk uinvitert bort til hun jeg skal på festival med i sommer, hun som hadde besøk fra verdens kuleste brite, fikk se en kul dans før jeg foreslo at vi kunne se filmen jeg hadde lånt. det var kaldt, det regnet og de lot meg ta en pause fra min hverdag på "bygda" og de ville gjerne se film, så jeg stakk bort og kjøpte norsk chips, saltsild og eventyrbrus (norsk brus) på deling og vi så filmen. filmen som er det rareste og fineste jeg noen gang har vært borti, den fikk meg til å fnise og gå inn i min egen verden. den sa at det ikke var noe feil i å føle at verden setter deg litt til side noen ganger og plutselig var det greit å være alene.
i dag skal jeg se miranda julys andre film sammen med hun jeg skal på festival med i sommer. og jeg gleder meg veldig
det jeg digger ved july er at hun lar folk rundt henne ta en del av det hun lager. hun er ikke den som skriver en bok eller lager en film og ikke har lyst til å snakke om det siden, hun leker ikke mørk og mystisk
det er sånn jeg vil være. dette er viktig, tenker jeg. et verk er ikke bare krefter og energi, det er en bit av din personlighet og dine tanker, og jeg er en person som gir. det meste jeg gjør er for andre, for i andres glede finner jeg min egen tilfredsstillelse. det er jo også ganske egoistisk, men i det minste gir det meg muligheten til å tenke på andre samtidig som jeg tenker på meg selv.
sansene mine er ikke intakte, men samtidig føles det som om jeg skal eksplodere fordi det plutselig er mer i meg enn det det noen gang har vært plass til
jeg som trodde jeg kunne bevege meg slik jeg ville med nålene i ryggen nålene som holder nylontrådene fast - for et dukketeater dette er - hvis jeg kutter dem av faller alt sammen og da er ingenting lenger i balanse for det må fem til for å holde det sammen og jeg kan enten henge med og sørge for at tyngden vår sammen holder alt på plass eller så må jeg kutte av trådene men den ene gangen jeg prøvde å hoppe ned gikk alle de andre opp og jeg ødela opprettholdelsen av dukketeateret de prøver å sette opp og jeg har funnet ut at det er vanskelig å komme seg unna for for da må jeg løpe og aldri se tilbake i viten om at jeg har ødelagt en balanse og i det sekundet jeg blir borte vil det allerede være for sent for dem å reddes
mine skritt er fjærlette, men de lager fortsatt lyder og jeg står i vannet og lurer på om jeg skal snu og gå. for alt jeg vil er å falle i dine armer og fortelle deg hvorfor, men et sted på veien gikk jeg for langt og jeg har krysset altfor mange lyskryss til at nå jeg tør å se tilbake. jeg kan løpe tilbake så fort jeg kan, men jeg kan ende opp med hjertet kloret ut og blinde øyne, og det er ingen garanti for at du vil prøve å forstå hvorfor jeg måtte gjøre som jeg gjorde den ene gangen bakken forsvant under føttene mine.
Jeg er så glad i deg at jeg ville gitt opp alt i livet mitt for å redde deg. For når du er reddet håper jeg du vil være der for meg, og det er egentlig alt jeg trenger. Det jeg egentlig prøver å si er at du er den eneste jeg trenger.
hvorfor drar du ut på lørdagskveldene? sett ring rundt det som passer deg.
1) for å være med vennene dine
2) møte nye folk
4) frykten for å miste vennene dine hvis du ikke tilbringer nok tid med dem
akkurat nå sitter jeg med pc-en på fanget, har lest litt i naturfagboka som jeg har hatt i 2,5 år nå, som jeg burde ha lest for 2 år sida, men som jeg har utsatt. jeg utsatte det fordi jeg var lat, feig og selvgod. jeg var ung og tenkte at jeg hadde rett og tenkte ikke så mye på fremtida, jeg valgte ikke så veldig smart da jeg marsjerte opp til rådgiveren og sa at jeg kunne klare faget bedre på egenhånd. jeg kunne sikkert gjort det, men jeg gjør det ikke ved å bare la boka ligge der, jeg skulle ha tatt den opp og lest i den og bevist at jeg faktisk er flink nok.
men kunsten er lang og livet er kort. jeg tror det handler om investering av tid. jeg tror at man får mer ut av å bli hjemme noen helger, se film, scrapbooke og skrive enn å gjøre sosiale helger kjedelige fordi "man gjør det hver eneste jævla dag". ting mister sin verdi når de blir hverdagslige. også får jeg ikke lenger dårlig samvittighet av å ikke være sosial hver helg. de siste månedene har jeg opplevd nok og tatt inn i meg ganske mye og jeg trenger litt tid til å fordøye det og "grave det opp igjen".
det er en ganske fin følelse. å sitte i senga si og skrive og håpe og være glad framfor å være nedfor fordi du ikke vet hva alle de andre holder på med og hvorfor i helvete de ikke tok seg tiden til å si fra til deg. jeg trenger ikke å vite det, for jeg tenker ikke sånn lenger, jeg tenker at jeg tok et valg og jeg tenker at jeg bare kan si fra når jeg har lyst til å være med.
det gjør meg gladere å vise fram en tekst jeg har skrevet eller en tegning jeg har tegnet enn å kunne si at jeg var ute på byen. og sånn har jo de også det, en øl etter en konsert føles 1000000 ganger bedre enn ølen du inntar på en tirsdagskveld, selv om den er ganske god den også.
(jeg har skriveskoler å sende søknader til og jeg skulle ønske følelsene mine skrev seg selv ned, men tekster skriver ikke seg selv, og jeg tror det faktisk blir bedre om jeg bare gjør den jobben selv - en jobb jeg bare kan gjøre ved å sette meg ned og gjennomføre et mål.)
jeg har bestemt meg for en ting. hvis jeg består naturfagen skal jeg ta en tattovering til.
Visste du at hjernens hovedoppgave er ikke å huske, men å glemme. Den skal selv lage vei for nye tanker og gi slipp på gamle - slippe fri og gi plass. Men om hjernen prioriterer riktig, det vet jeg ikke, og det tror jeg ikke – eller så vet ikke hjernen hva som er bra for meg eller så er det det at noen oppgaver ble hjernen aldri forberedt på å måtte behandle.
Kanskje vi ønsker å huske det vi egentlig burde glemme, kanskje det er der problemet ligger. Kanskje vi ønsker å huske de verste øyeblikkene i livene våre slik at vi kan hente dem fram de gangene vi tror vi trenger dem. De gangene man trenger å minnes jævelskap for å føle seg verre, for å minnes ensomhet for å kunne innse virkeligheten. Minnes det som holder deg tilbake, minnes røttene som holder deg plantet til jorda, men det tar tid før du innser at i motsetning til andre trær vokser røttene dine dypere enn trekronen din vokser høyere.
Det er det minnene du holder hemmelig gjør med deg. De sannhetene du ikke lar andre få vite – de spiser deg opp bit for bit fra magesekken og opp, og legger igjen sorte hull som spor, de isolerer deg og gjør deg gal og ingen vil noen gang få vite hva de har gjort med deg.
Thursday, January 5, 2012
da du møtte henne den dagen visste du at hun ikke var seg selv, men hun sa det gikk bra og du valgte å late som om du trodde på det, selv om du visste at hun ikke hadde det greit - "hvorfor kan hun ikke bare gjøre det enklere ved å si det rett ut?"
samme kveld går hun ut av rommet flere ganger og du sitter igjen alene sammen med andre og dere fortsetter å le, og du lurer på hva som er galt det sekundet hun reiser seg for å gå, men du glemmer henne sekundet etter - du vet du burde følge etter fordi du vet det er nå hun trenger deg, men du vet du ikke kan løse problemene hennes og i kveld kan ikke være den kvelden du prøver på det uansett
Wednesday, January 4, 2012
et sted på veien fikk jeg det for meg at du trengte meg
Tuesday, January 3, 2012
jeg er veldig glad i ord
det gjør at jeg kan sitte i en halvtime og snakke om lyden av ordet "melankoli", viktigheten av flyten i en tekst og hvordan man kan skape en helt verden med penn og papir
felles for kunsten er at du kan skape din egen verden, både musikk, maling, skulpturer og skrivekunst - imens du gjør dette kan du tenke på en ting på akkurat den måten du ønsker å tenke på det
Hvorfor skriver forfattere så rart? Ting som at de kjente et stikk i hjerte når de opplever noe kjipt. Jeg har opplevd kjipe ting, og det føltes ikke som om jeg ble stukket i hjerte. Det var mer sånn:
jeg ville gråte, men prøvde å holde meg sterk og ikke gråte, ville å snakke om noe annet, men jeg kunne ikke tenke på noe annet - og hvordan kunne jeg da begynne å snakke om noe annet - og jeg var helt sikker på at hun visste akkurat hva jeg følte, at hun skjønte at jeg prøvde å være sterkere enn det jeg egentlig er og jeg ville bare snu meg og gå, men det bare passet ikke helt.
Du vet når en person i en bok blir fortalt noe kjipt og forfatteren sier at personen kjente et "stikk i hjerte"... Hvorfor kan de ikke bare skrive det som det er? Hvorfor velger man å forkorterte følelsene og definere det med få og korte ord, når følelsene våre fortjener alle ordene de kan få?
du er den eneste jeg har stoppet under trærne og spurt om et kyss - du snudde deg og lukket øynene, kysset meg og jeg smilte
og jeg har lent meg til deg på toget, bare fordi jeg kan, latt som om jeg har sovna, sånn at du skal få tid til å tenke
jeg tror at hvis vi hadde holdt ut lenge nok (til høsten), hadde jeg trasket ned gatene sammen med deg, sett høstløvet fly litt og legge seg andre steder i det vi sparker bladene,
jeg tror nok at det er sånne ting jeg hadde tenkt på, hvordan verden ser ut når vi holder hender
vinteren er ikke en fin tid å starte et nytt forhold og jeg ser ikke hvordan dette skal gå
i denne kulda har jeg ikke så mye å prate om og jeg er altfor redd jeg ikke klarer å varme deg
at jeg gjør deg styggere enn du er og at du gjør meg styggere enn det jeg er
det er sjeldent mennesker ser vakre ut når sola ikke skinner i håret deres og det er vanskelig å se det skjønne når alt rundt oss ikke synes
i don't care if they say your hair is too long, 'cause i don't care - with you i can't be wrong
Monday, January 2, 2012
vi leker ikke sammen -
vi brygger på noe hver for oss som vi aldri kommer til å vise hverandre
12 år senere lå vi i samme seng. Langt borte fra lavblokkene i indre Oslo, langt borte fra lekeplasser omringet av sand og langt borte fra foreldre som ropte oss inn om ettermiddagene.
Vi lå i samme seng nesten hver kveld, selv om vi hadde hver vår seng. De fleste dagene gikk vi til sengs samtidig, og da la hun seg sammen med meg som om det var en selvfølge - det mest naturlige i hele verden. Andre dager la hun seg i sin egen seng, slo av lyset og vi virket plutselig som to fremmede som bare bodde i samme hus.
Uansett om vi lå i samme seng eller ikke sa hun som regel ikke et eneste ord til meg. Hun tok på meg over trusa, selv om hun visste hun ikke burde gjøre det. Gjorde meg våt, fikk meg til å svette. Så tok jeg litt på henne, før hun tok vekk hånda mi, som om jeg var den som trengte meg på. Jeg var uvelkommen, hun gjorde det hun ville med meg i mørket. Jeg hadde øynene åpne hver eneste gang, altfor redd for at hun skulle bli borte det ene sekundet jeg lukket øynene.
I mørket var jeg hennes.
Ingen av oss lagde en eneste lyd. Jeg tror ikke jeg noen gang hørte henne stønne. Hun gjorde meg usikker, redd, skuffet, sånn som hun tok på meg og jeg aldri fikk ta på henne. Den måten hun la seg ned i min seng når hun ville og alltid var den som kunne reise seg og gå hvis hun ønsket det.
Hvordan fikk jeg henne til å føle seg? Hun kan ikke ha vært redd for å miste meg, jeg ville aldri gått fra henne – hun hadde meg hele tida. Jeg visste aldri hvor jeg skulle, jeg bare lot henne føre - og alle ganger hun lot meg følge etter henne, gikk jeg etter henne.
noen ganger lurer jeg på om jeg er et menneske som ikke ønsker å være lykkelig. trenger jeg oppmerksomhet? er det det at jeg trenger at folk tar hensyn og passer på meg, selv om jeg vet at det å passe på meg er en oppgave bare jeg har.
men så ser jeg det. det var bare noen øyeblikk jeg følte meg som verdens mest ensomme person blant mennesker som så ut til å være så lykkelige sammen. og lykken smittet ikke over, det var en slags skuffelse, en slags trang til å bli verdsatt høyest. selv om det ikke var et annet sted på planeten enn akkurat der jeg ville være, følte jeg meg så alene blant alle de jeg likte å være med. jeg trengte tid til å tenke, jeg ville ikke drikke og snakke for mye, drite meg ut, se folk gjøre ting jeg ikke ville de skulle gjøre, ting jeg faen ikke kunne gjøre noe med; ville ikke lage en scene, ville ikke grine og ville faen ikke at folk skulle komme etter meg og spørre om det går bra.
det tar bare noen minutter før den følelsen blir borte og imens du har følt deg alene er det ingen som har sett deg. jeg låser meg inn på do og har hodet i fanget og puster tungt. sovner nesten. vekker meg selv, ser meg i speilet og klør meg i øya.
det tar baller å gå ut av badet når du har angst for hva som venter deg der oppe, eller den som kanskje ikke venter på deg der oppe, det krever mot å gå opp når du heller bare kan låse deg inne. også går jeg, også blir jeg jo tatt imot, og de spør om jeg har vært nede og spydd og jeg sier nei og de ler og noen gir meg en klem og akkurat da er jeg ikke i humør, men personen er i sin egen verden og driter egentlig i om jeg gjengjelder klemmen eller ikke.
det gjør vondt, men selv din bestevenninne kan ikke se deg hele tida. det sekundet jeg reiser meg og går og hun blir igjen fordi du ikke spurte om hun kunne bli med ut, da har du tatt valget som gjør at du vil være litt alene, og hadde du ønsket noe annet kunnet du tvunget deg selv til å spørre henne om hun kunne ha blitt med deg ut for å ta en røyk alene - bare dere to - selv om du er sikker på at hun kommer til å si "kan vi ikke bare sitte her litt til, for det er så kaldt ute". du vet så himla godt at hun sier det fordi hun har det fett med de rundt seg og faen, du trenger tid til å tenke og du trenger å vite at hun er der - men faen, hun kan være der for deg om 2 minutter, men ikke NÅ, og det finnes ingen mulighet for at du kan sitte der sammen med de andre i to minutter til. du vet alt dette fordi du ville gjort det samme med henne, du ville spurt om dere ikke kunne ha ventet i to minutter til fordi du var lykkelig og det var en sånn situasjon hvor hennes ensomhet ikke smittet over på deg.
men så ser jeg det. at ganske mange andre også har det sånn. noen sitter alene og ser ut i lufta imens de halvsover med et teppe rundt seg og når jeg spør om det går bra sier det at det går kjempebra, men jeg vet at de føler seg alene - selv om de var lykkelige for et minutt sida, selv om de skal være lykkelige etter at de har bestemt seg for å ikke sitte sånn lenger. andre låser seg inne på do for å spy og blir der i ti minutter, noen i en halvtime - de blir der helt til noen finner dem. de går dit for å tenke, for å tenke på helt andre ting enn det jeg trengte å tenke på, men de trengte å tenke de også.
"fucket vi hverandre opp eller var vi sånn før vi ble kjent med hverandre?"
tror man føler seg alene fordi man blir skuffa. fordi man ikke kjenner den gleden man trodde man skulle føle.
