fra hodet til hjertet også ut og tilbake

fordi hver eneste jævla setning gir så jævlig mye mening,

fine fine verden:

livet er så meningsløst

er vi ikke heldige som får leve

jeg er så redd

jeg er så glad i livet

jeg er så glad i deg

hun tar fra meg lysten til å leve

jeg skriver for å holde meg gående, både på godt og vondt og noen ganger klarer du mye bedre å sette ord på det jeg føler, før jeg i det hele tatt har visst at jeg føler det selv

jeg klarer ikke sette grenser

jeg tror jeg kanskje er schizofren,

jeg har stemmer i hodet som forteller meg forskjellige ting og noen ganger forstår jeg mer av det som skjer i ditt hode enn i min egen kropp,

- tror jeg

ting jeg gjør riktig og galt

biter meg selv hardt i armen; salt salt salt, det er ikke blod, men det kan fortsatt gjøre vondt

smiler

er lei meg

knuser:

porselenskoppene

røyker

ler

ting jeg gjør for andre:

smiler og ser pent på dem

skriver

drikker;

kysser skuldre

ting andre gjør for meg:

klemmer

kysser meg i panna

holder hånda mi

gjør meg ensom

gjør meg glad

ting jeg skulle ønske jeg hadde kontroll over og som jeg kan ta kontroll over:

selvtilliten, blikkene jeg gir meg selv, ikke føle meg stygg; ikke være desperat når jeg egentlig ikke har lyst, sette grenser, verdsette meg selv høyest; høyere enn noen andre noen gang kan verdsette meg

det er så ensomt her, uten MITT hjerte

før tenkte jeg at:
jeg var hjertet du alltid glemte at du hadde
eller
at jeg var stearinlyset du ville tenne på den dagen strømmen gikk hos deg

“jeg er her for deg. i dag, i morra, neste uke, neste måned, neste sommer, neste vinter – nå og for alltid. jeg skal vente på deg helt til du trenger meg, jeg lover”.

men nå vet jeg at
at jeg aldri var hjertet ditt, jeg fikk ikke engang et hjerterom, og ikke fikk jeg henge i en av arteriene dine heller

og strømmen gikk kanskje aldri hos deg, for jeg forble i den skuffen på kjøkkenet sammen med alle de gamle kvitteringene og spikkekniven til faren din

jeg var ensom i ditt samvær. jeg kastet bort hjertet mitt og lot deg ta plass, og det var aldri din skyld at du aldri kom, for når jeg ser tilbake, så ville du på ingen måte funnet fram uansett.

all the (lost) things

i recall a beach and the park you had to walk through to get to the sea side. the park was graced in flowers and there were squirrels running up the trees and there were so many of the squirrels and i remember being scared. i have always found small animals scary, and the fact that they might feel my insecurity towards them, makes me even more terrified. i hated them, but at the same time i sometimes found myself envying them.

i wished i was as clever as the acorns who knew when to save their food for rainy days. and what about the rat’s skill to live with its own ugliness? isn’t that admirable?
what a vein and mean person i am, what can the rat possibly do to change its appearance anyway.
some would say that that rats are beautiful in their own way but do you really believe in that? and do the rats feel the same way? maybe the rats don’t even know what beauty is and thus don’t comprehend ugliness?

i know what ugliness is, and therefore i know what beauty is.
does this even make sense?
i don’t really know. maybe it’s all just in my head.

the first thing that comes to my mind when i think about the beach is the aqua-coloured water, never have i seen a beach filled with such a beautiful shade of blue. and then i think of the flower beds we walked through to get there, even though there was a path made for people like us to get through the park - and the gates made of thin metal pipes painted black – the ones that i never found closed - and the pavement that we skated on the night before christmas - the same night i learned how to knit.

i never thought of it then – how vividly i would remember the beach. i didn’t even want to remember it. it wasn’t important at that time. i was always too busy with something else, but now i don’t remember what i actually thought about, i just remember the things i saw – the things i never took the time to find pleasure in. would i have found it beautiful if i back then had seen the importance of it?
the hotel behind the park, was it built with bricks or cement? was it light pink or green? what difference does it really make? would it make any difference to you what i actually saw compared to what i tell you that isaw? what if i didn’t really see the things i remember seeing? how can i remember seeing something i never really looked at?

i am standing with water up to my chin, i turn to look to my left side, and there is no-one to see. i turn another 90 degrees and i see him standing behind me, with the waves slightly touching his knees and i can see that he is trying to say something, but i can’t hear him.

i am now looking at the pier on my right side. the pier was fading white and on the end of it there was a theatre, but i never had the money to go there.
where i was standing was as far as i could get to the middle of something, but i still felt like i was so far away from everything.
i asked myself if i could swim to the end of the pier and still not be taken by the waves.
you see, i’ve heard that it really hurts to drown in the ocean: one of the first thing that happens, is that your eyes get scratched out and you will feel extreme pain before you actually drown. i don’t want pain to be the last thing i feel as a living person. or maybe, if i do feel the most excruciating pain my last seconds of life, then everything i feel after my death is bound to be better than that, isn’t it?

he tries to shout again, he knows that i didn’t hear him the first time, but when i actually hear what he says, i ask myself if it’s possible to pretend like i didn’t.

“COME BACK! IT’S TOO DANGEROUS OUT THERE!”

when i do get back, i keep my wet t-shirt on and he kisses me like i was asking for it. i lie down on the sand and look at the blue sky – my eyes are overpowered by the strength of the sky that day before i eventually am able to focus on the clouds – now i can see the dinosaurs and the bears.
“do you really think that there is a god behind those clouds?” i ask him. “the clouds symbolise beauty because they can be exactly what we want them to be whenever we need them to. can you see it? can you see the houses and the trees up there? do you think that there is anything more precious than the magic that already surrounds us?”
he looks up at the sky too. none of us say anything for a while, before he opens his mouth and tells me can’t see the things i see.
i don’t know. maybe i just made him up in my head.

i feel ugly with my head on your chest

why do we have sex? why do i have sex? i don't know why we keep doing it. i really don't know why we keep doing it.

why do we have sex? admit it. it stops being a matter of numbers. nobody really cares about how many people you have fucked. it's nothing cool in feeling cheap.

and it's not love, because i don't want to be in a relationship, i already am involved with people. i don't need love. is it the intimacy? what is intimacy then? is this really how intimacy feels?

it must be something that makesus both give in. does he feel this way too? why is he doing it? none of us care, but we do care. i don't think he is happy either. but he doesn't want to talk about it. maybe he is smarter than me and he knows that talking doesn't help. you can't find the truth by talking, can you? that's not how it works. i'd love for it to work that way, but it doesn't - it just doesn't work that way.

it's not him. none of this has anything to do with him. i am doing this to myself. i am letting something pick tiny parts off me, tiny parts of my mind, soul and body - someone is collecting parts of me. it has happened for months now, and i just let it happen.

maybe because i hope that something will come into my life and replace those taken parts - and when it does come, i want to be so fucked up i can be rebuilt again from scratch.

or maybe we keep doing it because in the end it's something exclusively between me and him only. maybe because we are looking for something, even though we aren't looking for the same thing - even if i end up feeling ugly, at least i am feeling something. i think. maybe.

i think i feel something. i think i sense something. and even though it's not butterflies in my tummy, at least it is not a broken heart - it's just a perplexed mind. end the end, it all just turns out to be experiences.

i don't remember being happy unless i look at old pictures of you and me. or when i walk past your house. i am not really this sad. i think of happy things all the time, but happy things don't seem to make me happy anymore.

on telling the truth

nei, jeg vet ikke hva jeg holder på med, men de gangene jeg tror jeg har svaret må jeg si det høyt

ta på deg bindet foran øynene når du kysser meg, jeg vil ikke at du skal se meg naken når jeg føler meg ekkel

du vet så jævlig godt at jeg ikke klarer å lyve, jeg snakker for å forstå og fordi jeg mener taushet er galt

on smoking

Jeg likte ikke smaken av røyken i begynnelsen, men jeg ble vant til det og etter en stund ble den bare en del av ventepausene. De gangene jeg satt alene pustet jeg ut røyken og så den alltid forsvinne, det var jo vakkert å røyke - og så luktet det godt.

Jeg røyket alltid opp halve sigaretten i normal tempo, også fulgte jeg med på den og kunne ikke vente med å bli ferdig, så jeg røyka fort.
Kunne ikke vente med å bli ferdig - kaste den ned og tråkke på den, ta et skritt tilbake og gå videre. Men hver gang glemte jeg hvordan jeg alltid tenkte at det var meningsløst å røyke, og jeg kom aldri på det før jeg stod der med lighteren i den ene hånda igjen, tente på og trakk inn igjen.

bli i oslo?

dra til bergen?

flytte til berlin?

det finnes ingen oppskrift

kollektiv tissing

jeg har fortsatt til gode å løpe barføtt i snøen men

tissing. jeg elsker å bare sette meg ned med deg og tisse i halvmørket.

jeg bryr meg ikke om tissen din, jeg veit du ikke bryr deg om min.

urinstrålene som treffer gresset og spruter tiss tilbake på leggen din og jeg vet ikke hvem sin tissing jeg hører best, min eller hans.

"jeg må så jævlig på do"

"jeg også, holder på å tisse på meg"

"jeg veit! vi kan gå ned i hagen og pisse"

"du leste nettopp tankene mine"

"jeg skulle ønske jeg var forelska i en jente som deg"

"jeg skjønner hva du mener azz, jeg digger deg, men e'kke forelska i deg"
"la oss pisse nå, du kan sitte bak den busken der og jeg bruker bjørktreet der borte".

"ok"

fine ting

hår som lukter vinter; snø og røyk og kulde

ny musikk som er noen andres yndlingsmusikk

gamle tekster du finner igjen

minnene fra da du var 16 og hvordan du snek deg ut på juleball

der sinn des lebens

nå er jeg han som er 30 og fortsatt bor hos moren, hun som dropper ut av skolen, reiser rundt i europa og dør av en overdose og jeg er den som ser på menneskene som går ut av bussen og lurer på hvilke meningsløse liv de lever - 'jobber du som assistenten til tannlegen min? åja, hvorfor i helvete gjør du det? hva skjer om du slutter å komme til jobben din? ramler verden sammen da?'

kanskje det er fordi jeg ikke har vært forelska på to år, kanskje fordi det er så lenge siden jeg følte smerte i hjertet, kanskje fordi jeg ikke har hatt sommerfugler i magen siden ifjor sommer, kanskje fordi jeg ikke blir ordentlig sint lenger men bare later som fordi tanken på å føle noe er så deilig.

er dette normalt? de siste dagene har jeg gått rundt og prøvd å finne ut om dette bare er en fase jeg må komme meg over, eller om misantropologien har kommet for å bli. jeg er ikke redd for å leve, men visse dager er det ingen grunn til å leve.

jeg tror jeg trenger noe som kommer inn i livet mitt og får meg til å si: 'jeg var helt fortapt før du kom, men du ga meg en mening til å leve.'

hva sier du? kommer man seg ut av dette eller er jeg dømt?

Published with Blogger-droid v2.0.4

caress me gently

kiss me tenderly

look at me fiercely

embrace me warmly

- but please show me love at its worst

teach me how to be.

jeg tror jeg og vennene mine har den kuleste læreren i hele verden.

han sier mange fine, vakre og kule ting, og i dag sa han noe ekstra kult.

"jeg tror studietida var den perioden i livet mitt jeg nøt mest som et enkeltmenneske. ikke det at livet ikke er fint nå, men når man starter en familie så er livet fint på en annen måte".

"nei, det er altfor tidlig å bestemme seg for hva man skal jobbe som".

meg: "men føles det ikke feil å oppfordre oss til å leve livet, men ikke gjøre det selv?"
han: "som hva da?"
meg: "nei, sånne ting som reise. for du sier ikke rett ut at vi skal ut og reise, men du vil jo at vi skal lære om verden og de forskjellige tingene som finnes der ute, men hvorfor er du her og ikke der ute selv? er ikke det vanskelig? jeg er en person som får lyst til å gjøre akkurat det jeg har lyst til å gjøre, så jeg vet ikke om jeg hadde klart å bare snakke om det."

han: "å, sånn ja. jeg har nettopp begynt å lese den nye biografien til george harrison. (...) jeg får bare lyst til å dra, jeg får bare så lyst til å sitte og meditere langs ganges".

takk.

(denne sangen gir meg lyst til å danse og leve, takk george harrison, og takk lærer).

og kanskje jeg var full første gang han elsket med meg

jeg dytter opp dørene med armene mine og hvor enn jeg går snubler jeg nesten

- jeg leter etter noe og det er en av de gangene jeg vet hva jeg ser etter

det er fint å være sammen, men 'du og jeg' blir sjeldent 'oss'

budskap

jeg må tenke budskap.

budskapet mitt er å skrive på en måte som lar deg bli kjent med meg, samtidig som jeg ønsker at du skal kjenne deg igjen. og for å oppnå det, flerrer jeg opp huden min, drar ut alt og kaster innvollene og tarmene mine på et papir.

jeg har aldri kledd meg helt naken noen gang

carpe diem

jeg kjenner grepet du hadde rundt det ene brystet mitt lenge etter at du har tatt bort hånda - de små sirkelbevegelsene du gjorde og den aktsomme klypingen. den hemmelige kyssingen og slikkingen og strykingen.

jeg får ikke sove og ser ut av vinduet, tør ikke å se til siden. plutselig husker jeg hvordan man sover med et bryst som brenner - jeg lukker øynene og teller sauer og tilslutt klarer jeg å sove.

det å brenne for noe

men skal vi ønske å leve for sakene våre? eller burde vi ville dø for dem?

skinnhellighet

hvor mange ganger har du blitt såret av vennene dine? lag en liste.

er det noen som har såret deg flere enn en gang? skriv det ned.

hva har du gjort for å være en god venn? skriv ned.

er det ting du har blitt ødelagt av og lovet deg selv at du aldri skal gjøre det mot noen du er glad i, som du senere har funnet deg selv gjøre? fortell.

har du gjort andre dumme ting mot folk som er glade i deg? lag en liste.

holdt du gjerningen hemmelig? forklar.

var du redd for konsekvensene under og etter hendelsen? fortell.

forandret hendelsene noe? berett.

er alt dette din skyld? kunne du ha gjort ting bedre? fortell.
hvorfor holdt de det hemmelig? prøvde de å beskytte deg fra noe?

hva er den beste måten å få vite noe kjip på?

har du rett til å si til et annet menneske at du foretrekker at mennesket ikke oppfører seg på en måte som spesielt vil såre deg?

kan du kreve at mennesket respekterer deg?

kan vi gi hverandre løfter?

er det greit å såre hverandre?
er det greit å såre andre når du selv har blitt såra?

kronestykketeleskop

jeg er hun som oppdager deg gjennom hullet på kronestykket.

fortell meg din historie, så vil du få min forståelse.

jeg både hater og elsker det når du sier at du vet det er mange som har det verre enn deg. det er helt sant, i verdenskontekst er problemene dine ingenting, fint du anerkjenner det. det finnes folk som har det verre enn deg, du kan ikke forvente å bli plukket ut og båret opp av elendigheten.

men det betyr ikke at du ikke fortjener å bli sett. da vil du kanskje like å høre at det finnes noen mennesker som lever for sånne som deg. noen mennesker går langs strandkanten og kaster ut de sjøstjernene som har strandet på land.

(forresten, hva tror du sjøstjernene tenker på når de ligger der? hva tenker du på når du ligger der?)

jeg står langt borte, henter fram mitt kronestykke og ser meg rundt. jeg er den som holder teleskopet og du er den strandede sjøstjernen jeg finner. la du merke til at jeg løp bort til deg? jeg holder deg i mine skjelvende svake hender, lytter til dine hjerteslag og stryker deg litt før jeg kaster deg ut igjen.

du kan ikke gi opp nå. ikke bli altfor syk. ikke oppfør deg som et sykt lite barn som vil få alt det trenger ved å gråte høyt. du må ikke synes synd på deg selv.

for du skjønner, jeg kan finne deg gjennom hullet på kronestykket mitt og hjelpe deg. kjære sjøstjernen min, når jeg holder deg i min svake og skjøre hånd, skal du få lov til å hviske meg i øret hvordan du har endt der du har endt, og jeg vil gi deg forståelsen og respekten og det lille dyttet du trenger for å komme deg ut i vannet igjen.

reality check

og den sorte kaffen er aldri sort nok

men det oransje håret ditt står bra til de azurblå øynene dine

"jeg har aldri likt rødt hår før, men det kler deg. du er den første jeg har møtt som kler det," sier jeg.

og selv har jeg øyne med samme farge som sort kaffe, samme farge som den økologiske 80% kakaosjokoladen du kan få kjøpt nesten over alt nå - mørke mørke mørkebrun - ikke alle vil engang si at de er brune i det hele tatt, men man kan ikke ha sorte øyne. sort eksisterer ikke på kloden vår. mørke mørke mørkebrun.

jeg sier det som om det betyr noe i det hele tatt, som om jeg virkelig har tenkt på hårfargen hans. noen ganger tenker jeg på øynene hans, men jeg husker ikke sist gang jeg brukte tid på å tenke håret hans.
men det er det jeg sier til ham, jeg kommenterer hårfargen hans - kanskje fordi det gjør oss virkelige, kanskje fordi det å nevne hårfargen hans plasserer oss et sted i verden.

vi ligger på en enkeltseng som vi deler på noen ganger, det med skittent mørkelilla laken som har blitt vasket så mange ganger i en vaskemaskin at den er slitt og ekkel å ligge på.

jeg stryker håret hans, kjenner det myke håret mellom fingrene og unngår å se ham i øynene.

"vi må komme oss ut snart. og når vi først er ute, kan vi prøve å stoppe trafikken med håret ditt," sier jeg.

han smiler og legger seg ned igjen. jeg legger meg ved siden av han igjen og han brer den lyseblå dynen over hans og jeg tenker at blå står så bra til ham, øynene hans kler ham så bra.

det er liksom ikke meningen at vi skal smelte sammen. vi skal være kontraster. skal ikke være kameloener. det er viktig at vi står på hver vår side med hver våre farger. 

hjertet mitt er

rosa

gult

lilla

hvorfor oslo:

vi har mucho mas og mogador, i tillegg ligger det en fantastisk god indisk over burger king på egertorget, som heter jaipur

så har vi toppetasjen på grand

som er fin om sommeren

og den der veggisrestauranten

søren hva heter den..

den som lå på majorstua før

men som ligger i sentrum nå et sted

så har du frognerparken om sommeren, som vi glemmer om vinteren og birkelunden, og alle secondhandsjappene i markveien

ingenting er vakrere enn å gå på aker brygge på kvelden på sommeren

og se solnedgangen feks så har vi litteraturhuset og en haug av museer på bygdøy

dessuten kan vi drikke vin til halv fire om morgenen på litteraturhuset

og overalt hvor vi går er det alltid plass og tid til å ta bilder eller skrive brev eller lage scrapbooks

fine ting

det er

biblioteket jordbær rosa beatles slottsparken køben berlin ryanair euro hanekammer köpi dresden friedrichain tog tysk tusenfryd is kremost sukkerspinn brygga jenter biblioteket blomsterkjoler mirandajuly nullfestivaler spontantur lilla kjekkasen fra irland kjekkasene fra new orleans kassegitarer bob dylanstemme engangskamera psykiatri deichmanske sykle i regnet biblioteksbøker i sola schwarzbier weissbier bob marley tilfeldigheter grupperabatt is gul pannebånd beirut rosa sko høyt mellom taket

kunsten bandt oss sammen igjen

dårlige nyheter på en telefon som unnskyldning til fraværenhet

falafel mit nur spinach und haloumi käse, ich hasse gurken und salat - aber das weisst du, schlampe

my answer

in my next life, i hope i learn how to be more open towards love. i hope i will be able to cherish it, welcome it and let it in me.

i don't know when it happened, but i know what happened. somewhere on the way, i started to look for the wrong things, but unfortunately, you can't forget the things you once were so painfully taught to remember.
i need a second chance in a second life.

Published with Blogger-droid v2.0.4

jeg måtte ta et valg. vil jeg leve? jeg kan ikke fortsette sånn. jeg vet hva du ville ha valgt, og jeg vet fortsatt ikke hvorfor jeg må velge bort, for det er mange som er verre enn meg også - men de skal ikke leve livet mitt for meg, ikke sant, det er det handler om til syvende og sist.

jeg måtte ta et valg. det ble plutselig for mye åpenhet og altfor mange mennesker og jeg trengte en hemmelighet. og det gjør meg faktisk skikkelig godt å tenke at du ikke vil få vite det nå, eller når jeg en dag kommer meg over dette.

bare ikke oss to alene, ok?

jeg vil ikke bli voksen. jeg vil egentlig for alltid være i den alderen hvor jeg har regler å bryte, jeg vil at livet skal være en leirskole hvor du sniker deg inn på rommet mitt og skal sove i senga mi.

"det har tatt meg mange år å finne deg".

"det har tatt meg så mange mennesker, så mange nederlag og gjort meg så vondt å finne deg".

for du skjønner, det er ikke like fint når ingen forventer noen ting lenger. jeg vil ikke være alene. vi skal være del av noe stort. alt stort har regler. jeg vil ha små konsekvenser. jeg vil at de skal vite at vi er sammen, banke i veggen og be oss være stille bare for å erte oss - jeg vil gjemme meg for lærerne med deg.

jeg blir aldri for stor til å ta imot håndplukkede blomster. jeg må innse at jeg ikke er en romantiker, jeg tror ikke på evig kjærlighet og roser på bursdagen. bare plukk blomster til meg, ok? flett det inn i håret mitt. ha sex med meg inne på gutterommet ditt med 2-pac-plakatene fortsatt klistret til veggene. jeg driter i det om onkelen din drikker seg altfor drita under julemiddagene og dasker alle jentene i rommet på drita - jeg synes det er fint at du kjenner familien din. jeg synes de er morsomme.

jeg vil ikke være helt alene med deg. jeg blir så jævlig ødelagt av sånt. skjønner du eller? jeg trenger at ting skjer. noe rundt meg må være i bevegelse hele tida. jeg vil konstant kunne vifte på armene. så bare ikke la meg være alene, ok?

du tar på meg med tørre fingre og jeg tenker at du kan få oljeflekker på deg, jeg som er dekket av et sort lag, jeg er ikke tørr sånn som deg. jeg vil advare deg om at du vil passe på deg, men så tenker jeg på hvor enkelt det vil for deg å være å tørke bort de små sporene jeg setter igjen på deg uansett.

jeg sier så mye og jeg skulle ønske jeg var et av disse menneskene som snakket en gang i året og ble husket for det de sa, i stedet så drømmer jeg om en tulling jeg kan dele seng med som aldri vil være fin nok uansett, for egentlig, finnes han jeg har så lyst på der ute? jeg er så forvirra og jeg skal innrømme at jeg ikke kjenner denne verdenen lenger.

p_r_e_s_s

jeg satt på bussen og skrev for å holde meg fokusert på noe, hvis jeg så opp visste jeg at jeg ville spy og det er ekkelt å spy rødvin og jeg ville ikke lukte. og jeg skrev, jeg skrev nonsens og jeg tenkte at snart er jeg hjemme, jeg vil legge meg, jeg skriver for å ikke spy.

og når jeg skriver dette nå tenker jeg at jeg aldri vil få sagt nok. hva betyr disse ordene egentlig? ord skaper stemning, men finnes det virkelig noe som heter stemning? alt er jo så kompleks, hvordan kan vi klare å sette ord på ting som lykke når det bare skal et sekund før man går fra lykke til sinne? hva betyr dette her igjen? jeg skriver for å tenke, men jeg får ikke tenkt nok, ordene strekker ikke til, og jeg som alltid har tenkt at skriving er den mest omfattende formen for kunst

jeg innså at jeg har endt opp med å være den jenta foreldrene mine pleide å kritisere da jeg var yngre, den de tenkte at jeg aldri kom til å bli, for en god oppdragelse er grunnstenen for et godt liv, men herregud, alt jeg vil gjøre er å reise bort og ut og kanskje selge kroppen min for sex for å få penger til å leve.

benjamins historie

“Jeg tror du nettopp beviste kjæresten din at noen faktisk hadde lyst på deg,” sa jeg og slapp henne. Hun spytta meg i trynet, jeg tørket det av med den ene hånda imens jeg gikk ut av rommet. Tok den halvtomme vinflaska som fortsatt lå på bordet foran TV-en, gikk til gangen og åpnet opp ytterdøra.
“Og forresten så burde du teste deg for HIV,” ropte jeg. Hun braste ut i gråt, jeg tok med meg skoene, smelte igjen døra og gikk ned trappa.

bakgrunnsmusikk

bakgrunnsmusikken i hodet mitt fra jeg går fra utested til bussen, bussturen og hjem og helt til jeg klarer å sove:

igår

igår kveld ble jeg mint på hvem jeg var for 3 år sida og hvor ærlig jeg var da, hvor lite selvkritisisme jeg eide sånn egentlig, jeg visste ikke mitt eget beste og jeg var ikke allti meg selv, men jeg visste at jeg ikke var meg selv og faen om det ikke er det viktigiste - første skritt er ALLTID å akseptere virkeligheten.

frigjørelse

fyll meg med inspirasjon nok til å kunne skrive meg verden rundt, noe levende og bevegende, gripende, noe som får meg til å tenke at "faen, nå har jeg virkelig gitt en del av meg selv", for det skal komme "rett fra levra" - læreren din skal synes det er ekkelt og rart og spørre deg om du kanskje trenger noen å snakke med, bestevenninna di skal si "jeg visste ikke at det var sånn du hadde det," og du må jo bare fortsette å be til gud om at mamma aldri finner notatboka under puta di - og du selv, du selv skal føle at du blir frigjort, selv om det aldri vil være nok, det vil sjeldent være nok, men det er det er jo meningen at du aldri skal få nok av å utlevere deg selv

brev

bildekilde

hvis jeg virkelig setter meg ned for å skrive, så klarer jeg jo å skrive disse brevene jeg burde ha skrevet for lenge siden. spesielt til hun jeg virkelig er slem mot og ikke lenger snakker til, jeg vet at hun tenker på meg hver dag og føler seg bedratt, men jeg tror egentlig ikke at det bryr meg så mye som det burde ha gjort. jeg var kjempeglad i henne, men så bare dro jeg.

jeg har en stor oransj boks med brev jeg har svart på. også har jeg en litt mindre metallgrå boks med blomster på, en sånn boks som jeg mistenker at alle i paris har, en boks to av vennene mine kjøpte til meg i gave fra en av butikkene på løkka.

akkurat, ja. jeg har en liten boks med brev jeg ikke orker å svare på.

haustlauv

jeg sparker den store runde ballen av is og blir overrasket over hvor tung og har den er. jeg trodde det bare skulle være snø, og jeg går videre. jeg stopper opp i et sekund og ser framover, bussholdeplassen og en jente som går på bussen som har stoppet for henne, og jeg tenker på alle de gangene jeg har ventet på bussen i fint sommervær, hvor bussen aldri er forsinka og det ikke er så kjipt å vente uansett. og så kommer jeg på hvor lett høstløvet egentlig er i forholdet til denne hvite lysende snøen som framhever hundetiss så altfor godt og går opp den lange bakken hjem.

schadenfreude

det var et tidspunkt hvor jeg alltid så meg over skulderen for å se om du fulgte etter meg. var redd du var ute etter meg. og det var du jo. du ville ødelegge meg, du ville vinne over meg ved å påføre meg mer skade enn det jeg gjorde moy deg. jeg var så dum og jeg ødela alt. det er sånt jeg gjør. "du er gammel nok nå, gjør du sånt på pur faen?" var jeg dum? eller var jeg virkelig ond?

men jeg tenker ikke på deg lenger. du eksisterer ikke i mitt liv lenger. når jeg ser bilder av deg, blir jeg ikke lenger lei meg for at vi ikke snakker sammen.

jeg lurer på om du kanskje fortsatt ser etter meg når du kjører forbi skolen min. og det gjør du nok. jeg tenker nesten aldri på deg lenger, men når jeg kjører forbi bussholdeplassen du pleier å ta bussen fra, ber jeg alltid en stille bønn om at gud må bruke alle sine krefter på å ikke la oss møtes.

jeg håper du innser at jeg er god. så ikke se meg, ikke se etter meg.

men takk for at du lar meg være.