+1

jeg går og jeg går og jeg går og jeg går og ser opp på trærne, fordi jeg vet at de skal gjøre meg mindre ensom, så jeg går og jeg går og jeg går og ser innimellom opp på trærne.

"unnskyld for at jeg sa at jeg ville dø. det var veldig teit av meg.
veldig dumt at du tok meg seriøst," ønsker jeg å si til deg.

det jeg egentlig prøvde å si var vel noe sånt som:
plutselig våkner jeg opp og de mest hverdagslige tinga er vanskelige: jeg synes det er vanskelig å snu meg, jeg synes det er vanskelig å gå ned stigen fra senga di, jeg synes det er vanskelig å tenke på mat, jeg synes det er vanskelig å føre gaffel'n med maten til munnen og svelge svelge svelge, jeg synes det er vanskelig å drikke vann, gå på do når jeg må: tisse bæsje prompe - men jeg gjør alle disse tinga fordi jeg må (og ikke fordi jeg vil, men jeg vil jo leve), jeg vil jo ikke dø, men jeg føler meg ganske død og borte fordi plutselig ble alle de lette tinga sjukt vanskelige, alle de tinga som gjør at du lever ble vanskelige og jeg tror jeg sa noe så dumt som at jeg ønsket å dø fordi noen ganger føltes det som om jeg ikke eksisterte og jeg følte meg ganske likegla', men i virkeligheten var det vel egentlig sånn at jeg kjempet veldig hardt for å eksistere.

jeg tenker fortsatt noen ganger at jeg burde ligge i en sykehusseng og la proteinslanger fore meg, men det hadde vært så pinlig etter alt det arbeidet vi gjorde sammen. det er jo ikke forsent å gi opp tror jeg, men akkurat nå føles det ut som om kroppen min kan fortsette litt til å gjøre de riktige tinga for hodet nå som hodet ikke funker som det skal. 

i heard the old the old man say one by one we drop away

mars/april 2013:

da jeg dro til polen i en gruppe og fant ut at jeg ikke liker grupper.
så i bakken for å ikke møte blikkene, prøvde å ikke se på folka som ikke ville ha meg der, folk som ikke ville trodd meg helt om jeg hadde vist dem passet mitt.
så opp på et hus hvor halve huset var okkupert av anarkister og det andre fylt av alkoholikere med små kids som de ikke klarte å ta med til barnehagen sjæl.

da noen (fjortenåringer, datter av prostituert og et annet gatebarn) sang om tagging i warschau og sa at jentene er best, gutta vil aldri være like bra og fikk de grå grå grå stalinveggene til å være fargerike i det minste i noen timer.

da jeg pakket sekken og dro til leipzig og lagde vegansk sushi. da jeg var helt alene med meg selv og fikk bekrefta det jeg har tenkt: folk synes jeg er ok, folk synes jeg er kul å danse med, folk liker at jeg lager mat til dem, folk liker å prate med meg og jeg må bli flinkere til å smile.

da jeg dro til en infoshop og raidet dem for alle fanzinene de hadde og leste om greske anarkister.

da jeg plutselig tok toget til eisenach og satte meg ved en kjekk ire og begynte å prate om voldtekt. (hvis jeg noen gang møter deg igjen vil jeg si: unnskyld for at det eneste jeg fortalte deg om oslo er hvor mørkt og stygt det er der, men det er helt sant). hadde jeg kanskje gått av på samme togstasjon hadde vi sikkert ligget sammen, men jeg ville ikke, jeg turte ikke, jeg hadde ikke lyst.


mars/april 2013 - da jeg innså at kroppen min har sagt nei hver gang jeg har sagt ja og jeg begynte å savne deg igjen, deg som jeg en gang var bittelitt trygg på fordi du gikk med kjoler og hadde spinkle ben og så meg inn i øynene, lagde mat til meg, pratet med meg, - jeg skulle ønske jeg hadde sett deg inn i øynene, laget mat til deg og pratet meg deg jeg også før du gikk lei av at jeg var en ingenting, kropp og ben og mindreverdighetskomplekser - men nå er jeg eldre og større og folk liker meg faktisk og jeg liker meg sjæl gangske godt og jeg hadde turt å være ærlig nå, jeg hadde pekt på hvert eneste arr og fortalt deg hvordan jeg fikk dem, jeg hadde fortalt deg hvorfor jeg er så redd for pikk noen ganger, hvorfor jeg ikke kan bli klemt bakfra - sånne ting. du hadde sikkert blitt lei av meg på et eller annet tidspunkt, men det hadde nok ikke vært min skyld hvis jeg hadde fortalt deg hvorfor jeg egentlig aldri kom de gangene vi lå sammen. 

home

i bought a ticket and got on the train.

i looked out the window, put my head to the wall and felt the monotonous pounding of the train engine and let it sedately vibrate in my ear before i layed down and let it lullaby me into some kind of sleep - i was awake but my eyes were closed but i never properly shut down and i felt ok, i felt very ok sitting on the train.

and then i got there and i got off and i wondered why it didn't feel good to get off and now, now i've bought a lot of tickets and gotten on alot of trains but it still never feels right to get off the trains. 

i think about puking i think about puking i think about puking i think about puking i think about puking i think about puking

there are no trees in this town oh fuck there are no fucking trees in this town

and i think about puking i think about puking i think about puking and i think about puking