(beklager for at jeg bruker denne bloggen som en huskeliste, men jeg vet ikke hvor jeg har lagt almanakken min)

søndag:
ha rene klær til jobb
lage plakat til event

mandag:
møte med olga, mm-møte

onsdag:
møte monica
sitte barnevakt

torsdag:
filmkveld

fredag:

lørdag: jobbe på konserten

while in venice

huskeliste

bakverk på det jødiske bakeriet

da vinci-museum

finne ut av hva gabrielli standwirth-stedet er

finne italiensk bakverk som smaker godt





booke til støttekonsert (søndag)
 - skrive mail til venue
- finne 1-2 band som kan spille
- auksjon?? lotteri?? hvordan samle inn mest mulig cash?
-
skrive jobbsøknad (sommerjobb). (mandag)
skrive mail til ber. om nynazisme 101 for teenagers (mandag)
lese bøker
begynne å lage setlist til spillejobb (FINNE NY MUSIKK) (tirsdag)




skrive ferdig bok

Jeg vil du skal holde meg tilbake og dekke for øynene mine, bare i noen minutter - jeg er så sliten - jeg vil du skal lukke meg inne, bare litt, her, nå, til det går over, til det blir bedre, jeg trenger en pause.

toleransevindu

"jeg har skjønt at vi er fritt vilt," sa en venninne av meg.

august:
jeg skriver ferdig boka. har ingen tro på den lenger, men gjør den ferdig.
jeg har hatt 6 uker denne sommeren med barn, ansvar for barn, jobba med dem, passe på at de har det bra, ta de vanskelige samtalene, barn er så flinke til å ha det bra. noen ganger har jeg sett på dem og tenkt: "noen av dere kommer til å bli voldtatt. jeg håper det går greit med dere etter det. jeg håper dere har gode venner rundt dere som dere kan prate med. trygge voksne som setter seg ned med dere og støtter dere".

for en måned siden møtte jeg terapeuten min, jeg hadde sovet i 3 timer og var fyllesjuk eller fortsatt full, og hun sa to smarte ting.

"neste gang en mann gjør deg usikker... bare hold deg i bakgrunnen og vent til det går over".

"du må lære å være innenfor toleransevinduet ditt. du trenger ikke å bli overaktivert og underaktivert".

og vipps, det var det, ting har vært lettere etter det. jeg har blitt usikker, fascinert, tiltrukket av folk som gjør meg usikker, sånn som jeg alltid blir, og så har jeg bare holdt meg i bakgrunnen, til det går over, og ikke gått tilbake til dem, sånn som jeg pleier å gjøre, ikke stelt meg ved siden av dem og venta på mer dritt, venta på mer usikkerhet.

mitt neste mål, en ide, et ideal for fremtida, et mål jeg skal klare å oppnå:
neste gang det skjer noe kjipt, skal jeg ta meg en varm dusj og komme meg over det.

det holder nå. jeg er ferdig med å holde fast ved opplevelsene mine, nå er jeg ferdig ved å gjøre dem til mine - ferdig, ferdig, ferdig.

han svarer ikke på meldingen min

glem han glem han glem han glem han

GLEM HAN!!!

du, en løvetann

jeg tror det er flere likheter mellom meg og f.eks en løvetann. overflødig, men skapt med et potensiale. uansett hva, kommer jeg til å ønske å vokse til det ikke er mulig å vokse mer. det hender ofte at noen blåser vekk frøene mine, men så vokser jeg dem bare ut igjen. det er så ofte jeg blir tråkka på. jeg prøver å ikke være melankolsk idet jeg helbredes, men tenke at det er voksesmerter.  som regel er jeg lei meg når jeg har det vondt. jeg klarer ikke å være glad når jeg har det vondt. jeg hadde ikke trengt å bli tråkka på. hadde jeg bare fått lov til å være i fred, hadde jeg bare fortsatt å vokse oppover, fremover, større. men når jeg har vokst ut igjen, er det jo som regel med forbedringer. jeg har blitt sterkere. det er litt vanskeligere å skade meg nå. da hender det noen ganger at jeg syns det var fint å bli tråkka på, akkurat hardt nok til at jeg klarte å overleve.

skam: har mint meg på hvorfor det er så viktig at vi er aktivister, feminister - i'm all here for women's safety and økt livskvalitet uten overgrep, drittgutter og drittdrittdritt

jeg har vært utrolig stressa i det siste. folk har gjort ting som har fått meg til å føle meg verdiløs. det er viktig å innse at mine følelser ikke utgjør det fullstendige virkelighetsbildet.

noen ganger så har jeg lyst til at han skal ta kontakt. han sa han skulle gjøre det. han har ikke gjort det på en uke. her er de tingene jeg vil si:

"jeg har hatt det vondt i det siste. det kan hende at jeg oppfører meg rart. jeg har følt meg verdiløs".

"hvorfor har du ikke tatt kontakt før nå? har det noe med meg å gjøre, fikk du meg bare ikke til å passe inn mellom planene? er jeg ikke verdt tida di? er det andre som er verdt tida di mer enn meg? hvis ja, så tror jeg ikke at vi skal henge sammen. dette funker ikke så bra for meg".

"alt går bra, det er fint å se deg igjen".

alt dette føles like urimelig. jeg håper han ikke tar kontakt. begjæret går uansett over etterhvert.

idag fant jeg meg selv i å ønske å ha skrevet ned hva det var jeg tenkte, planla og så for meg da jeg slutta på universitet i 2013. da var jeg deprimert. jeg kan ikke tro at jeg ikke hadde en plan. jeg er så glad i planer. hva skulle jeg etter det? hva var det jeg så for meg da? alt det jeg har gjort de siste årene føles så tilfeldige nå. jeg skulle ønske at jeg var flinkere til å skrive en dagbok, en som er dårlig skrevet, med bare lister.

jeg kan skjønne at jeg var så langt nede vinteren 2013 at jeg ikke lagde en femårsplan. men hvorfor gjorde jeg det ikke et år senere når det gikk bedre?

jeg har lagd en nå. kommer jeg til å fullføre den? vil det funke for meg denne gangen? hva har de siste årene å si for meg? har de styrka meg, har de ødelagt meg? kan jeg fortsatt bli hun jeg ville bli da jeg var 12?

hun som leser boka mi sier at jeg har forandra meg. jeg reagerer annerledes på tilbakemeldinger. jeg vet akkurat hva hun snakker om. jeg klarte ikke å si det til henne tidligere idag, men forskjellen på den gangen og nå, var at den gangen hadde jeg så mye usagt. hver gang hun ga meg en kommentar, fikk jeg ikke utrykt takknemligheten over at hun tok seg tida til å gjøre dette, og samtidig si: "men jeg har en plan for dette, jeg er også enig i at den ikke er ferdig, men jeg vet AKKURAT hvordan jeg skal gjøre den ferdig, og det du sier passer ikke helt inn, men først må jeg bare bli FERDIG, så kan vi snakke".

men nå er jeg ferdig. boka er ferdig. og jeg er så jævlig ferdig sjæl.

jeg tissa ut en nyrestein på torsdag, og merka at livet er ganske smertefult. det var litt synd med den nyresteinen, for jeg hadde akkurat begynt å bli venn med den. den fikk meg til å ringe en venn da jeg måtte legges inn på sykehuset. tenk at jeg klarte å ringe en venn! alle sier at de er der for deg, til du ringer dem og de ikke har tid, eller de må finne ut av når de har tid, eller de ikke kan snakke med deg akkurat nå fordi de har andre ting å gjøre. jeg har tydeligvis så sjeldent et problem som får mine venner til å kaste fra seg alt de holder på med og komme og møte meg. følge meg til politiet. følge meg til advokaten. lage mat til meg. betale regningene mine. si til sjefen min at jeg ikke er frisk nok til å jobbe. rydde i kjøleskapet mitt. kutte opp brød og fryse det ned. minne meg på å legge yoghurten tilbake i kjøleskapet.

det er selvfølgelig helt greit at ingen kommer for å gjøre disse tingene for meg. det er forskjellen på å være et barn og voksen, men jeg var ikke flink til å be om disse tingene da jeg var et barn heller.

jeg er ganske ferdig. jeg vil ikke lenger ha tilbakemeldinger. jeg vil ikke ha noen svar. jeg gidder ikke å høre på svarene. jeg vil ikke høre at jeg er sterk. jeg ønsker ikke lenger lete etter anerkjennelse - at jeg er en sånn person det er verdt å være venn med, verdt å stille opp for. jeg er ganske ferdig. jeg kjenner meg ikke igjen i nå-et, jeg er ikke like full av følelser som jeg har pleid å være. det har sikkert noe med at hjernen min snart er ferdig utvikla. jeg er roligere. jeg ser fremtida.

de tingene som har gjort meg glad de siste ukene er:
- mengden av smykker familien min eier
- at jeg har en samling med frimerker fra DDR
- familien min er stor og gigantisk og de kommer ALLTID til å være glad i meg
- at søskenbarna mine har det bra, at meg og tremenningene mine og deres tremenninger innehar nok kunnskap, ferdigheter og erfaring til å kunne bygge vår egen fantastiske by - hvis vi vil
- at mamma er friskere
- at jeg skal studere noe som vil gjøre meg mer selvsikker og til den boss ass selvstendige bitchen jeg trenger å være
- at det lille mennesket jeg elsker som bor i detroit har det trygt og bra
- at jeg har fått meg en kul sommerjobb
- at jeg har fått besøkt O på sykehjemmet og kjøpt dagbladet til han
- at jeg mest sannsynlig, sammen med 3 andre jenter, gjør det vanskeligere for en overgriper til å forgripe seg på andre igjen

på en måte kjennes det ut som om dette var det jeg venta på. at det skulle komme enda en storm, men at jeg ikke lot meg rive av den. jeg har kutta så ufattelig mange bånd de siste ukene, jeg har kunnet smile til mennesker jeg ikke lenger respekterer, ikke lenger ser en fremtid med, uten å være bitter. uten å forvente noe fra dem. jeg innser at jeg har vært så vant til å forvente noe av menneskene rundt meg. solidaritet. at de skal stille opp. at de skal bry seg. men jeg trenger det ikke lenger. jeg tror jeg har det fint med denne nye oppnåelsen. dette er nemlig noe jeg har oppnådd. å bli roligere.

jeg skriver dette fordi jeg vil lese det om noen år. jeg håper det gir mening da.

nå er det bare å sprike med bena og vente

ikke dra på fest. du kommer til å bli voldtatt. de aller fleste av vennene dine kommer ikke til å skjønne noen ting, og de som skjønner det har du ikke lyst til å prate med.

steng deg inne. aldri snakk med noen igjen. skaff deg en jobb hvor du får mange arbeidsoppgaver, og hvor ingen spør deg hvordan du har det.

eller:

ta deg en varm dusj. kom deg over det. det har ikke alltid føltes sånn, det trenger ikke være sånn altfor lenge heller. det går over, for det må gå over. ikke si det til noen, for det kommer ingenting godt ut av å ha sagt det til noen. det er ikke farlig lenger. det har allerede gått over. skjerp deg. du bør kunne dette nå. denne runden har du allerede gått. ingen skylder deg noen ting. det er ingenting de kan eller skal gi deg. ta deg enda en varm dusj. kom deg over det. det har ikke alltid vært sånn, det trenger ikke være sånn her så mye lenger heller.

jeg hadde helt glemt
hvor HESLIG, STYGG OG JÆVLIG

jeg syns den byen her er. hvor jævlig jeg syns hele dette landet er. hvorfor flytta jeg tilbake? jeg venta i 19 år på å kunne stikke herfra, jeg trodde jeg bare kom tilbake for å tjene noen raske penger, men hvordan i all verden kunne jeg ende opp med å bli?

og viktigst av alt, er det noen som husker alle de gode grunnene for å dra? jeg har blitt skikkelig glad i en elv her, og jeg klarer ikke å dra fra henne nå. det tar tid å bygge opp et sånt forhold som det vi har. det er ikke noe jeg bare kan dra fra og finne et annet sted.

fins ingen fred

slik ser begynnelsen på en krig ut. jeg tror foreldrene mine var minst like uforberedte som det jeg er nå, men jeg kommer til å gjøre akkurat det samme som de gjorde. holde ut til det ikke går lenger.

det motsatte av krig er ikke... fred. eller, jeg vet ikke hvordan freden ser ut. jeg tror ikke på den freden som har vært i dette landet som fred, det har vært en slags ferie, en slags dvale, og den kommer ikke til å vare lenge.

jeg leste for noen på et sykehjem som snakket om krigen, hvordan de plutselig ble nødt til å gjemme seg på hellerud. hellerud? ja, nei, det så ikke ut sånn som det ser ut der nå, sa hun.

og vi glemmer det. at drabantbyene i denne byen egentlig var tvangsinnkvartering av fattige mennesker som bodde i ruiner og brakker i skogen etter krigen. groruddalen har ALDRI vært bra. det har aldri vært fred.

hold deg til det du holder på med, en full mann på en pub sa det til meg en dag når jeg snakket om hvor forvirra jeg var over verden, arbeidet mitt i kontekst av verdenssituasjonen. det er ikke et tilfredstillende svar, men deler av menneskets sjelelige og legemske død har vel alltid startet med å lure på hvorfor man lever.

lykke til.

 

noe hyggelig, til meg selv

det er ikke meninga at alt skal være så trist, sårt og kjipt av alt det jeg skriver.

jeg har det veldig mye hyggelig. mye av livet mitt er faktisk veldig fint. solidarisk. fylt av kjærlighet.

hver tirsdag møter jeg i i torggata som gir meg gratis kaffe. det er fint å se ida smile.

jeg stikker innom den puben i schweigaardsgt hver gang jeg går forbi, bare for å sjekke om e er der, for å kunne sitte og se på han og bare varme meg i tilstedeværelsen hans.

en gang i uka spiser jeg pizza med q. han er det mest normale mennesket jeg kjenner, har jeg skjønt, i hvert fall for meg. dette vennskapet hadde ikke funka hadde det ikke vært for de 3-4 gangene vi har kjefta på hverandre, sagt stygge ting til hverandre, og så kommet tilbake, hver gang - vi skal nok være venner for alltid. han skal kanskje begynne på skole. jeg har lyst til å holde hånda hans gjennom det, og jeg hadde gjort det hvis jeg fikk lov.

i neste uke kommer min aller beste venninne fra fosen tilbake til gamle oslo, hun som ikke orka oslo lenger. hun som sier: "rita, når det er zombieapocalypse må du finne meg, eller noen andre, for du kan ikke klatre - du skal ikke dø".

f kommer tilbake fra sirkusskole. z og jeg skal late som om vi er det gamle ekteparet vi egentlig er (bare for en dag. legeutdanninga dreper folk).

det er sol i oslo nå. snart kan jeg løpe langs elva uten å være redd for å skli. snart kan jeg brukke brennesle. i år skal jeg lage rylliktinktur. med vodka, helst med brandy, men det er ikke sterkt nok. og så lindøya, med blåveisen. jeg vet om et fint sted å sitte der.

skrive ferdig den derre boka. så på tide.

på tirsdag våknet jeg opp i senga, helt nummen - jeg måtte ta meg fri fra jobben i tre dager.

jeg ringer en venn og sier: "du må hjelpe meg. jeg kommer meg ikke opp av senga. livet føles som om serie av voldtekter man bare venter å bli mint på"

og idag, idag har ting roa seg litt ned, selv om jeg gråt igår - det er sikkert bare bra. det er sikkert sunt å gråte over disse tingene her.

uansett. neste uke skal være jævlig hyggelig. det skal bli bra.

om ordet "overgrep"

jeg lurer på hvem som kalte et overgrep for overgrep første gang.

er det noen som bruker det ordet, med stolthet, for at de står opp for seg selv? holder noen ansvarlige for det som skjedde?

"det som skjedde var et overgrep". svar meg, er det noen som klarer å si det om det som egentlig skjedde?

jeg kjenner nesten ingen jenter som ikke har opplevd et såkalt overgrep, men de kaller det jo aldri for det.

heller mer sånn:
"den gangen han maste og jeg ga opp"
"den gangen han gikk litt for langt, jeg prøvde å si fra, men det gikk greit, jeg veit jo hvem han er og jeg tror han skjønner at han gikk for langt".
"da jeg våkna opp og... ja, altså, han gikk jo altfor altfor langt"
"jeg våkna opp dagen etter og følte meg ekkel. han er jo 16 år eldre enn meg. jeg stakk av før han våkna. og så fortsatte han å sende meldinger i flere uker om vi skulle finne på noe, helt til han sikkert gikk lei av alle unnskyldningene mine".

så flinke vi er til å snakke rundt om disse tingene. det er så vanskelig å kalle det for et overgrep. hva betyr det egentlig? hvem fant på det ordet egentlig?

hver eneste gang jeg tar det ordet i bruk kjenner jeg distansen. det er som om jeg prøver å la rettsystemet eie noe som egentlig er i mitt eie. som en slags urettferdig eksamenskarakter, som jeg indignert klager på: "JEG SKAL IKKE HA EN TOER I POLITIKK"-typ. skjønner jo det. dette er ikke mitt å bære. men så bærer jeg det jo. og å bruke dette så veldig tekniske ordet, frarøvet all poesi, , "overgrep" - det er et desperat forsøk på å få overgrepet til å bære seg selv. jeg prøver å puste det ut, la det gå, for hver gang jeg sier dette ordet høyt tenker jeg at jeg slipper det løs, fra meg selv - men det kommer seg rett inn igjen, på innpust. jeg angrer hver gang jeg sier det, med engang. det var ikke det det var. det var noe annet. det var vondt. vanskelig. mest av alt komplisert.

litt kvalmende

den vakreste kjærlighetshistorien jeg har hørt fikk jeg fortalt av ei russisk venninne i en europeisk hovedstad hvor jeg en gang studerte. hun protesterte på at hun ikke er russisk, men jødisk, jeg skjønner fortsatt ikke de greiene der.

hun hadde bodd i litauen med kjæresten sin. hun hadde epilepsi, en svulst i hjernen og en del psykiske problemer. hun hadde blitt voldtatt av en fremmed mann som liten jente under en familieferie. jeg syns synd på henne. hun var ganske deppa. jeg skjønte hvorfor hun hadde det kjipt. noen ganger tenker jeg at livet mitt hadde vært lettere hvis jeg aldri hadde møtt henne, for jeg kjente meg så altfor godt igjen, og det må være påtått, for det var mye som ikke var likt.

hun var også bulemisk. hun fortalte meg at hun og kjæresten pleide å stikke på sjappa og velge ut ting som de skulle spy ut sammen. det virker så romantisk. det er min favoritthistorie. om dette paret som spyr sammen. står i det. sammen. over doskåla. det er så fryktelig fint. gjorde de det på tur? kan hende det blir litt lite plass over doen hvis man skal være to. så de på hverandre spy? eller holdt det å stå utenfor å høre på? fikk de prestasjonsangst hvis de følte det ikke hørtes voldsomt nok ut? dette er ting jeg gjerne skulle visst mer om.

det minner meg om noe en sveitsisk jente jeg en gang gikk ut med sa: "det er så mange mennesker på denne jorda, det er helt utenkelig at det ikke skal være en annen gal person der ute som matcher din egen galskap". det har vist seg å være helt sant. det har ikke vært noe galskap der ute jeg ikke har vært i stand til å takle. bortsett fra min egen. den kan være litt vanskelig å bære. jeg har lært en øvelse hvor man legger tanker i bokser, men jeg er så fryktelig utålmodig og slike øvelser funker ikke så godt på meg. beklageligvis. derfor skriver jeg. jeg sliter fort ut tastaturene på laptoppene mine, for jeg må jo skrive før jeg rekker å tenke over hva det er jeg prøver å si. for jeg er så utålmodig. det er meg da. jeg tror det bare er midlertidig.

jeg må snakke med en psykolog om dette med å objektifisere forså å analysere seg selv

altså, hadde jeg vært en karakter i en bok hadde jeg tenkt dette om meg selv:

"hun er jo tross alt litt modig. hun prøver jo. finne meninga i det meningsløse. lærer seg ting på trass. blir glad i trærne. på trass. det må da være verdt noe".

jeg kan ikke bli passet på lenger.

"det går bra nå," sier felix. "det er ferdig. han kommer ikke tilbake," sier han.
"hva mener du?"
"nei, vi vet hva som skjedde. jeg snakka med ly".
"det hadde du ingen rett til å gjøre."
"men det er over nå"
"det er det ikke du som bestemmer"
"men han kommer ikke igjen. du kan bli her, du er trygg her".

hvis noen hadde sagt det her til meg hadde jeg begynt å grine så mye, jeg hadde løpt ut og falt og slått meg, løpt helt til det ikke gikk an å løpe mer, til jeg hadde blitt sliten - så hadde jeg dratt hjem og latt som om det skulle gå bra likevel, at han ikke kommer tilbake, at det er hyggelig at mamma endelig skjønte greia, at hun liksom blir bedre eller noe sånt, jeg burde satt pris på felix eller noe sånt som hørte om det ekle og som tok grep, men egentlig - egentlig ville jeg bare vært bitter, vært irritert, hatt angst, blitt slem - jeg har ikke bedt om noe av dette, verken begynnelsen eller slutten.

mangler sammenheng

bestemt meg. for å bli. religiøs. 

det føles som et.
ansvarsfraskrivende. valg.
og skulle. se på dette, livet, som en test.
som om det. 
handler om meg.
hvordan klarer det det. de religiøse. å være så himla selvsentrerte. 

leser tove jansson. 
dette. gir ikke. mening. 

men. jeg leser om haien. i norske fjorder. den lever i 200 år.

litt. perspektiv. noe perspektiv.

det er vondt. å være til. 
det er vondt. bare vondt. å være menneske på denne jorda. jeg tror. fortsatt. på saraswati. jeg veit. at hun er der, jeg ser henne når jeg danser. jeg tror. på freya, jeg ser henne idet jeg nådeløst tar på meg et nytt klesplagg, som om jeg fortjener det hele, hele livet mitt er stjålet fra dummere mennesker, (ånds)dverger. jeg tror. på hufsa, jeg ser henne i skogen, i trærne, det gjør at jeg gråter. 

det er noen ganger jeg tenker at jeg er for svak for livet.
som om dette handler om meg. som om dette er mitt valg.

fint at dere sitter i stua mi og har det bra

jeg syns dere er noen jævla hensynsløse drittsekker.