Monday, March 14, 2016

om ordet "overgrep"

jeg lurer på hvem som kalte et overgrep for overgrep første gang.

er det noen som bruker det ordet, med stolthet, for at de står opp for seg selv? holder noen ansvarlige for det som skjedde?

"det som skjedde var et overgrep". svar meg, er det noen som klarer å si det om det som egentlig skjedde?

jeg kjenner nesten ingen jenter som ikke har opplevd et såkalt overgrep, men de kaller det jo aldri for det.

heller mer sånn:
"den gangen han maste og jeg ga opp"
"den gangen han gikk litt for langt, jeg prøvde å si fra, men det gikk greit, jeg veit jo hvem han er og jeg tror han skjønner at han gikk for langt".
"da jeg våkna opp og... ja, altså, han gikk jo altfor altfor langt"
"jeg våkna opp dagen etter og følte meg ekkel. han er jo 16 år eldre enn meg. jeg stakk av før han våkna. og så fortsatte han å sende meldinger i flere uker om vi skulle finne på noe, helt til han sikkert gikk lei av alle unnskyldningene mine".

så flinke vi er til å snakke rundt om disse tingene. det er så vanskelig å kalle det for et overgrep. hva betyr det egentlig? hvem fant på det ordet egentlig?

hver eneste gang jeg tar det ordet i bruk kjenner jeg distansen. det er som om jeg prøver å la rettsystemet eie noe som egentlig er i mitt eie. som en slags urettferdig eksamenskarakter, som jeg indignert klager på: "JEG SKAL IKKE HA EN TOER I POLITIKK"-typ. skjønner jo det. dette er ikke mitt å bære. men så bærer jeg det jo. og å bruke dette så veldig tekniske ordet, frarøvet all poesi, , "overgrep" - det er et desperat forsøk på å få overgrepet til å bære seg selv. jeg prøver å puste det ut, la det gå, for hver gang jeg sier dette ordet høyt tenker jeg at jeg slipper det løs, fra meg selv - men det kommer seg rett inn igjen, på innpust. jeg angrer hver gang jeg sier det, med engang. det var ikke det det var. det var noe annet. det var vondt. vanskelig. mest av alt komplisert.

1 comment: