Sunday, March 6, 2016

jeg kan ikke bli passet på lenger.

"det går bra nå," sier felix. "det er ferdig. han kommer ikke tilbake," sier han.
"hva mener du?"
"nei, vi vet hva som skjedde. jeg snakka med ly".
"det hadde du ingen rett til å gjøre."
"men det er over nå"
"det er det ikke du som bestemmer"
"men han kommer ikke igjen. du kan bli her, du er trygg her".

hvis noen hadde sagt det her til meg hadde jeg begynt å grine så mye, jeg hadde løpt ut og falt og slått meg, løpt helt til det ikke gikk an å løpe mer, til jeg hadde blitt sliten - så hadde jeg dratt hjem og latt som om det skulle gå bra likevel, at han ikke kommer tilbake, at det er hyggelig at mamma endelig skjønte greia, at hun liksom blir bedre eller noe sånt, jeg burde satt pris på felix eller noe sånt som hørte om det ekle og som tok grep, men egentlig - egentlig ville jeg bare vært bitter, vært irritert, hatt angst, blitt slem - jeg har ikke bedt om noe av dette, verken begynnelsen eller slutten.

No comments:

Post a Comment