hvorfor føles det riktige

så galt

og det gale

så riktig

frister å gå tilbake

og ikke være stor

eller sterk

heller være ingenting

vil sitte med bena i kors

for det er jo riktig

de andre tar feil

og jeg har rett

velge side

Hvorfor vil de ha meg til å velge side
Når jeg er den samme
Høyre eller venstre
Snudd eller vridd på

Når jeg er den samme
Hvor enn jeg er

Du snakker bare om deg selv, du

«Jeg tror folk forventer at sex skal være noe romantisk. Det er ikke det for meg,» sier jeg.
«Hva mener du?» spør han.
«Første gang, liksom. Gjorde det på pur faen. Følte meg ikke spesiellt lykkelig. Jeg kom ikke engang...» sier jeg.
«Så du har gjort det? Too much information på så kort tid!»
«Unnskyld. Det er bare det at jeg har blitt så vant til å være omringet av gode venner jeg ikke trenger å skjule en dritt for. Ja, jeg har gjort det. Det var ingenting spesiellt».
«Det er kanskje derfor det ikke var så romantisk? Fordi det ikke var en spesiell person?» spør han.
«Spiller det en rolle? Tingen er at jeg faktisk hadde sex med en ikke så veldig spesiell person fordi jeg rett og slett følte at sex ikke er så veldig romantisk,» sier jeg.
«Hvordan vet du det? Har du noen gang opplevd romantikk?»
«Romantikk som i å sitte og telle stjernene sammen med en fyr?»
«Eller ei jente».
«Nei, det har jeg aldri gjort. Hverken med en jente eller gutt. Jeg er ikke lesbisk, har jeg jo sagt».
«Haha,» ler han.
«Hva?»
«Ingenting».

«Ta et hint,» sier jeg.
«Hæ?»
«Jeg vil faktisk snakke om det. Det derre med sex,» sier jeg. «Eller... Synes du at det blir altfor ekkelt og vanskelig?»
«Det er ikke det. Kjenner vi hverandre godt nok?» Spør han.
«Jeg burde kanskje tenkt på det. Det er jo ikke bare det at skal fortelle, men det er det at du skal høre på det jeg har å fortelle, eller hva?»
«Ja. Det er ikke så mange som tenker på det».
«Presser jeg historien min på deg?» Spør jeg.
«Bare fortell».
«Jeg ble forsøkt voldtatt av onkelen min da jeg var yngre».
«Hæ?»
«Ingenting skjedde., da Men noe kunne ha skjedd. Komplisert... Alt jeg kan si er at sex ikke blir så jævelig romantisk etter noe sånt».
«Kan jeg si deg noe?»
«Du kan fortelle meg alt,» sier jeg.
«Vi har mer til felles enn bare musikksmak. Vi har mer til felles enn det du nå er klar over?» Sier han.
«Hva faen snakker du om?» Spør jeg.
«Jeg ble faktisk voldtatt da jeg var liten,» sier han.
«Herregud».
«Ble det for mye? Jeg beklager».
«Nei, herregud, det er ikke det. Det er bare det at det var sterk informasjon. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Nå vet jeg i hvert fall hvordan det er å være den som får høre brutale detaljer fra et annet menneskes liv,» sier jeg.
«Nå er jo ikke du bare et vanlig menneske. Vi er jo venner,» sier han.
«Så koselig å høre. Men jeg vil høre! Hvis du vil snakke om det altså».
«Er du sikker?»
«Ja, jeg er sikker på at jeg vil høre,» sier jeg.
«Jeg var liten. Mammas kjæreste. Ingen var hjemme, men jeg vet at hun visste det».
«Frøya? Moren din Frøya?»
«Frøya er tanta mi. Jeg bare bor der. Mamma er long gone».
«Sorry,» sier jeg.
«Du har ingenting å være lei deg for,» sier han.
«Jeg vil gi deg en klem,» sier jeg.
«Det går bra,» svarer han.
«Vil du ikke ha en klem?» Spør jeg.
«Nei,» sier han.
«Men hvorfor sa du det da? Jeg kan godt trenge en klem».
«Der gjør du det igjen!»
«Hva da?» Spør jeg.
«Bytter tema!»
«Hæ?»
«Har du lagt merke til at de fleste samtalene mellom oss handler om DEG?» sier han.
«Åh» ... «Jeg er så slem».
«Det er bare irriterende til tider».
«Jeg beklager,» sier jeg.
«Det er ingenting, bare sånn at du veit det, liksom,» sier han.
«Men så fortell. Jeg vil virkelig høre om det. Jeg vil det. Jeg er jo kjempeglad i deg!»
«Ro ned litt da!»
«Hæ? Bare fordi jeg sa jeg er glad i deg? Ikke ta alt så bokstavelig, da!»
«Så nå er du ikke glad i meg, eller hva?»
«Du er teit. Oi, der gjorde jeg det igjen, eller hva?»
«Nei, denne gangen handler samtalen om hvor teit jeg er».
«Jeg er vel ikke så slem?»
«Bare noen ganger».

«Men... Tenker du mye på det?»
«Hva da?»
«Voldtekten».
«Noen ganger. Tenker mer på hvordan mamma kunne la noe sånt skje. Hun hadde et ansvar».
«Ikke alle fortjener å ha barn».
«Du har rett».
«Hva gjorde du etter voldtekten? Husker du det fortsatt? Jeg håper jeg ikke gjør det verre for deg!»
«Neida. Du gjør ikke det. Jeg husker alt».
«Vil du fortelle?»
«Det var dagen etter bursdagen min. Han hadde fortsatt ikke gitt meg gave, så han kom med den dagen etter. Han ville at jeg skulle åpne den opp foran ham. Det var klær. Så ville han at jeg skulle skifte foran ham. Jeg sa det kunne vente, at vi kunne vente til mamma var...»
«Hvor gammel var du?»
«Seks».
«For en sårbar alder. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Unnskyld for at jeg avbrøt!»
«Jeg sa jeg ville vente til mamma var hjemme. Så sa han nei, først sa han det på en lekende måte. Smilte litt. Jeg lekte også, smilte tilbake, men jeg sa jeg ikke ville prøve klærne ennå. Men så begynte han å rope. ''NÅ!'' husker jeg at han ropte. Jeg ble redd, og jeg tror han så det. Så begynte han å kile meg. Og jeg er veldig kilen... Han spurte om jeg syntes det var deilig å bli kilt. Han sa også at han visste om ting som var enda deiligere. Jeg spurte ham om hva som var så deilig».
«Fail!»
«Morsomt eller?»
«Sorry,» sier jeg.
«Faen, du er så idiot,» sier han.
«Ikke gå! Jeg mente det ikke! Jeg beklager, jeg mener det!»
«Jeg gidder ikke å snakke om det,» sier han.
«Er det min skyld?»
«Du er bare respektløs,» sier han.
«Ikke vær sånn, jeg mente det ikke!»
«Samma det. Jeg må stikke nå,» sier han.
«Jeg ringer deg senere,» sier jeg.

Kan du høre meg tenke?

"Jeg vil gjøre deg glad, trist, varm og kald på samme tid," sier jeg.
"Hvorfor det?" Spør han.
"Da har jeg klart å gjøre noe som gjør at jeg vet at jeg betyr noe," sier jeg.
"Hvorfor må du gjøre meg trist og kald?" Spør han.
"Jeg betyr så mye for deg at jeg har såret deg," svarer jeg.
"Men hvorfor vil du bety så mye for meg at du kan såre meg?" Spør han.
"Fordi du klarer å gjøre meg glad, trist, varm og kald på samme tid," sier jeg.
"Men jeg vil ikke bety så mye for deg," svarer han.
"Men jeg kan jo ikke noe for det," sier jeg.
"Ikke jeg heller," svarer han.

"Men en dag skal jeg bety så mye for deg," sier jeg.
"Men jeg vet ikke om jeg vil," sier han.
"Hvorfor ikke," spør jeg. "Sånne ting skjer bare. Sånn som det skjedde med meg".
"Ja," sier han.
"Men hvorfor vil du ikke at jeg skal bety så mye for deg?" Spør jeg.
"Jeg vet ikke," sier han. "Du gjør meg forvirra"
"Bra," sier jeg.
"Hvorfor er det så bra at jeg er forvirra?" Spør han.
"Jeg har klart å gjøre deg forvirra," svarer jeg.