Sunday, July 9, 2017

dag 9

det verste er at du ikke føles ekte lenger. at jeg ikke forstår om du var ekte. dette kommer av at alt gikk for fort, for fint de siste ukene, jeg bestemte meg for en gangs skyld å ikke tenke, bare være, nyte, i stedet for å tenke, tenke over hva jeg følte, og nå som du er borte og jeg har all verdens tid til å tenke, tenker jeg på hvem du er, om du er ekte, om du er virkelig, om du var virkelig, om du skal være virkelig igjen. Dette går forbi mitt behov for bekreftelse, dette handler om noe annet, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke om det er nødvendig at jeg finner ut av det, men dette er det jeg føler og det er ikke OK, og det er ikke greit å måtte vente 17 dager til, 17 flere dager på å glemme deg, 17 flere dager på å finne ut av at du ikke egentlig eksisterer, ikke har eksistert, skal eksistere igjen noensinne. 

dag 8


Han reiser bort i fire uker, etter å ha gjort meg forelska, etter å ha gjort meg lykkelig i sitt selskap, og det hele føles ut som en straff eller en vits. Uten at hele verden skal, eller må, eller bør handle om meg, forstår jeg ikke hva han så for seg da han dro, eller ved å la meg ha det bra alle de gangene han bare åpnet opp døra og lot meg komme inn, slippe til, skitne til en dyr sofa han er glad i, de gangene han lagde mat til oss og ventet til jeg hadde spist ferdig, for jeg er den som spiser sakte, selv om jeg ville spise fort, for hans del, for vår del, fordi det å spise tok vekk tid fra oss, hvor vi heller kunne sitte og se på hverandre.

Dagen før han dro ble jeg lei meg, skikkelig lei meg for at han skulle dra, men han sa han ikke var borte ennå, og jeg følte at jeg ikke fikk lov til å være lei meg, og jeg visste at dette ville skje, at jeg ville bli ensom, alene, forlatt, selv om han ville sagt at han ikke har forlatt meg, men fy faen, er du klar over hvilket liv jeg har levd og hvor til helvete alt har gått, det føles ut som en practical joke å være forelska i deg, at du er forelska i meg, jeg mener herregud, er du klar over at det aller meste i livet mitt har gått sykt dårlig, så ofte, og det var liksom det jeg hadde forventet, at resten av livet skulle bli et mayhem eller helt texas, en katastrofe, og så kom du inn i livet mitt og gjorde meg glad, og så sinnsykt rolig, og så har du tatt det vekk, tatt deg vekk på en fuckings seilbåt og hva faen var det du forventa, annet enn at jeg skulle begynne å hate deg for å ha gjort livet mitt til en fuckings vits – en sånn jente som sitter i oslo venter på en fyr, igjen.

Sunday, July 2, 2017

dag 2

jeg våkner opp og kjenner armene dine rundt meg. men du er ikke her. så kommer jeg på at du ligger og sover i en seilbåt. jeg er helt sikker på at du kan høre fuglekvitter og bølgeskvulp fra der du ligger, du har det helt sikkert veldig bra akkurat nå, jeg håper i hvert fall det, at vugginga kjennes som en god klem, at den minner deg om å være i mine armer.