Sunday, July 9, 2017

dag 8


Han reiser bort i fire uker, etter å ha gjort meg forelska, etter å ha gjort meg lykkelig i sitt selskap, og det hele føles ut som en straff eller en vits. Uten at hele verden skal, eller må, eller bør handle om meg, forstår jeg ikke hva han så for seg da han dro, eller ved å la meg ha det bra alle de gangene han bare åpnet opp døra og lot meg komme inn, slippe til, skitne til en dyr sofa han er glad i, de gangene han lagde mat til oss og ventet til jeg hadde spist ferdig, for jeg er den som spiser sakte, selv om jeg ville spise fort, for hans del, for vår del, fordi det å spise tok vekk tid fra oss, hvor vi heller kunne sitte og se på hverandre.

Dagen før han dro ble jeg lei meg, skikkelig lei meg for at han skulle dra, men han sa han ikke var borte ennå, og jeg følte at jeg ikke fikk lov til å være lei meg, og jeg visste at dette ville skje, at jeg ville bli ensom, alene, forlatt, selv om han ville sagt at han ikke har forlatt meg, men fy faen, er du klar over hvilket liv jeg har levd og hvor til helvete alt har gått, det føles ut som en practical joke å være forelska i deg, at du er forelska i meg, jeg mener herregud, er du klar over at det aller meste i livet mitt har gått sykt dårlig, så ofte, og det var liksom det jeg hadde forventet, at resten av livet skulle bli et mayhem eller helt texas, en katastrofe, og så kom du inn i livet mitt og gjorde meg glad, og så sinnsykt rolig, og så har du tatt det vekk, tatt deg vekk på en fuckings seilbåt og hva faen var det du forventa, annet enn at jeg skulle begynne å hate deg for å ha gjort livet mitt til en fuckings vits – en sånn jente som sitter i oslo venter på en fyr, igjen.

No comments:

Post a Comment