sorry.

og så satt vi der og lo og alt var så fint. for seks måneder sida hadde jeg satt munnen min nær øret hans og sagt "så fint har vi ikke hatt det siden oktober ifjor," selv om jeg vet at han hadde hatet å høre det hadde jeg sagt det bare fordi jeg ville hatt et behov for å si det, men i går hadde jeg ikke det. igår satt jeg der og lo med ham og sa ikke alle de tingene jeg har ønsket å si til ham så utrolig lenge.

"det har vært så mange ganger jeg har tenkt at jeg ønsker å aldri se deg igjen, men så har jeg ikke sagt det for jeg tror ikke du har skjønt hvor mye du ødela meg"


"jeg vet ikke hvem av oss som er dummest, du som vet det aldri blir bra nok og fortsetter å være med meg, eller jeg som lar oss holde på sånn når jeg skjelver hver gang jeg kommer hjem og tenker over det vil har gjort"


"jeg skulle ønske du visste hvor ekkel du har fått meg til å føle"

men jeg sier ikke de tingene til ham, disse perfekt konstruerte setningene, jeg bare ler og tenker at jeg ikke har et behov for at han skal forstå lenger. han vil aldri få vite at jeg holdt jeg meg unna ham i flere uker. bare for å få en pause, bare for å ikke lenger være sint og føle meg hjelpeløs. at jeg ikke lenger ville være sammen rundt alle de andre menneskene som ikke forstår eller bryr seg nok til å forstå.
han vil aldri få vite alle de tingene jeg gjorde med ham i tankene. og for seks måneder sida hadde jeg sagt noe, jeg hadde sagt noe for å prøve å få ham til å forstå, og det veit han - og det var kanskje det han ikke likte. at jeg snakket hele tida, at jeg sa så mye hele tida. men jeg har slutta med det nå, jeg har ikke gitt det opp for ham, men jeg innså plutselig at snakkinga var noe jeg gjorde for alle andre enn meg uansett og jeg kom fram til at jeg ikke trenger å fortelle noen alt det jeg tenker, spesielt ikke de som såret meg.

så i går merket jeg at vi hadde det fint igjen, kjempefint, og det hadde vært så synd og ødelegge det en gang til når forholdet vårt bare har vært en serie med gjentakelser de siste åtte månedene - et mønster, og jeg vet at om jeg hadde blitt med deg hjem så hadde vi ødelagt det igjen, jeg er helt sikker på at du hadde sagt noe dumt jeg hadde tatt meg nær av og du hadde sagt at jeg maser, og så hadde du vært irritert på meg de tre neste ukene. og nå er snart alt ferdig og da hadde tatt lang tid før vi hadde snakket sammen igjen, kanskje til og med aldri, så jeg er veldig glad for at vi hadde det fint i går.

selv om du aldri vil skjønne hvorfor jeg er som jeg er og gjør ting som ikke helt gir mening for deg, så er det mest fordi jeg har mye heller lyst til å ha en ordentlig samtale med deg enn å ha sex en kveld og føle meg ekkel resten av halvåret.

og jeg har aldri avvist noen før, men neste gang, selv om det er jeg som legger hånda mi på låret ditt før du stryker meg på ryggen neste gang, så håper jeg du ikke vil ha sex med meg for jeg blir nødt til å si nei og jeg finnes ikke avvisende.