berlin III: i came through tonight, just like you

berlin.
b-e-r-l-i-n.

b
e
r
l
i
n

noen ganger må jeg bare tenke ordet, jeg må bare spalte ordet ned til bokstaver i tankene mine og si det høyt til meg selv. smake på hver bokstav som former ordet.
b er røft. e er langt og fint. r er markant. l setter tunga i lås bak den nederste rekka av tenner. i får meg til å smile på slutten. n får meg til å stoppe med alt jeg holder på med og sperre opp øynene.

berlin. fra oslo til berlin.
(uten en returbillett)

jeg tenker på de forskjellige t-banelinjene. fargene på de forskjellige linjene. den t-banestasjonen som var så tom, men så lys.
den kvelden vi mista banen, og ventet en halvtime på neste. da jeg tisset på gulvet og ikke syntes synd på han som måtte vaske opp etter meg.

fra friedrichshain til pankow skal jeg ta t-banen hver dag. jeg skal gå til fischladen og drikke øl for under ti kroner. jeg skal lære meg å lage mat. lage pappmasjéfugler jeg skal henge opp i taket. jeg skal skrive postkort jeg ikke orker å sende.
jeg må gjøre noen valg, vil jeg tenke. jeg vil prate med henne, men det holder å skrive et brev jeg aldri kommer til å sende, vil jeg si til meg selv.

og noen dager vil jeg føle meg så alene. da kommer jeg til å gå en lang tur og røyke en halv pakke med pueblo. finne meg en benk og prøve å grine. men så vil jeg huske hvordan jeg ikke klarer å grine når jeg røyker, hvordan det er å faktisk holde noe mellom fingrene, trekke inn og puste ut. går ikke an å tørke tårer imens du røyker.

noen dager vil jeg føle meg så alene at jeg kommer til å stå på trikkesporet og tenke på hvordan kroppen min kan bli kuttet i to hvis jeg står der lenge nok. men så vil jeg komme på at det er ingenting jeg vil mindre enn å male byen med rødmaling på veggene - ikke her i gamle øst-berlin, her skal alt være grått, vil jeg tenke.

jeg vil ta to skritt fram og gå videre, jeg vil ikke vente på trikken som snart kommer. enten går jeg tilbake, eller så går jeg lenger opp og ringer på hos noen. legger meg i senga deres og forteller om den gangen alt gikk til helvete, den dagen som fortsatt flere måneder senere etter at det skjedde holder meg tilbake.

noen dager vil jeg være så ensom. jeg vil være så ensom at jeg ønsker å kaste meg selv ut i kanalen for å kunne føle den bitende kulda i ansiktet i noen sekunder, men jeg vil aldri i verden ønske meg tilbake til dette stedet uansett hvor ensom jeg er.

jeg vil huske alle de gangene jeg satt på bussen hjem igjen og tenkte 'nå må jeg virkelig bort herfra,' så uansett hvor ensom jeg er der vil jeg aldri ønske å komme tilbake til dette stedet fordi det vil være det beste for meg.