berlin II

jeg sitter på et kjøkken i berlin.
over meg henger det en stol hun ene i dette kollektivet har hengt opp. da jeg først kom hit trodde jeg det var dekorasjon, at noen hadde malt trestolen blå, hamret inn en spiker og hengt stolen opp.
men jeg ble fortalt at de bare hadde den der fordi kjøkkenet var så lite og de egentlig bare var fire mesteparten av tida, og at stolen tok for mye plass. vi tar den ned når vi får besøk, sier hun.

jeg satt ved vinduet og så ut. bakgården var tom. det var ingen barn der, men det var ikke så rart, klokka var 2 og barna var sikkert på skolen og i barnehagen.
eller så var det kanskje ingen barn som bodde der, det var ikke et sånt borettslag med mange familier.

jeg ruller meg en sigarett og prøver å løfte opp det tunge betongaskebegeret eksen hennes lagde til henne. "det ene askebegeret som aldri blir borte," sier hun. jeg smiler. og så spør hun meg hvordan det går og jeg forteller henne om han som gjorde meg ekkel, jeg forteller henne om alle de jeg ikke lenger klarer å se i øynene. jeg hadde det også sånn, sier hun, men det ordner seg. det ordner seg alltid, sier hun.

jeg sier at jeg har hatt det kjipt i det siste, ingenting alvorlig har skjedd, men jeg har ikke vært meg selv i det siste, sier jeg. men så kom jeg hit.
jeg forteller henne at alle de vonde følelsene ble borte på med en gang jeg kom hit.

men så kommer jeg på hvorfor jeg egentlig har vært redd. jeg har hatt eksistensiell angst, sier jeg. men jeg synes ikke det begrepet yter frustrasjonen rettferdighet.
jeg skal dø en dag, sier jeg, det gjør meg redd å tenke på å ikke få gjort de tingene jeg vil før jeg dør, men jeg blir også redd av å tenke på hvor meningsløst hele livet er.
.
men dag for dag. hvis jeg bor her, sier jeg til henne, da vil jeg klare å leve en dag om gangen. hvis jeg bor her, sier jeg, er det ikke like farlig å dø. jeg blir overrasket over min egen evne til å innrømme at jeg har det bedre nå enn jeg har hatt det i det siste. vanligvis ville jeg følt meg ynkeliggjort når jeg forteller henne alt dette, jeg er redd hun vil dømme meg og tenke at jeg er en av de som ikke klarer å skape sin egen lykke.

hun smiler. hun smiler og ber meg flytte hit, sier at jeg ikke skal tenke på det lenger. jeg skulle ønske du bare flyttet inn hit nå med en gang, sier hun og jeg tror nesten ikke på det hun sier. men da ser jeg ned i betongaskebegeret og jeg ser bevisene, alle de sneipene med nikotingule filtere. og ingefærteen jeg lagde til oss fordi halsene våre var tørre og vonde. først ønsker jeg å si til henne at jeg ikke tror på henne, jeg vil legge hodet på bordet og gråte og si at ingen har noen gang vist meg at de ønsker å ha meg et sted like mye som hun har gjort og at jeg nesten ikke tror på henne. men så svelger jeg en slurk av te-en og tenker at sneipene er bevis på hvor mye vi har fortalt hverandre, hvor mye hun liker å høre på meg like mye som jeg liker å høre på henne, og jeg tenker at tror på henne. jeg sier til meg selv at det ikke finnes en eneste grunn til å ikke tro på det hun sier.

jeg må flytte hit, sier jeg til henne. du har rett, jeg kan ikke lenger bare vurdere det. til høsten flytter jeg hit, sier jeg.
og leve dag for dag, sier jeg.
leve en dag om gangen, sier hun, det er det denne byen handler om.