“Jeg har brukt de fire siste årene på å finne ut at det er vanskelig å forklare, men det er det vanlige. Annengenerasjonsinnvandrer som lever i et hjem hvor to forskjellige verdener blir blandet sammen," sa jeg og ble flau, jeg likte ikke å betegne meg selv på den måten, jeg følte meg ikke som en innvandrer og jeg burde ikke bruke det ordet om meg heller. Han kilte håndflaten min med lukkede øyne og jeg tenkte jeg måtte si noe bedre enn å forklare det sånn, "stereotypisk innvandrerhjem".
"Det bryr meg ikke så veldig lenger, jeg har funnet en måte jeg kan gjøre de tingene jeg liker å gjøre, jeg klarer liksom å oppnå tilstrekkelig med lykke. De tingene jeg ikke får gjøre definerer ikke identiteten min, eller, jeg vet jo egentlig ikke hva identiteten min er i det hele tatt, men uansett, jeg føler på en måte at alle tingene i livet mitt balanserer hverandre på et eller annet vis - jeg klarer jo å leve med meg selv,” sa jeg.
Han hadde fortsatt øynene lukket, men han klemte hånda mi. Egentlig var han bare trøtt, altfor trøtt til å høre på og altfor trøtt til å svare. Jeg ventet til jeg følte det var greit å trekke bort hånda – og så dro jeg dynen over ansiktet og lukket øynene jeg også.
No comments:
Post a Comment