fra noe større jeg sitter og skriver på - lyden av nostalgi

12 år senere lå vi i samme seng. Langt borte fra lavblokkene i indre Oslo, langt borte fra lekeplasser omringet av sand og langt borte fra foreldre som ropte oss inn om ettermiddagene.

Vi lå i samme seng nesten hver kveld, selv om vi hadde hver vår seng. De fleste dagene gikk vi til sengs samtidig, og da la hun seg sammen med meg som om det var en selvfølge - det mest naturlige i hele verden. Andre dager la hun seg i sin egen seng, slo av lyset og vi virket plutselig som to fremmede som bare bodde i samme hus.

Uansett om vi lå i samme seng eller ikke sa hun som regel ikke et eneste ord til meg. Hun tok på meg over trusa, selv om hun visste hun ikke burde gjøre det. Gjorde meg våt, fikk meg til å svette. Så tok jeg litt på henne, før hun tok vekk hånda mi, som om jeg var den som trengte meg på. Jeg var uvelkommen, hun gjorde det hun ville med meg i mørket. Jeg hadde øynene åpne hver eneste gang, altfor redd for at hun skulle bli borte det ene sekundet jeg lukket øynene.

I mørket var jeg hennes.

Ingen av oss lagde en eneste lyd. Jeg tror ikke jeg noen gang hørte henne stønne. Hun gjorde meg usikker, redd, skuffet, sånn som hun tok på meg og jeg aldri fikk ta på henne. Den måten hun la seg ned i min seng når hun ville og alltid var den som kunne reise seg og gå hvis hun ønsket det.

Hvordan fikk jeg henne til å føle seg? Hun kan ikke ha vært redd for å miste meg, jeg ville aldri gått fra henne – hun hadde meg hele tida. Jeg visste aldri hvor jeg skulle, jeg bare lot henne føre - og alle ganger hun lot meg følge etter henne, gikk jeg etter henne.