da du møtte henne den dagen visste du at hun ikke var seg selv, men hun sa det gikk bra og du valgte å late som om du trodde på det, selv om du visste at hun ikke hadde det greit - "hvorfor kan hun ikke bare gjøre det enklere ved å si det rett ut?"

samme kveld går hun ut av rommet flere ganger og du sitter igjen alene sammen med andre og dere fortsetter å le, og du lurer på hva som er galt det sekundet hun reiser seg for å gå, men du glemmer henne sekundet etter - du vet du burde følge etter fordi du vet det er nå hun trenger deg, men du vet du ikke kan løse problemene hennes og i kveld kan ikke være den kvelden du prøver på det uansett