du kan ikke alltid være en del av din egen fugleflokk og du trenger å vite hvordan du skal fly alene

noen ganger lurer jeg på om jeg er et menneske som ikke ønsker å være lykkelig. trenger jeg oppmerksomhet? er det det at jeg trenger at folk tar hensyn og passer på meg, selv om jeg vet at det å passe på meg er en oppgave bare jeg har.

men så ser jeg det. det var bare noen øyeblikk jeg følte meg som verdens mest ensomme person blant mennesker som så ut til å være så lykkelige sammen. og lykken smittet ikke over, det var en slags skuffelse, en slags trang til å bli verdsatt høyest. selv om det ikke var et annet sted på planeten enn akkurat der jeg ville være, følte jeg meg så alene blant alle de jeg likte å være med. jeg trengte tid til å tenke, jeg ville ikke drikke og snakke for mye, drite meg ut, se folk gjøre ting jeg ikke ville de skulle gjøre, ting jeg faen ikke kunne gjøre noe med; ville ikke lage en scene, ville ikke grine og ville faen ikke at folk skulle komme etter meg og spørre om det går bra.

det tar bare noen minutter før den følelsen blir borte og imens du har følt deg alene er det ingen som har sett deg. jeg låser meg inn på do og har hodet i fanget og puster tungt. sovner nesten. vekker meg selv, ser meg i speilet og klør meg i øya.

det tar baller å gå ut av badet når du har angst for hva som venter deg der oppe, eller den som kanskje ikke venter på deg der oppe, det krever mot å gå opp når du heller bare kan låse deg inne. også går jeg, også blir jeg jo tatt imot, og de spør om jeg har vært nede og spydd og jeg sier nei og de ler og noen gir meg en klem og akkurat da er jeg ikke i humør, men personen er i sin egen verden og driter egentlig i om jeg gjengjelder klemmen eller ikke.

det gjør vondt, men selv din bestevenninne kan ikke se deg hele tida. det sekundet jeg reiser meg og går og hun blir igjen fordi du ikke spurte om hun kunne bli med ut, da har du tatt valget som gjør at du vil være litt alene, og hadde du ønsket noe annet kunnet du tvunget deg selv til å spørre henne om hun kunne ha blitt med deg ut for å ta en røyk alene - bare dere to - selv om du er sikker på at hun kommer til å si "kan vi ikke bare sitte her litt til, for det er så kaldt ute". du vet så himla godt at hun sier det fordi hun har det fett med de rundt seg og faen, du trenger tid til å tenke og du trenger å vite at hun er der - men faen, hun kan være der for deg om 2 minutter, men ikke NÅ, og det finnes ingen mulighet for at du kan sitte der sammen med de andre i to minutter til. du vet alt dette fordi du ville gjort det samme med henne, du ville spurt om dere ikke kunne ha ventet i to minutter til fordi du var lykkelig og det var en sånn situasjon hvor hennes ensomhet ikke smittet over på deg.

men så ser jeg det. at ganske mange andre også har det sånn. noen sitter alene og ser ut i lufta imens de halvsover med et teppe rundt seg og når jeg spør om det går bra sier det at det går kjempebra, men jeg vet at de føler seg alene - selv om de var lykkelige for et minutt sida, selv om de skal være lykkelige etter at de har bestemt seg for å ikke sitte sånn lenger. andre låser seg inne på do for å spy og blir der i ti minutter, noen i en halvtime - de blir der helt til noen finner dem. de går dit for å tenke, for å tenke på helt andre ting enn det jeg trengte å tenke på, men de trengte å tenke de også.

"fucket vi hverandre opp eller var vi sånn før vi ble kjent med hverandre?"

tror man føler seg alene fordi man blir skuffa. fordi man ikke kjenner den gleden man trodde man skulle føle.