Jeg fortalte ham hvor redd jeg var for at livet skulle gå videre, at den fine balansen jeg har i livet mitt en dag skulle slutte å opphøre. Han tok tak i hånda mi og smilte og sa at alt skal gå fint, at jeg skulle slutte å tenke på det. “Det er det som er problemet. Det går helt fantastisk nå, men om noen uker har vi sikkert ingenting å snakke om,” sa jeg.
(huskerduhuskerduhuskerdu at du en gang sa“mennesker prøver å se mønster der det ikke finnes noen mønster"? for jeg husker at du sa det, jeg husker det var rett før det ble altfor kaldt til at vi kunne sitte ute, det var grått på grunn av alle steinene og betongen rundt oss, men det var lyst og vi snakket om noe som virker lite viktig nå, men som da var livsviktig, og jeg husker at du helt plutselig sa en setning som jeg aldri kommer til å glemme, en setning som jeg noen gang føler lyver, imens jeg andre ganger tenker at det er så mye sannhet i det du sa uten å engang vite hvor smart du egentlig er)
"Jeg kan ringe deg når jeg trenger å snakke med noen. Du sender meg en melding når du har fått lønning og vi røyker opp en 20-pakning med lucky strikes på to timer. Jeg vet det ikke kommer til å være sånn for alltid, og jeg er så redd”. Jeg så det var ekkelt å høre på, han sa ingenting. Tok en røyk til, prøvde å le det opp. “Jeg vet det ikke er noe særlig å snakke om, jeg tror jeg bare er nødt til å si det sånn at du skjønner at jeg ikke er dum. Sånn at når vi har sklidd fra hverandre vet du i det minste at jeg en gang skjønte at det kom til å skje. Jeg tror jeg kommer til å ha det bedre med meg selv når du vet at jeg var sterk nok til å forberede meg på det”.
No comments:
Post a Comment