læren om atomer

vi er alle bygd opp av moleykler og atomer, og ved å se på hva vi er laget av, ser man også hvordan vi er bundet til hverandre.

alle atomer har en kjerne, og kjernen har protoner. i kjernen finnes det nøytroner som jeg ikke helt skjønner hva man trenger til, men som oftest er det visst 1 mer eller mindre nøytron enn det er protoner (isotoper). jeg vet ikke om nøytroner er som folk som jobber for hafslund og roaf (man tenker aldri på dem og vet ikke hvor mye man trenger dem før de er borte), eller om de er som grus under isen - unyttige, men de eksisterer fortsatt.

det er like mange elektroner som det er protoner i kjernen, og rundt atomkjernen har du elektronskall. du finner ut hvor mange elektronskall det er ved å se på periodesystemet. dette gir mening. skulle ønske alt i livet kunne løses ved å sjekke med periodesystemet.

men her kommer det beste, det jeg synes er finest, det at grunnstoffene både gir fra seg og tar imot elektroner. er ikke det kjempefint? de som står til venstre kan gi fra seg, de er som sjenerøse fairtrademennesker som jobber frivillig fordi de blir glade av å tenke på smilende afrikanske barn.

"jeg trenger ikke alle elektronene. du kan få et av meg," sier fairtrade-elektronene og og gir fra seg.

grunnstoffene til høyre tar imot og da har man liksom stabilisert greia, og de til venstre er ikke bitre, de er bare fornøyde, hva skal man med elektroner man ikke nødvendigvis trenger?

edelgassene er jævlige. de hverken gir eller tar. det er eliten, de er komplette. men ingen bryr seg om dem uansett. det er som den rosen i den lille prinsen, den som tror at den er den eneste og vakreste blomsten i hele verden, men i kontekst av universet, betyr ikke rosen noen ting. det gjør ikke edelgassenes arroganse heller.

når atomer av ulike grunnstoffer binder seg til hverandre dannes det kjemiske forbindelser. da blir man forelska.

kjemiske forbindelser kan man merke i lufta. noen ganger.