Camilla begynte å gråte og jeg tok tak i hånda hennes.
“Du gjør meg så frustrert,” sa hun.
“Hva har jeg gjort?” spurte jeg, “hva er det som skjer?”
“Jeg føler meg så ensom når jeg holder hånda di, som om det bare er oss to igjen, som om det bare er oss to som deler denne jævligheten vi har sammen. Hvorfor må det føles så jævlig noen ganger?”
Hun hulket. “Du får meg til å føle at vi begge er ensomme selv om vi holder hender, hvordan klarer du det?”
Hun sluttet å gråte. “Takk for at du ikke slapp hånda mi,” sa hun.
Jeg turte ikke å lee på en eneste kroppsdel.
åherregud jeg får frysninger. så. himla. vakkert. kan jeg skrive opp dette i moleskineboka mi?
ReplyDelete