Jeg følte meg ofte alene, selv når jeg var med andre mennesker. Hvor store gruppene var betydde ikke så mye, jeg bare fikk det ikke til å funke. Kristoffer fikk en slutt på med. Han fikk meg til å føle meg mindre alene. Han gjorde meg større, som om mine meninger var verdig en ytring. Som om alle mennesker virkelig var likeverdige og jeg var et av disse menneskene.
Jeg ville ikke at han skulle få meg til å føle meg spesiell, jeg trengte bare at han fikk meg til å føle at jeg var en del av noe og det er en stor forskjell på det. Når du er spesiell får noen deg til å føle at du betyr alt for dem. Jeg trengte ikke det, jeg var allerede en spesiell person i min egen verden og jeg ble satt ut av mine egne tanker.
Å være en del av noe er mer som i stedet for å være en liten kråke som henger i et tre blant mange utrydningstruede trær på toppen av en bakke, er du mer som en fugl som flyr i en flokk. Og det var det jeg trengte, noen som jeg kunne fly sørover med når det begynte å bli for kaldt.
No comments:
Post a Comment