kattepusen

(med et unntak av min elskede som noen gang ser ut som en katt, fordi hun smyger seg bort til deg som en, hun går som en og noen ganger når hun ser på meg så ligner hun på en katt. men hun er et unntak, sånn egentlig liker jeg ikke å sammenligne mennesker med katter)

pus, pus, pus. du kommer til meg når du trenger kjærlighet, men når jeg trenger deg er du borte. jeg prøver å få deg til å forstå at jeg har det vondt og at jeg trenger deg, men du bare later ikke til å bry deg. jeg kan se for meg at du ligger på den andre siden av sofaen og du ser at jeg har lyst til å gråte og trenger en klem, men samtidig så er det ikke noe vanskelig for deg å se bort på meg noen ganger, riste på hodet og se på TV-en igjen.

det er sånn du er, kattepusen. jeg hater katter, jeg liker ikke arrogansen, jeg skal aldri ha en katt. jeg har ingen katt. katten finnes bare i hodet mitt, som en ond demon som symboliserer all svikt jeg noen gang har opplevd.

"jeg har vært der så mange ganger for deg, ber jeg om for mye når jeg ønsker at du er der for meg?"

hvorfor lar jeg meg selv være den personen som kan ta noen bort til siden og si: "jeg ser du har det vondt, er du sikker på at alt er greit? jeg er her om du vil snakke om det. vil du ikke være her? da kan jeg holde deg i hånda også kan vi gå sammen til et annet sted".

jeg gir alt av meg selv for å kunne få deg til å forstå at jeg er glad i deg, at du har noen som elsker deg og verdsetter deg.

men pusen, du er ikke der for meg når jeg trenger deg. når jeg er lei meg, ser du det ikke. når jeg er lei meg tar du deg ikke tiden til å snakke med meg og høre om det går bra med meg.

men jeg går i samme felle hver gang, jeg tar deg inn når du trenger meg og når du drar er jeg lykkelig; fordi jeg har gjort deg sterkere, fordi jeg har gjort noe riktig, men så blir jeg sittende igjen alene fordi jeg ga deg alt jeg hadde, pusen.