alle de fine guttene

jeg får bare lyst til å ta dem med meg hjem. jeg har opplevd det tre ganger i mitt liv, at jeg har klart å prate fritt og få sagt det jeg vil, at jeg er oppriktig interessert i det han sier og under samtalen sitter jeg og ler og smiler og tenker at han er kul. og når jeg går hjem igjen tenker jeg at han ville vært den type gutt jeg kunne bodd med og ligget i sengen med uten å pule, uten å kysse, bare dele en seng med - og vi kunne vært hverandres bestevenner om dagen og kjærester om kvelden.

det er det jeg tenker når jeg går hjem igjen, de gangene jeg har gått hjem igjen og ingen andre enn meg så det samme som jeg så i ham, så angrer jeg på at jeg ikke var tøff nok, selv etter å ha vært tøff nok til å fortelle om meg selv på en så utleverende måte, men jeg var søren meg aldri tøff nok til å spørre om vi bare kunne møtes igjen neste helg.

men hvor mange jenter som meg har ikke du møtt egentlig?

på gata i en gammel by i tyskland, foran biblioteket mitt, alene på et lite rom med plakater over alt, hvor mange jenter som meg har ikke du møtt. jenter du har hatt det fint sammen med og hatt det kult sammen og hatt en jævlig fin samtale med og veitdu, det er kanskje det som gjør at jeg aldri blir hodestupsforelska ved første blikk lenger, sånn som jeg kunne gjøre da jeg var 14. for jeg vet at det vil ta flere måneder til vi ser hverandre igjen og i mellomtida kan det hende du faktisk møter en som meg igjen og dere klarer kanskje å forelske dere i hverandre, men jeg, jeg tror på skjebnen, jeg har ikke tid til å tro på noe annet enn skjebnen - og egentlig håper jeg vel fortsatt på at vi blir ført sammen uten at vi planlegger det, for jeg orker ikke å planlegge ting og bli skuffa når alt blir ødelagt.