våkne opp til appelsinjuice

"skal vi stikke?"
det er nå jeg vil si nei, for jeg har ikke lyst til å dra når jeg vet at stemninga fortsatt er topp som faen.

men jeg svarer ja, for jeg er plutselig drita rita og jeg HATER å være drita rita, miste kontrollen over min egen kropp og menneskene som ler fordi jeg smiler så rart når jeg har drukket og "rita, hva har du drukket i kveld enkli?" og jeg får lyst til å svare: "bensin, dovann og baconfett - hva faen bryr det deg".

jeg sier ja til å dra hjem selv om klokka ikke engang er 12, for jeg kommer på hvor fint det er å våkne opp ved siden av henne og tenke at de helt sikkert har appelsinjuice i kjøleskapet - i stedet for å våkne opp hos en eller annen jeg kjenner halvveis etter å ha delt madrass med en som ble minst like full som meg kvelden før, en jeg kysset og holdt hender med og hele tida visste at når vi tar følge til togstasjonen dagen etter, vil han ikke lenger holde hånda mi eller kysse meg eller se på meg.

jeg vil spise frokost med henne, tenkte jeg, og sa ja til å stikke hjem. drikke tre-fire-fem glass med appelsinjuice og snakke med moren hennes som er så kul, snakke om hvorfor vi gjør de tingene vi gjør og bruke sola som vekkerklokke.

det var akkurat det jeg trengte.

topp stemning tar alltid av uansett - jeg vet hvordan det føles å ha det gøy, men jeg vet veldig godt også hvordan det er å stå opp og tenke at du har driti på leggen og brent av penger du overhodet ikke har og å dra hjem og ha lyst til å slå hodet sitt mot et vindusglass.