petersbrg str. 67

jan:

jeg er en snill, men kynisk bitch. idyll og glede er en illusjon og ekte vennskap eksisterer ikke. sommeren varer bare i 5 måneder før det begynner å snø, og det går ikke an å ha det fint om vinteren.

jeg tror ikke på at livet kommer til å gå bra. jeg tror på sporadisk sterke vennskap og 90% ensomhet. jeg tror på blow jobs i heisen uten å se hverandre i øynene i det hele tatt. jeg tror på det å føle meg stygg. jeg tror på mørket. jeg tror på sinne, hat, slag i trynet, hull i hjertet og tortur i hodet.

mars:

jeg danser til klokken seks på morgenen og bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut, bryr meg ikke om at jeg glemte å barbere meg under armene før jeg dro og jeg ser på hun i den sorte genseren som sier "i morra tar jeg med deg på en bedre fest" og jeg sier: "kødder du, dette er det beste jeg har vært på noen sinne". vi er 5 stykker sammen og vi passer på hverandre, og de tre andre som er der de danser de også. jeg forteller kjæresten hennes at nordmenn danser med armene oppe i været og han forteller meg at tyskere føler bassen også prøver vi på det i noen minutter, før jeg drar ut for å finne hun med det veldig korte håret som står ute og tar seg en røyk.

vi går opp trappene og vi smiler, hun med den sorte genseren og kjæresten kommer litt senere og jeg hører sladder om radioen før kjæresten går ned igjen også forteller hun om ekskjæresten sin, den mentale torturen - "han var fantastisk halvparten av tida og helt gal den siste," sier hun og jeg forstår, jeg forstår så jævlig godt hvorfor man blir boende med noen som skader deg og sier de hater deg halvparten av tida, men er bra og fantastiske resten av tida - "jeg har noe av det samme forholdet til pappa," sier jeg, "for man tror på de gode dagene," sier jeg.

to dager senere forteller jeg dem om alt om han som jeg engang var forelska i og ikke ville kysse meg, han som ødela meg og tok bort alt fra meg og jeg kan se det på dem at de synes det er vanskelig, at de virkelig unner meg det fine livet de har nå, også forteller jeg om han jeg engang var venn med men som nå hater meg og de sier jeg fortjener bedre, de skjønner ikke hvorfor folk er så dumme- "du må slutte, ikke gå tilbake, du må ikke gjøre dette - bare hold deg unna ham, det er virkelig ikke verdt det - om jeg så må finne en annen til deg!"

det var nytt for meg, den type glede og det var det som var så fint - for visst faen blir det bedre, jeg skal oppleve mye nytt - jeg har så mye å lære meg og alt vil ordne seg. dette er ikke alt. jeg som har tenkt at jeg har opplevd alt jeg kan oppleve og at livet aldri blir noe særlig bedre enn dette - jeg trengte bare å dra til berlin og se at folk kan være glad i meg uten at jeg prøver å bli likt, jeg trengte bare å forstå at det går an å ha det bra uten å prøve, at de fleste jeg er sammen med til vanlig gjør meg liten, får meg til å holde kjeft og være stille og ikke snakke om det de synes er kjedelig - de vil at jeg skal ha det bra, men ikke bedre enn dem. og det tok meg en tur til berlin å innse at det IKKE trenger å være sånn.

"det har vært ordentlig fint å ha deg her. ikke sånn 'nordmenn på besøk, la oss ta en øl - det har vært kjempefint. kom hit neste år, ikke tvil noe mer på det," og jeg sier "takk"

takk for at du ga meg et håp jeg ikke engang visste at eksisterte.

snart. veldig snart kommer alt til å ordne seg. det kommer til å årne seg. jeg gleder meg til å kunne sitte på et kjøkken og løse problemene våre sammen med et titalls kopper med kaffe og ingefær te og sigaretter og å lage middag til mennesker som jeg vet kommer til å like det uansett hva jeg lager.