når jeg ser opp i taket og ser de syltynne strekene som jeg ikke har sett før, lukker øynene hardt igjen, åpner dem opp og gnir meg i øynene og ser små grå prikker, som sorte våte malingdråper på et foto og jeg lurer på om andre ser det samme som jeg ser, at jeg lager bilder i hodet med taket som bakgrunn
stillheten, det eksisterer ingen stillhet, det er et konstant sus i øret mitt som ikke vil bort og det blir aldri aldri aldri stille, og jeg hører susinga mer når jeg lukker øynene og derfor må jeg åpne dem opp igjen for å kunne se prikkene i taket og jeg kan velge mellom prikker eller et abstrakt tak som smelter sammen og selv om taket bare er hvitt, smelter det jo alltid sammen
'at jeg lager bilder i hodet med taket som bakgrunn'
ReplyDeletejeg får lyst til å skrive alt jeg tenker, ord om å være seksten og ensom og om å drømme for mye og for lite på samme tid, men det er ikke lett og du har alt gjort det så fint her.