reality check

og den sorte kaffen er aldri sort nok

men det oransje håret ditt står bra til de azurblå øynene dine

"jeg har aldri likt rødt hår før, men det kler deg. du er den første jeg har møtt som kler det," sier jeg.

og selv har jeg øyne med samme farge som sort kaffe, samme farge som den økologiske 80% kakaosjokoladen du kan få kjøpt nesten over alt nå - mørke mørke mørkebrun - ikke alle vil engang si at de er brune i det hele tatt, men man kan ikke ha sorte øyne. sort eksisterer ikke på kloden vår. mørke mørke mørkebrun.

jeg sier det som om det betyr noe i det hele tatt, som om jeg virkelig har tenkt på hårfargen hans. noen ganger tenker jeg på øynene hans, men jeg husker ikke sist gang jeg brukte tid på å tenke håret hans.
men det er det jeg sier til ham, jeg kommenterer hårfargen hans - kanskje fordi det gjør oss virkelige, kanskje fordi det å nevne hårfargen hans plasserer oss et sted i verden.

vi ligger på en enkeltseng som vi deler på noen ganger, det med skittent mørkelilla laken som har blitt vasket så mange ganger i en vaskemaskin at den er slitt og ekkel å ligge på.

jeg stryker håret hans, kjenner det myke håret mellom fingrene og unngår å se ham i øynene.

"vi må komme oss ut snart. og når vi først er ute, kan vi prøve å stoppe trafikken med håret ditt," sier jeg.

han smiler og legger seg ned igjen. jeg legger meg ved siden av han igjen og han brer den lyseblå dynen over hans og jeg tenker at blå står så bra til ham, øynene hans kler ham så bra.

det er liksom ikke meningen at vi skal smelte sammen. vi skal være kontraster. skal ikke være kameloener. det er viktig at vi står på hver vår side med hver våre farger.