nå er jeg han som er 30 og fortsatt bor hos moren, hun som dropper ut av skolen, reiser rundt i europa og dør av en overdose og jeg er den som ser på menneskene som går ut av bussen og lurer på hvilke meningsløse liv de lever - 'jobber du som assistenten til tannlegen min? åja, hvorfor i helvete gjør du det? hva skjer om du slutter å komme til jobben din? ramler verden sammen da?'
kanskje det er fordi jeg ikke har vært forelska på to år, kanskje fordi det er så lenge siden jeg følte smerte i hjertet, kanskje fordi jeg ikke har hatt sommerfugler i magen siden ifjor sommer, kanskje fordi jeg ikke blir ordentlig sint lenger men bare later som fordi tanken på å føle noe er så deilig.
er dette normalt? de siste dagene har jeg gått rundt og prøvd å finne ut om dette bare er en fase jeg må komme meg over, eller om misantropologien har kommet for å bli. jeg er ikke redd for å leve, men visse dager er det ingen grunn til å leve.
jeg tror jeg trenger noe som kommer inn i livet mitt og får meg til å si: 'jeg var helt fortapt før du kom, men du ga meg en mening til å leve.'
hva sier du? kommer man seg ut av dette eller er jeg dømt?
du gir uttrykk for så mye vakkert og vondt mellom disse linjene.
ReplyDeletemen jeg ser helt klart at du kunne trengt «noe som kommer inn i livet mitt og får meg til å si: 'jeg var helt fortapt før du kom, men du ga meg en mening til å leve»
jeg vet at jeg kan være der to comfort you, men jeg vet at du kanskje kunne hatt godt av en som ligger med deg (fordi dere er sammen) og etterpå spør 'hvor faen har du vært i hele mitt liv?'
fatter du?
det er ikke fordi du og jeg ikke er bra nok, det vet du