kronestykketeleskop

jeg er hun som oppdager deg gjennom hullet på kronestykket.

fortell meg din historie, så vil du få min forståelse.

jeg både hater og elsker det når du sier at du vet det er mange som har det verre enn deg. det er helt sant, i verdenskontekst er problemene dine ingenting, fint du anerkjenner det. det finnes folk som har det verre enn deg, du kan ikke forvente å bli plukket ut og båret opp av elendigheten.

men det betyr ikke at du ikke fortjener å bli sett. da vil du kanskje like å høre at det finnes noen mennesker som lever for sånne som deg. noen mennesker går langs strandkanten og kaster ut de sjøstjernene som har strandet på land.

(forresten, hva tror du sjøstjernene tenker på når de ligger der? hva tenker du på når du ligger der?)

jeg står langt borte, henter fram mitt kronestykke og ser meg rundt. jeg er den som holder teleskopet og du er den strandede sjøstjernen jeg finner. la du merke til at jeg løp bort til deg? jeg holder deg i mine skjelvende svake hender, lytter til dine hjerteslag og stryker deg litt før jeg kaster deg ut igjen.

du kan ikke gi opp nå. ikke bli altfor syk. ikke oppfør deg som et sykt lite barn som vil få alt det trenger ved å gråte høyt. du må ikke synes synd på deg selv.

for du skjønner, jeg kan finne deg gjennom hullet på kronestykket mitt og hjelpe deg. kjære sjøstjernen min, når jeg holder deg i min svake og skjøre hånd, skal du få lov til å hviske meg i øret hvordan du har endt der du har endt, og jeg vil gi deg forståelsen og respekten og det lille dyttet du trenger for å komme deg ut i vannet igjen.