15 år. vått gress, gå i sokkelesten på vått gress. lærerne som tilbereder grillene allerede klokken 3. de muslimske jentene som må hjem med ferja klokken 9. jeg som hadde kranglet med pappa for å kunne dra, lovte å ringe hver dag, men jeg gadd ikke. jeg gidder fortsatt aldri å ringe når jeg har sagt jeg skal gjøre det, selv når jeg vet hvor mye bedre det blir av å bare ta den ene lille samtalen og si at jeg lever. skoletur. jeg skal ikke hjem før om tre dager.
jeg hadde kjærlighetssorg på den måten bare unge piker kan ha kjærlighetssorg. det handlet jo aldri om kjærlighet, kunne bare ikke forskjellen på det å føle seg verdsatt og kjærlighet, men alle andre mente jeg hadde kjærlighetssorg.
jeg lurte på hvorfor jeg ikke gråt, hvorfor jeg ikke gråt hver gang jeg så markus sitte ved siden av oda som hadde ødelagt alt - hvorfor lå jeg bare ikke inne på det rommet jeg delte med fire av vennene mine og låste meg der inne resten av turen, jeg vet jo at vennene mine hadde vært der for meg og snakket dritt om både oda og markus med meg. ser du. jeg hadde egentlig aldri kjærlighetssorg. jeg var bare jævlig flau og trengte å heve meg over det hele, men alt var ødelagt.
han sitter i den andre enden av senga. jeg ligger under dyna og bare øynene og panna mi er synlige.
"er du lei deg"? spør han.
"ja, men nei, det går fint, jeg trenger bare å sove litt," sier jeg.
"laura fortalte meg at du likte meg. men jeg er ikke forelska i deg," sier han og ordene gjør vondt og jeg har lyst å ha ham bort og jeg ber ham gå.
"det har ingenting med deg å gjøre... men jeg... gråter du?" spør han, fordi jeg har øynene lukket. jeg sier at jeg ikke gråter - jeg gråter jo egentlig aldri, jeg er bare drittlei av å ta imot piss nå. jeg vil fortelle ham at dette ikke er noe koselig, at dette ødelegger hele turen og jeg vil fortelle ham at det søren meg finnes viktigere ting i livet å bry seg om enn at han ikke liker meg. "det handler ikke om deg egentlig," sier jeg.
"laura bare overdrev," sier jeg, "jeg har andre ting å tenke på. jeg er ikke forelska i deg, hun bare misforstod," sier jeg.
jeg tør plutselig ikke puste, for jeg er redd han kommer til å gjennomskue meg - at han kommer til å forstå at jeg vet så jævelig lite om hva jeg holder på med, men at jeg bare må late som om jeg har alt klart.
vi sitter der i noen minutter. etter en stund kommer bestevenninna mi inn døra og markus reiser seg og går.
"vi sees senere," sier han. jeg har lyst til å vise verden fingeren. hun geiper etter ham og smeller igjen døra.
jeg legger meg under dyna igjen.
"går det bra?" spør hun.
jeg sier at det går bra.
"jeg skjønner ikke hvordan du kan like ham, han er jo stygg," sier hun. jeg merker at det på en måte hjelper veldig når hun sier sånne ting, men jeg føler også at jeg må forsvare meg selv.
"han er søt," sier jeg. "men det spiller ingen rolle, egentlig".
"jeg hadde det sånn med lotta. jeg var så forelska. og vi flørta litt. også sa hun at jeg var for ung for henne," sier hun.
jeg hører halvhjerta på det hun sier, for jeg er opptatt med å finne ut av hvordan jeg skal komme meg ut av de sympatiske blikkene under middagen etterpå. alle veit jo at jeg dreit meg ut.
men hun fortsetter. "det er egentlig ikke det at hun avviste meg. det er bare det å ha latt et menneske liksom bety så mye for deg, at alle vet at du var keen og det at de får selvtilfredsheten av å drite deg ut på det måten, det er det som gjør vondt," sier hun.
jeg tenker herregud, men sier ingenting.
hun veit det ikke, for jeg sa aldri at det hun sa var helt magisk og at det er en perfekt beskrivelse av alt jeg følte - følelsen av å ha gitt noe og ikke fått noe igjen, men det at den andre kan si at jeg var irritert - jeg blir så skamfull og frustrert bare av tanken.
og hun veit det ikke, hvor jævlig bra det hun sa var og at det er på de ordene jeg senere klarte å skille en ordentlig kjærlighetssorg fra et slag mot egoet, men hun er så jævlig jævlig bra og når jeg tenker meg om var det kanskje under den samtalen jeg tenkte at vi kom til å være venner for resten av livet.
nå bor hun i en by jeg ikke har besøkt henne i ennå, hun lever et annet liv og gjør andre ting, men vi møtes noen ganger i året og gir hverandre klemmer og forteller hverandre alt vi hater og elsker ved livet.
hun vet det kanskje ikke, men jeg ser kjærligheten i alt hun gjør for meg, selv når hun gjør mindre fine ting er det vakkert i mine øyne. hun er en del av kroppen min. hun er det paret med sko som jeg tar på meg og tenker at jeg kan ta over verden med.
'jeg elsker den jenta her og hun betyr jævlig mye for meg, min familie og hun har jævlig mange som er glad i henne. hun har fortalt meg hva du sa, og jeg skjønner ikke hvorfor hun tar deg tilbake. jeg kunne godt ha kuttet av deg kuken din og stappet den ned i halsen din, fordi det du sa var så jævlig patetisk og mannsjåvinistisk, men jeg gjør det ikke bare fordi rita hadde bedt meg om å ikke gjøre det'.
No comments:
Post a Comment