enda en gammel tekst, CAMILLA SKAL DØ, 2009, tel keido

Hun brenner seg på ovnen. Jeg ser at hun gjør det med vilje. Jeg ser det godt. Jeg har sett henne gjøre det før. Et uskyldig menneske som skader seg, hadde tatt hånda si tilbake og sagt at det gjorde vondt. Kanskje holdt den mot leppene og latt det komme litt spytt på, så det ikke gjør så vondt. Hun er egentlig den typen, den typen som liker oppmerksomhet. Så til vanlig hadde hun bare tatt den til seg og sett på meg med et trist og litt omsorgsøkende blikk, og jeg hadde kysset hånda hennes som hun hadde brent. Men nå holder hun den der i noen sekunder. Jeg teller. 1, 2, 3. Men jeg står bak henne, og jeg later som om jeg ikke ser det. Det har uansett skjedd for mange ganger til at jeg kan ta det opp. Hva skal jeg si? Jeg så du skar deg med vilje, jeg så du gikk på de knuste skårene til vasen med vilje, jeg så du brant deg med vilje. Det har skjedd for mange ganger nå. Jeg vet det, jeg vet godt hva som skjer, men jeg vet ikke hva jeg skal si. «Jeg dekker på bordet i dag, Camilla,» sier jeg bare.

Vi spiser i stillhet nå. Vi spiser som to fanger. Jeg elsker henne ikke lenger, men det er ikke fordi jeg har mistet følelsene for henne. Jeg elsket Camilla, men dette er ikke Camilla. Dette er et monster som påfører seg selv skade og ikke vil snakke om det. Jeg kan ikke spørre. Jeg har aldri vært den typen som spør. Jeg har ikke forandret meg. Det er hun som har forandret seg. Jeg lurer på om hun fortsatt elsker meg.

Kanskje hun gjør det, da. Kanskje hun elsker meg. Hva skal jeg gjøre med det?

«Takk for maten,» sier jeg, prøver å smile. Det er ikke lett. Hun sier ingenting, bare separer ertene fra de andre grønnsakene på tallerkenen sin. «Din tufs,» sier jeg til meg selv. «Hun liker ikke erter».

Jeg husker fortsatt dagen hun fortalte meg det. Det var ikke sol den dagen, men det var varmt, og det er egentlig sånn jeg liker det.

Hvis du trodde at sommerfugler ikke kysser, tar du feil. De kysser deg, de kysser deg ømt og svakt og noe i kroppen din reiser seg og du blir lykkelig. Camilla var en glad kvinne, hun var det du hadde kalt sprudlende. Men kyssene hennes var ikke sånn som resten av henne, de var ømme og svake og fikk noe i kroppen din til å reise seg og du ble lykkelig. Kyssene hennes var som sommerfuglkyss, det merket jeg, fordi jeg fikk både kyss av sommerfuglene og Camilla den dagen, så det var ikke vanskelig å sammenligne.

Noen ganger merker jeg fortsatt det farlig søte glimtet i øynene hennes, men det blir færre av dem for hver dag som går. Du må ikke tro jeg er ond, jeg har jo lyst til å spørre henne hva som er galt, men jeg vil ikke høre det. Hvordan kan jeg høre det? Hun kommer til å gråte, men hva skal det være godt for? Hun er ingenting. Hun kommer til å drepe seg selv. Jeg vet det godt, jeg vet hun kommer til å sette en punktum. Jeg tenker at jeg kanskje burde stoppe det, men jeg har ikke lyst til å se henne gråte. Jeg hadde ikke klart det. Jeg dør jeg også, uansett.