”Fortell meg, datter. Hvorfor vil du ikke ta mot denne makeløse olivenkvisten som blir rukket til deg?” Amita så på faren. ”Jeg vil fullføre utdanningen min her, far,” begynte Amita omsider. ”Dessuten er det så dyrt å studere i India…” Faren snudde seg raskt fra TV-en og så på henne. ”Du kan bo hos min bror,” sa han nonchalant. ”Penger er ingen hindring”.
”Men…,” begynte Amita. Faren avbrøt henne: ”Hvorfor nekter du å dra? Hva har du å leve for her?” De siste ordene utløste et lite stønn hos Amita, som om hun var sjokkert over å høre disse kalde ordene som kom ut av hennes egen fars munn. Amita svarte ikke. ”Svar meg, datter. Hvorfor vil du ikke dra?” Amita satte seg ned på sofaen. Faren fulgte henne med blikket. ”Hva er det du antyder?” Var det eneste hun fikk fram. ”Du vet godt hva jeg snakker om,” sa han, mens ansiktsutrykket endret fra å være en smule skjødesløs til å bli alvorlig. ”Noen har sett deg”, sa han.
Først da skjønte hun at faren visste, faren visste om hemmeligheten. Først da skjønte hun hva hun stod over. Hun fortsatte å leke uskyldig. ”Si meg, Amita. Har ikke jeg, din mor og dine søsken alltid behandlet deg med kjærlighet og omtanke? Er det slik du velger å vise din takknemlighet? Ved å drive hor!” Ropte han. Han dro av seg lærbeltet han hadde på, og strammet den om hånda. ”Fortell meg, så lar jeg deg gå,” sa han strengt. Amita svarte ikke. ”Fortell meg!”
Amita gråt. ”Si meg, far. Hvor lenge skal dette pågå?” Spurte hun seg selv. Det hvite linlakenet under henne var iført små sorte flekker grunnet den rennende maskaraen. Lyset var slått av, gardinene dratt for. Alt hun lengtet etter var Tobias. Tanken på ham var det eneste som fikk henne til å føle seg mindre sørgmodig. ”Hvor lenge skal du spille vredens spill med meg, far?”
Som et nyfødt barn er alle veier tilgjengelige. I det sekundet den nakne kroppen din berører jordens varme flate, holdes alle valg åpne. Ingen vil stanse deg. Det er når du er eldre disse veiene sperres. Det er når du er eldre disse valgene stanses.
”Ikke gråt,” sa Tobias. Hvilke enkle ord, men hvilken trøst dette var for henne. Hun stanset å gråte. ”Hvorfor lar du deg selv gå gjennom dette, Amita?” Hvisket han henne i øret mens han omfavnet henne. Han kysset henne varsomt på kinnet, som om hun var noe som kunne knuses når som helst. Amita klarte ikke tenke helt klart, hjernen hennes var omtåket. Hun trakk seg tilbake og tenkte i noen sekunder. Hun hadde dratt med engang faren gikk ut av huset, og moren lot henne gjøre det, for hun visste ingenting. Hadde hun visst det hadde alt Amita hadde fått lov til å se resten av livet vært to vegger og en lukket dør. Hun tenkte at denne gangen kanskje var den siste gangen hun fikk se Tobias. Tobias var fortsatt litt befippet over at hun hadde trukket seg unna ham, det var ikke likt henne. ”Jeg tror ikke jeg kommer til å få se deg mer,” sa hun rett ut. Med tårevåte, men skinnende øyne. Septembervinden blåste dem i nakken og det kullsorte håret til Amita hadde begynt å bli krusete av det fuktige været. De mørkeblå øynene til Tobias strålte av sola som voktet over dem med sine varme stråler. Vanligvis hadde Tobias sagt noe beroligende og fått henne til å smile igjen. Men denne gangen klarte han det ikke.
I det siste hadde det blitt tilsynelatende alvorligere. Merkene var rødere for hver gang, og ansiktet hennes var mer melankolsk for hver gang. Hva annet skulle han gjøre enn å trøste henne? Han kysset henne, holdt rundt henne. ”Jeg elsker deg,” prøvde han seg, håpet at det hjalp. ”Jeg elsker deg, jeg elsker deg”. Disse ordene gjorde intet annet enn å utløse flere hulk fra Amita. Hun klarte ikke engang svare, skjønt hun elsket ham like mye som han elsket henne. ”Hvorfor kan du ikke bli med meg?” Spurte han henne. ”Hva har du å gå tilbake til, Amita?” Hun svarte ikke, hun lot ham snakke. ”Hver gang har du gått tilbake, og hver gang har du blitt sendt såret tilbake. Hvorfor begår du den samme feilen om og om igjen?”
Hvilket ansvar han tok på seg idet han spurte henne. Men kunne han la henne bli et større vrak enn det hun var nå? Hun hadde gått fra en skinnende rubin til å bli en bedervet ruin. ”Det gjør meg så umåtelig vondt”, hvisket han mens han presset leppene sine sympatisk mot hennes. Stemmen hans var så yndig og himmelsk, som vakker poesi. Poesi du må lete lenge etter, som du senere vil huske resten av livet.
Det momentet i livet hvor veier blir sperret, hva er et menneske dømt til å gjøre? Skal du ta en annen vei, uten å se tilbake på det du akkurat mistet? Skal du ta bort hinderet og overbevise verden at intet kan stanse deg?
”Han kalte meg hore, Tobias,” utbrøt hun plutselig. Han tok et skritt tilbake, og sluttet å kjærtegne henne. ”Du har nok selv forstått at du ikke kan lenger. Så om ikke for meg, gjør det for deg!” sa han. Parken de stod i var nå mørkelagt og klokka var mye. De tynne høstjakkene deres holdt ikke godt på varmen, men Tobias hadde holdt henne varm ved å holde rundt henne. ”Ja,” svarte hun kort. Han så spørrende på henne, han var ikke helt overbevist. Amita hadde aldri vært lett å overtale. ”Jeg vil ikke tilbake”.
Hva hadde hun å tape uansett? En stivsikker far som alltid aktet å ha rett. En mor som støttet mannen sin fullt og helt. En søster som aldri var villig til å erkjenne henne. En bror som hadde vært villig til å drepe for ærens skyld. Hun hadde ikke meningsløse grunner til å tro at de ikke ville spare henne.
De bestemte seg for å gjøre det dagen etter. Han skulle vente på henne med bilen sin rett før sola stod opp. Hun skulle snike seg ut før alle i huset hennes stod opp. Men skulle hun ikke ta farvel med familien sin? Var virkelig Amita så uskjønnsom og snau som faren hadde framstilt henne? Skulle hun arkebusere et sytten års forhold på denne måten? Det var bare noen få timer igjen til Amita skulle møte Tobias, men hun hadde fortsatt muligheten til å velge noe annet. I sytten år hadde de behandlet henne som et vaklende krek, som om hun ikke var et individ med egne meninger. En stjerne i det fjerne, en stjerne hun kunne velge å hente ned. Tobias var stjerna, og det virket bare tarvelig å velge noe annet.
Klokken viste syv på fire, og Amita jobbet på spreng for å få de siste klærne opp i kofferten. Hun var varsom med å være høylytt i tilfelle det vekket opp de andre i huset. Før hun visste ordet av det, hørte hun små skritt utenfor. Hun kom på at utenforstående kunne legge merke til at lyset var på rommet hennes var på, og sikkert lurte på hvorfor. Men før hun rakk å slå av lyset og legge seg i senga, hadde personen åpnet opp døra. Det var faren. Han så på henne. Det tok ikke lang tid før han skjønte hva som var på gang, og ga henne med ett et febrilsk blikk.
Amita visste ikke hva hun skulle ta seg til. Det endte med at hun bare holdt munnen åpen og ikke fikk et eneste ord ut. Faren kom mot henne og fikk en rolig mine. ”Min datter, hva er det du prøver på?” Amita ble en smule beroliget av tonen i farens utsagn. Det var som om han forstod hvorfor hun måtte gjøre det hun skulle. ”Jeg er nødt, far”. Hun studerte øynene til faren, de gikk fra rolig til elegisk. Det var som om han forbannet den dagen hun ble født, selv om han elsket henne alt på jord. Hun sa ei noe, og det samme gjorde ikke faren. Begge var tause, helt til faren våget å si noe. ”Kom ikke tilbake”.
En endeløs vei. Hva er det du går for, når alt du gjør er å gå? Når du har utrettet alt som utrettes kan, eller når du ikke vil utrette noe som helst? Når alle valg er tatt, eller alle veier er sperret? En endeløs vei, et endeløst mareritt.
Norsktentamen, 03.04.09
Rita Nivethini Paramalingam 10B2, Jordal Skole
Sjanger: novelle
No comments:
Post a Comment