Til Heidi 5

Jeg anstrengte meg veldig for å klare meg på universitetet. Første året var jeg tilsynelatende det andre så på som en fanatisk student, uten tvil hatet av klassekameratene som mente jeg var en ekkel rævkyssende padde.

Jeg studerte, jeg gikk til timene, og jeg studerte litt mer. Jeg levde på svart kaffe og sov med vinduene åpne for å få minst mulig søvn som overhodet mulig. Jeg løp paranoid opp og ned trappene, og studerte enda litt mer. Jeg antok at alle andre gjorde det samme. Hva annet var det å gjøre der?

Ja, det at jeg begynte å bli gal var èn mulighet. Og det viste seg at jeg gjorde dette på en sjokkerende elegant måte, og jeg tror ikke at jeg selv forstod dette. Jeg tenkte at det bare var det at jeg var altfor bekyrma til å sove, altfor bekymra for alt på skolen, altfor bekymra til å svare når noen ringte, til å i det hele tatt snakke med noen, og ikke minst alfor bekymra til å spise.

Jeg liker ikke alt det som holder på å skje. Jeg liker ikke at så mye har forandret seg. Jeg liker ikke det at jeg ikke har noen. Jeg liker ikke alt det som skjer. Jeg liker det bare ikke.

Jeg målte meg, jeg veide meg. Jeg ville holde vekta der den var. Jeg ble redd av å se at jeg begynte å legge på meg, jeg ble redd av å se at jeg trengte større klær. Så jeg sluttet å spise. Liker ikke at alt forandrer seg. Liker det bare ikke.
Men omverdenen truet med å ta over meg, truet med å distrahere meg fra den nye meningen med livet. Hvilken mening? Jeg var ikke helt sikker. Alt jeg vet er at det holdt på å bli tatt over. Det ville ta over meg og omfavne meg ved å legge sine kvelende tentakler over meg.

Jeg kom meg til skolen med taxi. I en taxi kunne jeg feste setebeltet og lene meg tilbake. Jeg skalv når jeg måtte ut av taxien. Gikk alltid ut av mens jeg så meg nervøst rundt. Prøvde å smile.

Jeg så dem jo. Jeg så dem veldig godt. Jeg så dem snakke. Jeg så dem snakke uten å bevege leppene.
«Kanskje hun er tilbakestående?»
«Veitafaen. Noe er galt, men jeg vet ikke hva».
«Jeg kan ikke tro at de slapp henne inn i det hele tatt».
«Hun lager rare lyder. Høres ut som grisesex».
«Og hun stinker drit».
«Jævelig ekkelt!»
«Alt hun trenger er et knull».
«Kjære Gud, spar meg! Jeg skal i hvert fall ikke påta meg den synden!»
«Hvem vil pule henne uansett? Jeg hadde heller knulla broren min».
«Gjør du ikke det allerede?»
«Ha ha ha».
«Vi burde få henne drita».
«Så burde vi dra av henne klærne».
«Vi burde få henne til å skrike».

Herregud, de nærmet seg. De kom for å ta meg. Jeg følte det på meg, jeg følte at de kom, skyndet seg som havets bølger. Hviskende mens de gikk bortover gangen til rommet mitt, stemmene ble bare høyere og høyere. Jeg visste jeg hadde glemt å låse døra, men jeg var altfor redd til å sjekke.

Jeg dro det hvite lakenet over hodet. Alle guttene fra klassen hopet seg opp i en gjeng, mens alle jentene stod bak dem. «Der er 'a, den lille tøsen,» sa en av dem. «Du har ingen anelse om hva som venter deg, vennen. Ikke engang i din villeste fantasi!»

Og de dro lakenet bort og avdekket kroppen min, kroppen min som skalv iført den lavendelfargede nattkjolen.
Munnen min var full av det harde og det stinkende og jeg ble kvalt, jeg ville spy, og jeg kjente det presse, jeg kjente alt det ekle presse seg nedover halsen.

Så var det en annen, det var en annen som dro bena mine fra hverandre, dyttet den inn. Smerten, den brennende men samtidig isende smerten...

«Hun har ei trang fitte,» sa de. «Ingen har vært her før».

Hele kroppen min vrengte seg, det brant, det fløy, det krympet, innhalerte, forsvant, opp og ned og bort. Og det fløt og det skalv.

Hvis jeg bare hadde vært blind. Hadde jeg bare vært blind. Men bildene eksisterer fortsatt. Alle disse menneskene har satt seg fast på netthinnen, satt seg fast som om de skriver på en seng i helvete. Som om de svømmer i blodet mitt.

Men det er verre her. Det er verre i hodet mitt. Du trenger ikke øyne og øre for å være her.