heidi 3 - uferdig

Frøyas tårer

”Jeg har blitt innkalt,” sa Jakob kort. Idet Frøya hørte de ordene ble hun målløs. ”Hæren”. Øynene hennes ble med engang tårevåte og hun fikk fortsatt ikke fram et ord. Hun prøvde å kvele gråten i halsen, for hun visste at om Jakob så henne gråte ville det gjøre det hardere for ham. På en måte håpet hun på at det bare var en dårlig spøk, at han snart skulle begynne å kile henne på magen og spørre henne om hun virkelig trodde på det. Men alvoret i øynene talte for seg.

Jakob løftet henne opp på kjøkkenbenken i et forsøk på at hun fikk støttet seg. Han hvisket navnet hennes flere ganger uti den løse lufta. Han ga henne et blikk som ventet på svar. Og i det Frøya så ham i øynene, klarte hun ikke holde seg lenger. Hun braste ut i gråt, og hodet hennes fant fort fram til hans brystkasse. ”Nei!” ropte hun. Han strøk henne forsiktig på ryggen. ”Du kan ikke… D-du… Du får ikke lov!” stammet hun. Det knuste hans hjerte å se henne sånn. Hun hulket bare mer og mer. Skjorten hans var helt våt av tårene hennes. De salte småbitre tårene.
”Men jeg må”.
Hun så opp på ham. Øynene hennes var helt røde. Jakob tørket bort tårene som trillet nedover kinnet. ”Men Jakob. Du kan ikke. Du kan bare ikke!” begynte hun. ”Jeg elsker deg jo!” Sa hun naivt.
Jakob tenkte tilbake på de gamle dagene, den første dagen de hadde møttes. Det var denne naiviteten som hadde fått ham til å gå etter Frøya i det hele tatt. Jakob kysset henne på pannen. Hun så ned på lårene sine, det var som om hun ikke ville se på ham. Frøya klarte ikke å engang tenke på et liv uten ham.

Jakob holdt henne tett inntil seg. Luktet. Hun følte seg forrådt. ”Aldri, Frøya” hadde han sagt da hun for noen uker siden hadde spurt om han noen gang ville forlate henne. ”Hvordan skal jeg kunne forlate hjertet mitt?”. Frøya hadde kysset ham i glede over å høre de tilfredsstillende ordene. Smilende

”Men du sa jeg var hjertet ditt…” fikk hun fram. Nå felte Jakob noen tårer også. ”Du vil alltid være hjertet mitt,” svarte han. ”Uansett hvor jeg er, eller hvor jeg drar, vil du alltid være hjertet mitt. Så lenge jeg elsker deg og du elsker meg, så lenge det finnes kjærlighet i oss begge, vil du alltid være hjertet mitt,” sa han.
Disse ordene gjorde bare vondt. Frøya ville be ham slutte. Frøya ville be ham gå, be ham gå og aldri komme tilbake igjen. Kanskje smertene ville lindre dra.
Men hun klarte det ikke. Hun ville aldri bedt ham gå. ”Hør på meg, Frøya,” sa Jakob og hold hodet hennes mellom hendene. Blikket hennes festet seg til hans blikk. ”Du vil alltid være min”. Han kysset henne på leppene. Hun trakk seg tilbake.
”Ikke si sånt. Vi vet begge hva som skjer i krig! Du får ikke lov til å dra! Jeg vil aldri, aldri, aldri la deg dra!” skrek hun. Plutselig ble det helt stille i huset. Det var ingenting som bevegde på seg. Frøya så på ham med tårevåte blikk. Han klemte henne hardt, denne gangen hardere enn noen gang. Han klemte henne så hardt at det gjorde vondt. Frøya la de kalde hendene hennes på kinnet hans, dyttet ham litt bakover så hun fikk sett ham i øynene. De vakre øynene hans glitret på grunn av tårene. Og selv om de hadde kjent hverandre siden de var små barn, hadde Jakob aldri blitt vant til de mørkegrønne øynene hennes. De vakre mørkegrønne øynene hennes som alltid skinte av glede. Det gjorde ham vondt å se dem knust.